Å kaste penger i et kullsvart hull
Haakon Riekeles på Minervanett.no: For andre gang på under et halvt år, foreslås det å gi flere hundre millioner til kulldrift på Svalbard. Det må finnes bedre måter å opprettholde bosetning på Svalbard på, enn å kaste enda mer penger i et kullsvart hull.
Publisert: 17. februar 2016
Photo: Erlend Bjørtvedt (CC-BY-SA)
For andre gang på under et halvt år, foreslås det å gi flere hundre millioner til kulldrift på Svalbard. Det må finnes bedre måter å opprettholde bosetning på Svalbard på, enn å kaste enda mer penger i et kullsvart hull.
Regjeringen fremmet fredag 5. februar et forslag om å tilføre inntil 432 millioner kroner til Store Norske Spitsbergen Kulkompani (SNSK) over de neste fire årene. Hvis det vedtas av Stortinget, har staten brukt nærmere en milliard kroner på å videreføre en virksomhet som åpenbart ikke har livets rett, uten at det gir noe reelt håp om langsiktige arbeidsplasser på Svalbard. Alt tyder på at tiden med kulldrift på Svalbard er over. Regjeringen skjønner det åpenbart, men vil heller kaste nye millioner i et kullsvart hull enn å innrømme det.
De siste årene har kullprisen internasjonalt falt fra godt over 100 dollar per tonn, til under 50 dollar per tonn. Prisfallet har allerede ført til konkurser i en rekke store kullselskaper i USA. Naturlig nok har det også ført til at en kulldrift som er nærmere Nordpolen enn kundene, og som benytter seg av verdens dyreste arbeidskraft, ikke lenger er lønnsom. Det er liten grunn til å tro at det vil endre seg, noe Regjeringen innrømmer når den siterer det Internasjonale energibyrået på at de lave prisene forventes «å vedvare og bli forsterket av klimapolitikk og økt konkurranse fra fornybar energi».
Likevel foreslår Regjeringen å omgjøre et lån på 205 mill. kroner, gitt for et halvt år siden, til egenkapital, tilføre 112 millioner i ny egenkapital i 2016, samt gi årlige bevilgninger på 144 mill. kroner de neste tre årene. Egenkapitalen som gis i år anses i realiteten som tapt umiddelbart, noe som avsløres av at Regjeringen samtidig vil bevilge en tapsavsetning lik hele summen.
For disse pengene får ikke myndighetene fortsatt produksjon og salg av kull. Til det er driften for ulønnsom. Det man får er en driftshvile i gruvene Lunckefjell og Svea, som kan vare senest frem til utgangen av 2019. Deretter anser styret i selskapet at tilstanden i gruvene vil ha blitt forringet for mye til at det er sannsynlig at driften kan gjenopptas. Regjeringens eksterne finansielle rådgivere siteres i proposisjonen på at driftshvilen ikke kan forsvares forretningsmessig og at det er meget liten sannsynlighet for at prisene kan bli høye nok innen tre år til å forsvare fornyet drift.
Forslaget til Regjeringen innebærer riktignok også at gruven som forsyner kraftverket på Svalbard kan drives videre med ett ekstra skift. Men også denne driften er ulønnsom. Det lille kullbehovet til Svalbards eget kraftverk kan dekkes av import til en lavere kostnad. Og Regjeringen opplyser i proposisjonen at det er et alternativ å drive videre kun i denne gruven til en beskjeden kostnad, samtidig som de to store gruvene Svea og Lunckefjell avvikles.
Driftshvilen i Svea og Lunckefjell kan karakteriseres som et meget dyrt veddemål på at etterspørselen etter kull internasjonalt vil skyte i været igjen. Noe som selvfølgelig vil være ensbetydende med at den internasjonale kampen mot klimaendringene mislykkes.
Det er åpenbart at det eneste hensynet er å sikre arbeidsplasser og tilstedeværelse på Svalbard, et sentralt hensyn i Svalbardpolitikken over mange år. Heller ikke etter dette kriteriet kan forslaget forsvares. Mens SNSK så sent som ved utgangen av 2014 hadde 356 ansatte, vil driftshvilen kun beskjeftige 46 personer, i tillegg til fem i administrasjonen. Som Regjeringen innrømmer i proposisjonen, er det mange av disse ansatte som pendler til fastlandet. Og uansett tyder alt på at driftshvilen kun utsetter en uunngåelig avvikling om tre år. Til over 3 millioner kroner i statlige overføringer per årsverk er kostnaden for denne beskjedne aktiviteten dessuten svært høy.
Det har etter hvert kommet mye annen aktivitet på Svalbard enn kulldrift, blant annet turisme, forskning og romvirksomhet. Det er denne aktiviteten som må sikre Svalbardsamfunnets overlevelse fremover. Det er på tide at Stortinget sier nei til å fortsatt støtte kulldrift på Svalbard.
Innlegget var publisert på Minervanett.no onsdag 17. februar 2016.
Relatert
Offentlig sektor må levere bedre, om arbeidstakerne skal få høyere lønn
Offentlig sektor: Jo, det er grunn til bekymring
Verdens fattige bør ikke betale for garantiordningen for utviklingsland
Klimasøksmål som aksjonsform
Klimaendringer gir felles utfordringer for menneskeheten, og de må møtes med tiltak fra alle. Derfor vil internasjonale avtaler mellom stater være viktige, særlig dersom avtalene konkretiserer hvordan utfordringene bør møtes. Slike avtaler kan dessuten gi rom for klimasøksmål som en aksjonsform. Her kan EU- og EØS-retten være til hjelp.
Nei, det går ikke alltid et tog!
