Norsken, svensken og dansken trenger litt løsningsorientert samtaleterapi

Det smerter for mange å innrømme at Jimmie Åkesson og Sylvi Listhaug kanskje har et poeng.

Publisert: 23. mars 2022

I helgens «Norsken, svensken og dansken» kunne vi høre en samtale mellom de tre om moralen – eller snarere umoralen – i at vi nå er mer opptatt av de ukrainske flyktningene enn vi pleier å være av dem som kommer fra fjernere himmelstrøk.

Svensken virket sjokkert over Sverigedemokraterna (SD), som mener at det er lettere å integrere mennesker fra nærområdene – geografisk og kulturelt – enn de som kommer fra fjernere områder. Svensken mente nok også at det var sjokkerende at SD sier dette rett ut.

Dansken virket skamfull over at han mener – og tør å si – at han foretrekker å få 20.000 kristne flyktninger fra Ukraina til Danmark enn 20.000 muslimer fra Syria.

Norsken virket også skuffet over seg selv, fordi hun syns det var lettere å akseptere kvinner og barn (fra Ukraina) enn potensielt problematiske unge menn (fra Syria).

Hele samtalen oste av dårlig samvittighet og, for norsken og svensken, angst for å være enig med dem som man ikke bør være enig med, altså SD og FrP. For dansken frembrakte ikke dette like mye angst, siden nesten hele det danske politiske etablissementet, inkludert den sosialdemokratiske regjeringen, mener det samme som Jimmie Åkesson og Sylvi Listhaug gjør.

Stemningen var nedtrykt.

Hadde det vært en terapeut til stede, slik det vanligvis er når man går til samtaleterapi, ville hun sannsynligvis tilbudt litt løsningsorientert terapi. For moralen er kanskje ikke så dårlig som norsken, svensken og dansken tror?

Norge, Sverige og Danmark kan ikke hjelpe alle. Det forstår alle.

Og hvis man ikke kan hjelpe alle, må man prioritere og velge noe fremfor noe annet – eller noen fremfor noen andre.

Det er ikke umoralsk å prioritere de nærmeste. Det er både helt menneskelig, naturlig, ofte nødvendig og moralsk å være mer opptatt av sine egne barn enn andres barn – akkurat som det er helt naturlig å være mer opptatt av flyktninger fra nærområdene enn flyktninger fra fjernere strøk.

Men Ukraina er jo også fjernt, tenkte norsken, svensken og dansken – og det har de rett i. Men – det er mye nærmere, geografisk og kulturelt, enn Syria, Somalia og Sudan er. Vi kjenner oss igjen i ukrainerne på en annen måte.

Det er jo dette både venstresiden og deler av høyresiden vanligvis er så opptatt av, nemlig likhet!

Venstresiden mener at det skaper uro og i verste fall opprør i et samfunn, dersom den økonomiske ulikheten er for stor. Deler av høyresiden mener det samme, dersom den kulturelle ulikheten blir for stor. Begge sider har et viktig poeng, selv om de svært ofte overdriver.

Svensken sa likevel at det ikke kan være kulturelle eller religiøse forskjeller som er avgjørende for hvem som bør prioriteres når Sverige skal ta imot flyktninger. Det viktige er om de får bolig, utdanning og arbeid i Sverige.

Det har svensken rett i, men det norsken sa, er også riktig: Det er som regel enklere å få utdanning og arbeid – altså å bli integrert – dersom man selv har et utdanningsnivå, et språk, en kultur og en bakgrunn som ligner litt på det de har i det landet man har kommet til.

Det hjelper også godt, som norsken sa, at man forstår, tror på eller har respekt for det liberale demokratiet.

Dessuten må man spørre: Vil flyktningene selv helst reise langt og etablere seg lengst mulig unna sitt eget hjemland?

Neppe.

Det letteste, mest fristende og rasjonelle er helt sikkert, for de aller fleste, å finne et trygt sted så nært hjemlandet som mulig. Det ville vært logisk for oss, og dermed er det antagelig også logisk for andre, slik også den ukrainske ambassadøren til Norge har vært inne på.

Det er lettere for de fleste fra Syria å finne seg til rette i Jordan enn i Norge, akkurat som det sikkert er mer attraktivt for mange ukrainere å bo i Polen enn i Danmark. Og Polen, som ikke var så ivrig i 2015, tar imot med åpne armer nå.

Norsken, svensken og dansken kunne ha reflektert litt over det: Hvorfor tror vi at våre land er så attraktive for alle andre? Har vi litt for høye tanker om oss selv? Vi kåres riktig nok stadig til noen av de lykkeligste landene i verden, men det betyr jo ikke at alle vil være lykkeligst her.

Og dessuten: Mange mennesker og land i Europa var ganske positive til flyktningene som kom i 2015 også, så forskjellen er kanskje ikke så stor som norsken, svensken og dansken har inntrykk av?

Når alt dette er sagt: Norskens, svenskens og danskens ulike moralske anfektelser er viktige.

Det er nemlig viktig å huske at menneskeverdet er det samme – nøyaktig det samme – uansett om det gjelder din egen sønn eller en gutt fra Ukraina eller Uganda. De har akkurat samme verdi.

Likeverd er noe annet enn likhet. Å poengtere at noen er likere enn andre, står altså ikke i motsetning til det selvfølgelige: Alle mennesker har samme verdi.

Det er også viktig å huske at noen land er rikere og har mer ressurser enn andre og derfor bør ha en moralsk plikt til å hjelpe mer, også når behovet er størst utenfor deres eget nærområde.

Spørsmålet er bare hvordan det er rasjonelt å hjelpe når nærområdene er langt borte?

Det er allerede 20 – 30 millioner flyktninger i Europa, og de fleste er ikke fra vårt nærområde. Men er dette den beste måten å hjelpe på?

Siden norsken, svensken og dansken kommer fra land med verdens høyeste kostnadsnivå, får vi mindre for pengene her enn om de brukes i land og regioner med et lavere kostnadsnivå.

Så enten vi liker det eller ei: De som vil prioritere nærområdene, har kanskje et poeng: Hvis vi hjelper der, kan vi hjelpe mange flere, og vi kan, hvis vi er flinke, hjelpe dem på den måten de selv ønsker mest, nemlig i nærheten av det hjemmet de hadde, og som de håper at de kan vende tilbake til.

Det smerter for mange – antagelig også norsken, svensken og dansken – å gi Åkesson og Listhaug et poeng. Og selvsagt har de to sagt mye før som kan kritiseres.

Men at man har sagt noe dumt før, betyr jo ikke nødvendigvis at alt man sier, er feil.

Innlegget er publisert i Minerva 21.3.22.

Publisert: 28. mars 2022