Passkontroll, flyplass, innvandring, arbeidsinnvandring, kontroll, innvandringspolitikk, reise, arbeid, — Foto: iStockphoto.com/minoandriani

Mistenkeliggjørende innvandringsdebatt

Det bør være mulig å argumentere for en restriktiv innvandringspolitikk uten å bli tillagt onde intensjoner.

Publisert: 29. desember 2025

Emilie Kaland Lindseth avlegger meg en visitt i Klassekampen 19. desember, hvor hun harselerer med og mistenkeliggjør min snuoperasjon i innvandringspolitikken.

Tilsynelatende tok jeg til Facebook for å erklære slutten på min innvandringsliberale æra – i håp om at resten av landet vil følge i mine fotspor. Det er hyggelig å se at Lindseth følger meg på sosiale medier, men jeg kan røpe for henne at innlegget altså først sto på trykk i Aftenposten.

Jeg er visstnok også skyldig i enten politisk latskap eller en bevisst strategi for å tekkes velgere fra FrP når jeg argumenterer mot en liberal innvandringspolitikk. Det er sikkert en effektiv hersketeknikk for å delegitimere argumentasjonen min, men faller på steingrunn. La meg derfor prøve å oppklare.

For det første mener jeg at dagens asylsystem er feilslått. Vi hjelper få, ikke de mest sårbare og overlater regien til kyniske menneskesmuglere. Mangelen på kontroll gjør at autoritære stater bruker migrasjon som pressmiddel mot Europa.

Du behøver heller ikke å være fremmedfiendtlig for å mene at ressursfordelingen ikke er særlig rettferdig.

Europa bruker, med konservative anslag, omtrent 500 milliarder kroner årlig på de relativt få asylsøkere som kommer hit. Samtidig har UNHCR, FNs flyktningorganisasjon, et årlig budsjett på 50 milliarder kroner for å håndtere alle verdens flyktningkriser.

Vi bruker dermed rundt 10 ganger så mye på i underkant av én million asylsøkere, som på verdens 123 millioner flyktninger. Det er moralsk uforsvarlig.

For det andre mener jeg at høy innvandring over tid skaper store integreringsutfordringer. Allerede i 2017 konkluderte Brochmann-utvalget slik:

«Hvis det norske samfunnet ikke lykkes bedre med integreringen av innvandrere og flyktninger fra land utenfor Europa, er det risiko for at økende økonomisk ulikhet kan spille sammen med kulturelle forskjeller og svekke grunnlaget for samhørighet, tillit og samfunnsmodellens legitimitet.»

En mislykket integrering vil ikke bare få konsekvenser for majoritetsbefolkningen, men også for jenter og skeive i innvandrermiljøer. Det er de som kjenner negativ sosial kontroll og æreskultur på kroppen.

Men Lindseth har lest tankene mine, og vet at det ikke er dette jeg *egentlig* bryr meg om.

“Forsøket på å promotere stengte grenser som et «LHBT-vennlig» tiltak er om noe kreativt, men framstår mest som et skalkeskjul for å begrense hjelpen til mennesker på flukt”, skriver hun.

Og når jeg argumenterer for at verdikonflikter ikke uten videre kan løses gjennom bedre integreringspolitikk, er det ifølge Lindseth kun “et kodeord for stengte grenser”.

Det er en ærlig sak å være uenig, også i betente debatter om innvandring. Men å betvile intensjonen til meningsmotstandere fremviser en intellektuell latskap Klassekampens spaltister bør holde seg for gode til.

For jo, det kan skape store kulturkonflikter og segregerte parallellsamfunn når det kommer mange med et annerledes verdigrunnlag.

Det er for eksempel et faktum at unge med innvandrerbakgrunn har lavere aksept for homofili, og at antisemittisme er mer utbredt blant muslimer – både i Europa og i Norge. I Berlin har det gått så langt at politisjefen ber jøder og homoseksuelle skjule deres identitet i visse “arabiske” områder.

Dessuten er negativ sosial kontroll utbredt i miljøer som preges av kollektivisme, patriarkalske verdier og æreskultur. Det skjer ikke bare på tvers av generasjoner, men også mellom elever og ungdommer på skolen.

Det kan være stigmatiserende og sårende for mange muslimer og innvandrere at disse utfordringene påpekes. For selvsagt gjelder det ikke alle. De fleste er lovlydige borgere som gjør samfunnet vårt bedre.

Likevel må vi kunne adressere helt reelle problemer. I bunn og grunn er det helt naturlig at det er enklere å tilpasse seg et samfunn som ligner på ens eget.

Og ja, vi skal vi tåle uenighet i et verdipluralistisk samfunn. Samtidig må vi unngå å bli kulturrelativistiske. Det handler om å ha en felles forståelse av samfunnet vi er en del av, og hvilke holdninger og verdier vi verdsetter og skal tolerere.

Dessuten er våre verdier ikke statiske. Snarere er de et resultat av verdiene som flertallet verdsetter. Det er grunnen til at vi anser kvinners og homofile rettigheter som “norske verdier”. Ikke fordi det ikke finnes nordmenn som motsetter seg dem, men fordi det gjennom historien har blitt et flertall for slike verdier.

Norske verdier er tross alt ikke noe abstrakt for menneskene som betaler prisen for en mislykket integrering. For dem handler det simpelthen om friheten til å vokse opp i et trygt fellesskap i Norge.

Derfor bør vi redusere innvandringen og omlegge asylsystemet. Slik kan vi bedre inkludere de som kommer hit – samtidig som det blir enklere for dem å integrere seg – og gjøre mer for flertallet av verdens flyktninger.

En forkortet versjon av teksten er publisert i Klassekampen 27.11.2025.