LO legger opp til en ensporet debatt
Man lever ikke med vrangforestillinger straks man ikke er fullt ut enig i LOs fortelling om virkeligheten i norsk arbeidsliv. Torstein Ulserød og Marius Doksheim i Dagens Næringsliv.
Publisert: 17. februar 2019
Jonas Bals i LO har i to innlegg i DN hevdet at «Civita har benektet, skjønnmalt og bagatellisert det som skjer i norsk arbeidsliv» (DN 2. februar og DN 12. februar) Bals trekker frem det han vel mener er outrerte eksempler på Civitas meninger.
Vi mener poengene står seg godt.
Lars Svendsen skrev i 2010 at de som hevdet det foregår en generell «brutalisering» av arbeidslivet, tok feil. LO hevdet den gang i sitt handlingsprogram at «stadig flere opplever et krevende arbeidsliv som ofte bidrar til stress, belastningslidelser og redusert livskvalitet». Svendsen presenterte en rekke statistikker for utviklingen og påpekte blant annet at ni av ti norske arbeidstagere var fornøyde med jobben sin, og at man så nedgang i andelen som hadde stressende og belastende arbeid.
Han nevnte selvsagt også at noen arbeider under vanskeligere forhold, men påpekte at det er feil at arbeidslivet generelt blir stadig verre.
Siden den gang har LO endret sitt handlingsprogram og sier nå omtrent det samme som Svendsen den gang sa. Det kan også legges til at man stort sett ser ytterligere forbedring i tallene siden 2010.
Mathilde Fasting skrev i 2012 at de fleste arbeidsinnvandrere til Norge opplever «sosial jumping», at de gjør det bedre enn de hadde hatt mulighet til i sitt hjemland. Bals hevder at «hovedkonklusjonen var at de mest effektive tiltakene mot sosial dumping burde avskaffes». Det stemmer ikke.
Fasting skriver: «Det er sannsynlig at tiltakene har ført til bedre arbeids- og lønnsforhold i de bransjene der tiltakene har vært satt inn. Likevel er det ikke sikkert at ytterligere tiltak på generell basis vil bedre forholdene.» Fasting var altså skeptisk til en generell allmenngjøring eller minstelønn. Det samme var for øvrig LO på samme tidspunkt.
Siden 2012 har det kommet minst 100.000 nye arbeidsinnvandrere til Norge. De kommer fordi de ser en mulighet til forbedring av sine egne liv.
Bals trekker også frem eksempler på at Civita-medarbeidere har tatt til orde for å møte konkurransen fra arbeidsinnvandring med omstilling. Også dette mener vi fortsatt. Vi mener at en av de viktigste grunnene til norsk og nordisk suksess, er at vi, og først og fremst arbeidstagerne og fagforeningene, har vært åpne for internasjonal handel og utveksling. Vi har ikke beskyttet arbeidsplassene, men arbeidstagerne. Vi har satset på sikkerhetsnett og omstilling, heller enn subsidier og proteksjonisme. Arbeidsinnvandring gir noen ekstra utfordringer, men noe av den samme innstillingen til konkurransen bør bevares.
Bals mener arbeidsinnvandring og lønnskonkurranse fører til lavere produktivitet i byggebransjen, og at vi derfor bør være bekymret for velferdsstatens bærekraft. Det er all grunn til å se på tiltak for økt produktivitet, men produktivitet er ikke det eneste målet på vellykket økonomisk politikk eller et godt arbeidsliv. Selv om produktiviteten faller, har det eksempelvis blitt produsert langt mer i byggebransjen, og HMS-kravene er styrket. Det er åpenbart en gevinst for samfunnet.
Dessuten vet vi slett ikke at produktivitetsfallet i byggenæringen skyldes lavlønnskonkurranse, slik Bals gir inntrykk av. Fallet var markant selv før arbeidsinnvandringen tok av.
Vi tror ikke det er så positivt for den offentlige debatten at man drar ethvert poeng fra sine meningsmotstandere ut i det ekstreme. At noen i Civita har påpekt at de fleste europeiske arbeidsinnvandrere opplever sosial jumping og får bedre liv ved å arbeide i Norge, og at det er et poeng som bør få større oppmerksomhet i debatten om arbeidsinnvandringen, betyr ikke at det ikke også finnes sosial dumping, eller at man ikke bør gjøre noe med det.
At vi påpeker problemer med et press for stadig mer omfattende tiltak mot arbeidslivskriminalitet, betyr ikke at alle tiltak er uheldige, eller at arbeidslivskriminalitet ikke finnes.
Vi får en fryktelig ensporet samfunnsdebatt dersom det blir umulig å komme med nyanser til vedtatte forestillinger. Det gjelder spesielt i saker som disse, der det ser ut til å være stor enighet langs hele det politiske spekteret, inkludert fagbevegelsen og arbeidsgiverne.
Innlegget ble publisert i Dagens Næringsliv fredag 15. februar 2019.
Relatert
EUs valutakursordning ERM2
EUs felles valuta bygger på EU-statenes erfaringer og ønsket om en felles fremtid. For å bruke euro som den nasjonale valuta må nye medlemmer oppfylle visse økonomiske krav, blant annet til valutakursstabilitet. EUs valutakursordning (ERM2) er her et virkemiddel, så lenge ikke alle EU-stater bruker euro.
Er norsk jordbrukspolitikk helt spesiell?
Nord-Norgebanen er fortsatt galskap
Fra betryggende kraftoverskudd til risikabel kapasitetskrise
25 år siden Equinor gikk på børs
