Vi trenger mange veier til arbeid
Vi trenger mange veier til bedre integrering av flyktninger i arbeidslivet. Derfor blir det feil å ensidig fokusere på ett spor, som Ola Rydje fra Agenda tar til orde for, skriver Haakon Riekeles i Dagbladet.
Publisert: 8. september 2016
I Dagbladet 4.9. skriver Ola Rydje i Agenda om måter å få nyankomne innvandrere i arbeid på. Han trekker et skarpt skille mellom det han kaller «lavlønnsveien», som han påstår Civita er for, og «kvalifiseringsveien», som han selv er for. Men denne todelingen blir for enkel.
Erfaringene vi har med å få flyktninger i arbeid, er ikke udelt positiv. Kun litt over halvparten er i arbeid etter fem år i Norge, et alt for lavt tall, hvis den norske velferdsmodellen skal være bærekraftig med et stort antall flyktninger.
Forutsetningene til de som kommer, varierer sterkt. Noen kommer med høyere utdanning, andre med fullført skolegang. Men den største gruppen har kun fullført grunnskole eller ingen utdanning overhodet. Før vi i god sosialdemokratisk ånd velger den samme løsningen for alle, er det kanskje verdt å tenke over at de har ulike forutsetninger og behov.
Kvalifiseringsveien, som Rydje fremstiller som den eneste saliggjørende, har blitt grundig prøvd. Flyktninger som kommer til Norge, er pålagt å delta i et introduksjonsprogram over to år på heltid. Siden programmet er på heltid, er det vanskelig å forsørge seg selv ved siden av. Og selv om deltakerne mottar en stønad som skal hindre at de må oppsøke Nav, mottar likevel syv av 10 sosialhjelp i tillegg.
Innenfor dette introduksjonsprogrammet kan det, utover den obligatoriske norsk- og samfunnskunnskapsundervisningen, inngå en rekke forskjellige tiltak. SSB har sett på utfallet for flyktninger som har deltatt i ulike tiltak i introduksjonsprogrammet, og korrigert for utdanningsbakgrunn, landbakgrunn og andre demografiske variabler. Konklusjonen er at deltakelse i yrkesprøving, språkpraksis, arbeidspraksis og kurs i regi av kommune eller stat, typiske tiltak som fremheves som en del av et kompetansespor, ikke gir noen statistisk signifikant økt sannsynlighet for å komme i arbeid eller utdanning. Når tiltakene ikke har noen beviselig effekt kan man lure på om det hadde vært bedre å oppfordre flyktningene til raskt å komme i arbeid og forsørge seg selv, fremfor å bli avhengig av støtte fra Nav fra første stund i Norge. At disse tiltakene har liten effekt viser at «kvalifiseringsveien» alene fort kan bli en blindvei.
Noe som har større effekt, er å ta fag på videregående nivå og få godkjent eksisterende utdanning som del av introduksjonsprogrammet. Det er tiltak som bør benyttes mer, men som i hovedsak er aktuelt for flyktninger som har et visst kompetansenivå fra før. Vi vet dessuten av andre undersøkelser at utdanning tatt i Norge, uansett nivå, gir mer uttelling på arbeidsmarkedet enn tilsvarende utdanning tatt i utlandet. Derfor er det svært uheldig at de fleste som kommer som flyktninger til Norge, i praksis ikke har noen mulighet til å få godkjent generell studiekompetanse. Å endre på dette er en anbefalingene Mathilde Fasting og jeg har kommet med i Civita-notatet Rydje kritiserer.
Størst og sikrest effekt for fremtidig arbeidsdeltakelse har det imidlertid å komme seg raskt i arbeid, selv om det finnes det mange hindringer på veien for flyktninger som har fått opphold og vil jobbe. En viktig hindring er introduksjonsstønaden, som er innrettet slik at det i liten grad lønner seg å jobbe. Rydje interesserer seg tilsynelatende ikke for slike hindringer, ettersom det ikke passer inn i hans tankeskjema om «kvalifiseringsveien» som løsning.
Det er ikke nok å vite at det er viktig å komme i arbeid. Arbeidsgivere vil kun ansette noen, dersom det lønner seg. Det er grunn til å anta at flyktninger de første årene vil ha lavere produktivitet og være mer risikable å ansette enn personer med erfaring fra det norske arbeidsmarkedet. Det er noe LO og NHO har tatt innover seg, og de har derfor sammen foreslått å bruke lønnstilskudd for å gjøre det mer attraktivt å ansette flyktninger. Vi vet at lønnstilskudd er et tiltak med svært god effekt, og dette forslaget bør derfor prøves, selv om det strider mot Rydjes rigide veivalg. Et problem med lønnstilskudd, som gjør at det i dag brukes lite, er imidlertid at det er vanskelig på forhånd å identifisere hvem som vil trenge hjelp for å få jobb og hvem som ikke vil trenge det. Dermed vil en ordning med lønnstilskudd lett ende opp med å omfatte svært mange som ikke trenger det, hvilket gjør ordningen veldig dyr for staten. Derfor mener vi at man også bør prøve ut en ordning med innslusingslønn, det vil si noe lavere lønn i en overgangsperiode, enten som alternativ eller i kombinasjon med lønnstilskudd. For arbeidsgiveren og arbeidsmarkedet virker en slik lønn i utgangspunktet identisk med lønnstilskudd, men ettersom arbeidstakeren vil foretrekke arbeid med ordinær lønn, unngår man et overforbruk. Hvis man kombinerer innslusingslønn med plikter for arbeidsgiveren til for eksempel å tilrettelegge for opplæring og deltakelse i de obligatoriske delene av introduksjonsprogrammet, vil man unngå at det er useriøse aktører som velger denne veien.
I Danmark har de nylig innført en ordning som ligner på dette, kalt integrationsgrunduddannelse (IGU). Den kombinerer arbeid, opplæring på arbeidsplassen, noe lavere lønn i en avgrenset periode, og utbetaling av et lønnstilskudd til arbeidsgiveren. IGU anerkjenner betydningen av både arbeid og kompetanseoppbygging, samtidig som den aksepterer at lønnsnivået kan gjøre terskelen inn i arbeidslivet for høy for mange flyktninger. Jeg mener IGU er et godt eksempel på en type tiltak vi bør vurdere i Norge, selv om det er ukjent terreng.
Det finnes altså flere retninger man kan gå i enn de to som Rydje nevner.
Relatert
Regjeringens politikk hever terskelen for inkludering
Trenger lærerne en ny streik eller en ny strategi?
Kan AI overta jobben til en tenketank-arbeider?
Sykelønnsdebatt på høyresiden
Dumping og jumping
