Hvorfor er innvandring så vanskelig å diskutere?
«Arbeiderpartiet ønsket kanskje aller minst å diskutere innvandring i årets valgkamp», skriver Kristin Clemet
Publisert: 10. oktober 2017
Jeg vet ikke om det var mangelen på et tydelig prosjekt, skattepolitikken eller Jonas Gahr Støres økonomi som gjorde at Arbeiderpartiet tapte valget.
Men det jeg vet, er at temaet innvandring er en verkebyll for mange av de sosialdemokratiske partiene i Europa. Og det gjelder ikke bare dem. Også Angela Merkels kristendemokratiske parti måtte avgi stemmer til det innvandringskritiske AfD, som gjorde et meget bra valg.
Innvandring er et vanskelig tema, også for det norske Arbeiderpartiet. I årets valgkamp var det tydelig at ingen partier, bortsett fra Fremskrittspartiet, ønsket å diskutere innvandring.
Arbeiderpartiet ønsket det kanskje aller minst. Men tidvis dominerte temaet likevel. Det folk er opptatt av, blir ikke borte. Tilgangen til sosiale medier gjør at «meningseliten» ikke lenger kan bestemme hva som er viktig.
I denne valgkampen var altså innvandring, på én og samme tid, både «elefanten i rommet» og en «elefant i glassbutikk». Det var på den ene side et tema som alle partiene vet er viktig, men som ingen ville diskutere – og et tema som laget masse støy og fikk mye oppmerksomhet.
Sylvi Listhaug hadde regien: Ingen ville diskutere innvandringspolitikk med henne, så derfor diskuterte hun med seg selv og folket, mens hun fikk andre til å diskutere det hun gjorde og sa.
Hvorfor er innvandring så vanskelig å diskutere?
Jeg tror innvandring, mer enn mange andre saker, berører oss følelsesmessig. Samme hvor mye fakta som bringes til torgs, er det ofte det tragiske, sterke og provoserende som rører oss. Det kan være det lille barnet som skylles i land på en strand ved Middelhavet, små pikebarn som blir kjønnslemlestet, kvinner i niqab, en terrorhandling i London. Eller den vellykkede legen, som er etterkommer etter en av de første pakistanerne som kom til Norge, og som står der som et håndfast bevis på hvor vellykket integreringen kan være.
Innvandring er vanskelig å diskutere, også fordi det er uklart for mange hva den fører til. Risikerer vi at norsk skikk og bruk må vike plass for mer gammeldagse og fremmede skikker? Må vi gi opp norske verdier og vaner av hensyn til våre nye landskvinner og -menn? Mister vi ytringsfrihet i redselen for terror? Og risikerer vi velferdsstaten, fordi innvandrere ikke arbeider like mye som oss? Eller tar innvandrerne gradvis til seg våre verdier, mens de bidrar til at vi blir et mer velstående, mangfoldig og innovativt samfunn? Analysene og meningene spriker.
Innvandring er også vanskelig å diskutere for mange politiske partier, fordi de vet at det er en sak som beveger velgerne på andre og mer uforutsigbare måter enn skole, helse og skatt. Noen partier overdriver forskjellene, mens andre toner dem ned.
Fremskrittspartiet vil gjerne fremstå som strengere enn de andre partiene (og ville nok også vært det, dersom partiet hadde vært i opposisjon), mens Venstre, KrF og SV gjerne vil fremstå som mer liberale. Arbeiderpartiet, derimot, har problemer med å profilere seg både som «streng» og «snill», fordi partiet har velgere i alle leire. Dette gjelder nok også Høyre, men Høyre har en fordel: Partiets velgere er, ifølge en Ipsos-måling, ikke like opptatt av innvandring, og partiet behøver heller ikke å mene så mye nå, siden det er i regjering med Frp.
Samtidig er nok de verdimessige spenningene i Arbeiderpartiet langt større enn de er i Høyre.
Et av problemene for de sosialdemokratiske partiene er antagelig at innvandring rører ved selve selvforståelsen til partiene. Sosialdemokratiet ser seg selv som en forsvarer av internasjonal solidaritet og av dem som «sitter nederst ved bordet». Men de som står lavest på den sosiale rangstigen i dag, er ofte innvandrere.
Derfor skulle vi kanskje tro at Arbeiderpartiets berømte vedtak om å ta imot 10.000 ekstra flyktninger i Norge, ville bli godt mottatt av Arbeiderpartiets velgere. Men slik er det ikke uten videre.
Innvandringen oppleves også som en trussel mot Arbeiderpartiets verdier, fordi den gjør det vanskeligere å finansiere velferdsstaten, opprettholde likheten og bevare den norske arbeidslivsmodellen.
Så hvem skal partiet solidarisere seg med? Sine egne kjernevelgere, som nå tilhører den globale overklassen, eller de som i dag sitter nederst ved bordet?
Etter valget har både Hadia Tajik og Støres rådgiver Jonas Bals sagt at Arbeiderpartiet i større grad må diskutere innvandring. Kanskje er det starten på en kursendring i Arbeiderpartiet, slik de danske sosialdemokratene har vært igjennom. Der har partiet lagt seg på en tydeligere, men også strengere linje i politikk og retorikk. Det har også forandret det politiske landskapet i Danmark.
Det er i virkeligheten svært liten forskjell på Høyre/Frp-regjeringen og de øvrige partiene når det gjelder asyl- og flyktningpolitikken. Det som diskuteres, er bare randsonefenomener på et felt som det er bred enighet om. Den viktigste uenigheten nå dreier seg om enslige asylbarn, der gjeldende politikk er en arv etter Stoltenberg II-regjeringen, som noen vil gjøre litt mer liberal. Men dilemmaene står i kø, og det er ikke lett å finne gode løsninger.
Og nettopp fordi det er så små forskjeller på politikken, får vi ofte en diskusjon om retorikken. Sylvi Listhaug er en naturlig skyteskive nå, men hun er ikke den første. Også «Jern-Erna» fikk sitt – for ikke å snakke om de mange statssekretærene i Arbeiderpartiet som har gjort seg upopulære på innvandringspolitikkens alter. Det blåste tidvis kraftig rundt Øystein Mæland, Libe Rieber-Mohn og Pål Lønseth også.
Samtidig finnes det områder innenfor innvandringspolitikken der forskjellene mellom partiene er store, selv om retorikken er mer dempet. De fleste partiene vil bevare den frie arbeidsvandringen i Europa og finne løsninger på lønnsdumping og arbeidslivskriminalitet innenfor EØS-avtalen, mens SV, og særlig Senterpartiet, vil skrote hele avtalen og innføre permanent grensekontroll. Det ville fått store konsekvenser både for Norge og de som vandrer, men temaet er nesten fraværende i debatten.
Den harde og polariserte innvandringsdebatten er ingenting å trakte etter. Men det er heller ikke bra med et politisk ordskifte som skyver problemene under teppet.
Det vi trenger, er en mer åpen og ærlig debatt, som også får frem dilemmaene, og som ikke bare brukes til å stemple andres motiver eller menneskesyn.
Innlegget stod på trykk i Aftenposten 8.10.2017.
Relatert
Privatisering og distriktenes død
Hva er kjernen i regjeringens utenrikspolitikk?
Muligheter for KrF å reise seg
Sletting av studiegjeld vil ha en liten effekt på fraflyttingen fra distriktene
Unge kvinner og menn stemmer forskjellig. Bør vi bekymre oss?
