Hva gjør vi med flyktningene?
Spådommene om hvordan flyktningstrømmen vil påvirke Europa, spriker voldsomt. Kristin Clemet i Aftenposten.
Publisert: 26. oktober 2015
Av Kristin Clemet, leder i Civita
Noen mener den vil føre til Europas og velferdsstatens undergang. Andre mener den kan bli Europas redning, fordi vi blir tilført arbeidskraft til å håndtere «eldrebølgen».
Noen ser for seg sosial uro og dype verdikonflikter. Andre tror på et nytt og spennende samfunn med stort mangfold, men med felles grunnleggende verdier.
Noen spår at den økonomiske ulikheten blir så stor at for eksempel Sverige kan bli «Nordens Mexico», mens USA og Canada, som i større grad velger ut mer ressurssterke innvandrere, vil ligne mer på Skandinavia. Andre legger mer vekt på at migrasjon utjevner forskjellene i verden, fordi flyktningene får en bedre fremtid enn de ellers ville hatt.
Noen mener at åpne grenser er et uttrykk for høy moral fordi vi hjelper mennesker i nød. Andre mener vi svikter dem som trenger det mest fordi det er de mest ressurssterke som reiser, mens de som virkelig trenger vår hjelp, blir igjen.
Noen legger vekt på at mange ikke kvalifiserer til å få asyl fordi de egentlig «bare» søker lykken og dermed belaster asylsystemet på bekostning av dem som virkelig trenger beskyttelse. Andre syns det er legitimt å flykte fra økonomisk nød og mener at innvandringspolitikken fra land utenfor EØS er for streng.
Debatten er preget av sterk polarisering og stor usikkerhet. Ingen vet hvor lenge flyktningkrisen vil vare eller hvor mange som kommer. Ingen kan heller si med sikkerhet hva konsekvensene vil bli. Mange spår at strømmen av flyktninger vil vedvare i uoverskuelig fremtid. Andre fester mer lit til EUs evne til å skape ny orden i den felles migrasjonspolitikken man tross alt har.
Etter 2004 er det kommet flere arbeidsinnvandrere enn flyktninger og asylsøkere til Norge. De fleste er kommet fra Sverige, Polen og Litauen. Mange har vært negative til denne arbeidsinnvandringen, men etter min mening har den i all hovedsak fungert meget bra – både for dem som kom til Norge, for landene de reiste fra og for Norge.
Den situasjonen vi er i nå, er annerledes. Nå kommer et stort antall flyktninger og asylsøkere, og de kan erfaringsmessig ikke integreres like lett i utdanning og arbeid. At det kommer mange på kort tid, kan også gjøre integreringsarbeidet vanskeligere. Oppgaven er derfor større, både for dem som kommer, for norske myndigheter og for sivilsamfunnet. Men uansett hvor polarisert debatten er, er det i hvert fall én ting vi bør snakke om nå: Hvordan gjør vi det beste ut av situasjonen?
Mange peker på at det viktigste vi kan gjøre, er å få innvandrerne raskt i arbeid. Jeg er enig i det.
Samtidig må vi være realistiske. Vi vet ikke hva slags kvalifikasjoner de nyankomne har. Men mange av dem vil mangle både utdanning, språkferdigheter, nettverk og erfaring. Så hvis man virkelig vil at de skal komme raskt i arbeid, bør man diskutere muligheten for å bruke deler av dagens kontantytelser til lønnstilskudd, som flyktningene kan ta med til potensielle arbeidsgivere. En annen mulighet er å akseptere en lavere «innslusingslønn» i en periode. For flyktninger som har eller er i høyere utdanning, kunne det opprettes flere studieplasser med undervisning på engelsk, slik at de kan få en utdanning som er anerkjent i Norge.
Likevel: De som kommer, vil i snitt ha en lavere sysselsettingsgrad og lavere inntekt enn befolkningen for øvrig. At de kommer raskt i arbeid, er derfor ikke alene en løsning på de langsiktige finansieringsutfordringene som flyktningstrømmen skaper. Mange av dem som kommer til Norge, vil bli her for godt. Det aller viktigste er da at barna deres får en utdanning som gjør at de stiller likt med de etnisk norske når de skal ut i arbeid. Får vi til det, har integreringen gått bra.
God utdanning er inngangsbilletten til et godt liv og et godt arbeidsliv. Formålet med utdanning er ikke bare økonomisk vekst. Men den økonomiske betydningen av at elevene tilegner seg grunnleggende ferdigheter som lesing, skriving og regning må heller ikke undervurderes.
Forskerne Eric A. Hanushek og Ludger Woessmann har sett på sammenhengen mellom kvalitet i utdanningen og økonomisk vekst og viser at det har svært stor betydning, dersom alle barn tilegner seg grunnleggende ferdigheter. De viser også at land med dårlig utdanning taper enormt mye. Kvalitativt god utdanning øker både produksjonen og produktivitetsveksten, fordi flere arbeider, og fordi flere arbeider smartere. Og det er dette som skal til for å finansiere fremtidens velferd.
I en godt utdannet befolkning skjer det også mye annet som er godt: Konflikter dempes, likestillingen bedres og den økonomiske ulikheten blir mindre. Mange er opptatt av at god integrering også er et spørsmål om kultur og verdier. Men språk, utdanning og arbeid må komme først. Og selv om foreldrene som kommer, er dårlig utdannet og «førstereisgutter» i Norge, er barna deres like smarte som alle andre barn, og de har derfor de samme mulighetene som alle andre, hvis de, og vi, griper dem.
Norge har nå vært et innvandringsland så lenge at de første barna er begynt å bli voksne. Og mye tyder på at det går bra. Innfødte barn gjør det ikke dårligere, selv om de går på skoler med mange innvandrerbarn. Både en fersk doktoravhandling og tall fra Statistisk sentralbyrå viser at den sosiale mobiliteten er sterk, og at etterkommerne både har høyere utdanning og inntekt enn nykommerne har. Forskjellen mellom voksne barn av innvandrere og barn av etnisk norske foreldre er på viktige områder forsvinnende liten. Mange barn av innvandrere er på full fart inn i svært prestisjefylte yrker, og de er overrepresentert i høyere utdanning. Dette betyr ikke at alt går bra, for det er skjær i sjøen. Men det betyr at det er håp.
Veldig mange er for tiden opptatt av økonomisk ulikhet. Den desidert største trusselen mot likheten i vårt samfunn vil være innvandring, dersom innvandrerne blir en ny, permanent underklasse. Den desidert beste måten å forebygge en slik utvikling på, er å satse sterkt på kvalitet i skolen.
Kronikken var publisert i Aftenposten søndag 25. oktober 2015.
Relatert
Folkeavstemningen om EU i 1994
I disse dager for tredve år siden, holdt Norge sin andre folkeavstemning om norsk medlemskap i EU. Situasjonen i Norge, Europa og verden i 2024 er nokså forskjellig fra den i 1972 og i 1994. Viktige argumenter fra de to tidligere valgkamper vil nok likevel være med i en kommende valgkamp om norsk EU-medlemskap.
Valg på Island kan skape usikkerhet om EØS-avtalen
EU og Saar-området
Saarland er del av europeisk historie, særlig ved konflikt mellom tyske og franske områder. I moderne tid har det vært forsøk på å ‘europeisere’ Saarland. Dette kan ses i sammenheng med utviklingen av EU-samarbeidet.
Island, EU og EØS
Da Finland, Sverige og Østerrike gikk ut av EFTA for å bli EU-medlemmer, ble EFTA-pilaren i EØS svekket. Dette ble likevel godtatt av partene. Dersom Island gjenopptar forhandlinger om EU-medlemskap, vil imidlertid EØS’ fremtid bli usikker.
Hvem tar feil i EU-debatten nå?
Apple må tilbakebetale ulovlig støtte
Apple er en av verdens største foretaksgrupper. EU-domstolen fastslo nylig at foretak i gruppen har mottatt ulovlig statsstøtte fra Irland. Kommisjonen hadde beregnet fordelen til å være inntil 13 milliarder euro. Irland må kreve tilbakebetaling av den ulovlige støtte.