Hva skjer med forbruket etter koronakrisen?

Noen har sikkert satt pris på roligere dager med færre forpliktelser og større mulighet til selv å styre tidsbruken, mens andre har fått øynene opp for verdien av både reiser, møter og frisørbesøk. Hvordan vi velger når den økonomiske veksten er tilbake, er ikke gitt.

Marius Doksheim

Publisert: 29. mai 2020

Koronakrisen innebærer trolig flere år med lavere økonomisk vekst, inkludert svekket inntektsvekst for svært mange mennesker. Det vil gi redusert totalt forbruk og utfordrende tider for både arbeidsgivere og arbeidstakere. De med minst fra før, vil lide mest når tidene blir vanskeligere. Lavere økonomisk vekst gir også reduserte inntekter for det offentlige, hvilket betyr høyere skatter eller at det må strammes inn i velferdsordninger eller andre utgifter. Det gjelder også i Norge, selv om utfordringen på grunn av oljefondet er mindre her enn i de fleste andre land.

Enkelte har også snakket om at koronakrisen kan påvirke sammensetningen av forbruket vårt. Det diskuteres hvorvidt krisen bringer oss nærmere eller lenger unna reduserte klimautslipp, og hvorvidt staten bør ta en større rolle i økonomien eller ikke. Det er også dem som tar til orde for at forbruket vårt bør bli mer lokalt eller nasjonalt, slik at vi ikke lenger er like avhengige av globale handelskjeder.

Ser man på hvordan krisen mest sannsynlig vil endre synet på kostnader og gevinster, kan man si at den første fasen av krisen har vist oss risikoen som vi tar ved å belage oss på andre når det gjelder våre mest basale behov. Vi har ikke poteter i hagen eller nasjonal produksjon av alt smittevernsutstyret som vi trenger i en krise. Vi kan ikke stole på at skolen alltid er åpen. Men krisen viser også, i land som Norge spesielt, men også i de fleste moderne land, at vi som følge av økonomisk vekst og den internasjonale arbeidsdelingen har helt andre muligheter enn vi har hatt i møte med tidligere globale utfordringer. Handelen gjør det mulig med en enorm utveksling av kunnskap, varer og tjenester på kort tid, slik at flere behov kan oppfylles. Offentlige myndigheter kan kompensere for deler av inntektstapene både til bedrifter og arbeidstakere. Ved hjelp av digitale hjelpemidler kan vi handle, opprettholde undervisningen, sosialisere og arbeide hjemmefra. Dette er muligheter som slett ikke gjelder alle, eller som fyller behovene fullt ut, men som bidrar til at krisen tross alt håndteres bedre enn vi kunne gjort for 10 eller 20 år siden.

Så er spørsmålet om vi etter krisen vil forsøke å finne en litt justert balanse, der man både tar hensyn til at noe løses best lokalt – innad i familien, i nærmiljøet eller nasjonalt -, samtidig som at mye fungerer best når det skjer regionalt eller globalt. Kanskje har mange sett at det noen ganger er mulig å bytte ut reiser og møter med mer effektive (og klimavennlige) alternativer. Noen har sikkert satt pris på roligere dager med færre forpliktelser og større mulighet til selv å styre tidsbruken, mens andre har fått øynene opp for verdien av både reiser, møter og frisørbesøk. Hvordan vi velger når den økonomiske veksten er tilbake, er ikke gitt.

Alle valg har imidlertid konsekvenser, selv om ikke alle konsekvensene er like merkbare for den som velger. Lavere økonomisk vekst gir ikke bare mindre luksusforbruk, men også mindre til helsevesenet og nisjebutikkene. Økt selvforsyning av mat eller andre viktige varer medfører en kostnad som betyr at det blir mindre av noe annet som vi tillegger verdi. Redusert handel eller turisme betyr også mindre utveksling av ideer, vanskeligere kår for mange i fattigere land og mindre valgfrihet.

Teksten er publisert i Civita-notatet Hva skjer etter koronakrisen?, som kan leses i sin helhet her: