Grønn frihandel er løsningen, ikke grønn proteksjonisme

Den som seriøst mener at vi bør ta markedet i bruk i klimaets tjeneste, bør engasjere seg for en grønn frihandelsavtale.

Lars Peder Nordbakken

Publisert: 18. mars 2023

Den senere tids tilløp til kappløp mellom EU og USA i offentlige støtteordninger og subsidier, for å fremme et grønt energi- og industriskifte, har gitt næring til trusselen om en ny grønn proteksjonisme.

Det er særlig enkelte betingelser for grønne subsidier i USAs Inflation Reduction Act (IRA) som har stått i sentrum. Det gjelder først og fremst minstekrav til produksjon på amerikansk jord og minstekrav til bruk av amerikanskproduserte komponenter, betingelser som bryter med prinsippet om ikke-diskriminering innenfor WTO. Dette prinsippet har utgjort en hjørnesten i internasjonale frihandelsavtaler helt siden 1860-tallet.

Selv om det skulle gå mot en forhandlingsløsning som lemper for diskrimineringen av EU, slik det kan se ut etter det nylige møtet mellom Europakommisjonens president Ursula von der Leyen og president Joe Biden i Washington, er neppe hovedproblemet løst: en internasjonal subsidiekonkurranse om å tiltrekke seg flere grønne investeringer og større nasjonale andeler av internasjonal verdiskaping.

Denne subsidiekonkurransen er i beste fall et nullsumspill som skaper nye grønne handelsbarrierer. Det betyr at det grønne skiftet vil koste mer, og at den innovative konkurransen om de beste løsningene hemmes.

Det som derimot burde kostet mer, er CO₂-utslipp. En reell global minstepris på CO₂ på et tilstrekkelig høyt nivå, ville gitt sterke impulser til et innovativt og kostnadseffektivt grønt skifte, basert på desentraliserte og teknologinøytrale markedsincentiver.

I et polarisert USA, hvor høyresiden instinktivt har for vane å avvise alle nye former for skatter, og venstresiden betrakter CO₂-prising som en slags amoralsk avlatshandel, er det lite som peker i retning av en tilstrekkelig høy internasjonal CO₂-pris med det første.

Selv om EU er et internasjonalt foregangsområde innen CO₂-prising, har også EU for lengst lansert sine egne grønne subsidier og støtteprogrammer som på flere områder matcher USA. I tillegg planlegger EU å gjennomføre en karbontoll, i form av en carbon border adjustment tax, for å motvirke klimapolitiske gratispassasjerer og nøytralisere faren for karbonlekkasje til land som ikke skattlegger karbonutslipp like høyt som innen EU.

I dagens internasjonale samarbeidsklima er det en reell fare for at innføring av karbontoll kan bidra til ytterligere spredning av proteksjonistiske holdninger – stikk i strid med EUs hensikter. I bakgrunnen skimter vi også Kinas industripolitikk, som i tiltagende grad favoriserer nasjonalt næringsliv innen en rekke teknologinæringer.

I denne tilsynelatende fastlåste situasjonen vil en ny grønn frihandelsavtale blant alle land som ønsker å dra større nytte av globaliseringen i klimaets tjeneste, kunne skape en merkbar forskjell. En Green Free Trade Agreement, administrert innenfor rammene av WTOs regler og prosedyrer, kan avskaffe all toll og andre handelshindringer for handel med alle grønne produkter, energi, teknologi, tjenester og investeringer.

En slik avtale vil ha potensial til å snu et truende grønt nullsumspill til en vinn-vinn-situasjon med betydelige positive ringvirkninger.

En grønn frihandelsavtale vil bidra til å fremme grønn omstilling gjennom mer innovasjon, konkurranse og kostnadseffektive klimaløsninger. Sannsynligheten er dessuten stor for at en grønn frihandelsavtale vil gjøre klimavennlige valg mer attraktive, gjøre EUs karbontoll mer spiselig for andre land, bidra til å bygge et sterkere samhold innen det globale Vesten og dessuten gi en viktig impuls til å videreutvikle og fornye WTO.

Det er heller ikke utenkelig at en vellykket grønn frihandelsavtale kan bidra til å senke de politiske kostnadene ved å innføre en internasjonal minstepris på CO₂.

Som Gordon H. Hanson og Metthew J. Slaughter nylig minnet om i Foreign Affairs, finnes det en interessant, parallell suksesshistorie i form av Information Technology Agreement (ITA):

Denne WTO-avtalen fjernet all toll på it-produkter.
Avtalen ble opprinnelig signert av 29 land i 1996. Siden har antall tilsluttede land økt til 82.
Resultatet er at 97 prosent av all internasjonal handel i it-relaterte produkter er dekket av avtalen om tollfri handel.
I 2015 signerte 50 land en tilleggsavtale (ITA-2) som tilførte 201 nye produktkategorier.

En grønn frihandelsavtale vil også være en konkret måte å styrke WTO på.

Et vellykket grønt skifte trenger mer grønn globalisering, en ny grønn frihandelsavtale og et revitalisert WTO.

Innlegget var publisert i Dagens Næringsliv 15. mars 2023.