Vi får ikke grønn verdiskaping uten kreativ ødeleggelse

89 prosent av velgerne mener det er viktig at vi lykkes med å etablere flere vekstkraftige nye bedrifter i Norge. Vil velgerne snart få svar på hvordan politikerne har tenkt å få til dette?

Lars Peder Nordbakken

Publisert: 9. september 2021

89 prosent av velgerne mener det er viktig at vi lykkes med å etablere flere vekstkraftige nye bedrifter i Norge. Vil velgerne snart få svar på hvordan politikerne har tenkt å få til dette?

Vellykkede innovasjoner, spesielt radikale innovasjoner, truer eksisterende produkter og virksomheter. De kan endre et lands næringsstruktur og bestemmer hvem som blir vinnere og tapere, hvilke jobber det blir flere av og hvilke det blir færre av.

Økonomen Joseph A. Schumpeter, opphavsmannen til den moderne forståelsen av innovasjon, spissformulerte innovasjonsprosesser som kreativ ødeleggelse. For Schumpeter utgjorde denne «perennial gale of creative destruction» drivkraften bak økonomiske strukturendringer, omstillinger og produktivitetsvekst. Men den dynamiske formen for kreativ ødeleggelse som Schumpeter hadde i tankene kan umulig vedtas eller planlegges av politikere.

Vi kommer oss ikke til et klimavennlig samfunn i god behold hvis vi setter vår lit til kollektiv øko-puritanisme, selvfornektelse, restriksjoner, administrative kontrolltiltak eller sentraldirigering.

Den politiske kunsten er å få balansen mellom det skapende og det ødeleggende til å bli en nettogevinst som kommer hele samfunnet til gode. Løsningen har erfaringsmessig vært et sett av institusjoner (spilleregler) som fremmer en velfungerende markedsøkonomi, som drives fremover av en gjensidig positiv vekselvirkning mellom konkurranse og innovasjon. Konkurransen i markedet stimulerer til innovasjon, og innovasjoner øker konkurransetrykket, med dynamisk produktivitetsvekst som resultat.

Nå står vi midt i vår tids aller største omstillingsutfordring. Den griper inn i alt vi foretar oss til daglig og handler om å skape en bærekraftig økonomi med netto nullutslipp av klimagasser før 2050. Den forvandlingen kan heller ikke vedtas eller bestilles, den må skapes. Vi kommer oss ikke til et klimavennlig samfunn i god behold hvis vi setter vår lit til kollektiv øko-puritanisme, selvfornektelse, restriksjoner, administrative kontrolltiltak eller sentraldirigering.

Den eneste realistiske og verdiskapende veien gjennom det grønne skiftet går gjennom fri utfoldelse av menneskelig kreativitet og entreprenørskap – den fornybare kilden til alt det nye som bidrar til å tilfredsstille våre behov på stadig bedre, mer effektive og mer klima- og miljøvennlige måter. Utstyrt med de rette incentivene, spesielt en høy pris på klimagassutslipp på tvers av alle næringer, vil markedskonkurransen fungere som en spontan oppdagelsesprosess, som kontinuerlig genererer og sprer ny verdifull kunnskap om stadig bedre klimavennlige løsninger.

Denne konkurransebaserte oppdagelsesprosessen kan også tolkes som en kontinuerlig problemløsningsprosess, der verdifull kunnskap søkes, testes og aksepteres (eller forkastes). Gjennom det dynamiske samspillet mellom tilbud og etterspørsel vil de ideene som viser seg å være mest verdifulle og lønnsomme forsterkes og videreutvikles, samtidig som de mindre gode ideene og produktene blir lagt til side. På denne måten fyller konkurransen tre vesentlige samfunnsfunksjoner: 1) den identifiserer og tester ut kunnskap, 2) den sprer verdifull kunnskap, og 3) den korrigerer feil. Her er forklaringen på den nære sammenhengen vi finner mellom produktivitetsvekst og kunnskapsvekst i velfungerende markedsøkonomier.

Det store paradokset er at denne dimensjonen av næringspolitikken knapt har vært synlig i valgkampen til nå

Det er godt fundert i både teoretisk og empirisk forskning hvor viktig fremveksten av nye innovative og vekstkraftige bedrifter er for økonomisk vekst, jobbskaping, personlig utvikling og livskvalitet. Denne erkjennelsen har knapt vært viktigere enn akkurat nå – på terskelen til den mest gjennomgripende innovasjonsutfordringen vi noen gang har stått overfor: det såkalte grønne skiftet.

Derfor har vi også grunn til å legge stor vekt på det kontinuerlige arbeidet med å skape og videreutvikle gode rammebetingelser og produktive incentiver for det innovative entreprenørskapet. Slike sterke incentiver er dessuten helt avgjørende for å fremme det verdiskapende samspillet mellom alle nøkkelaktører i økosystemet rundt gründerteamet, fra idéstadiet, til etablering, oppskalering og internasjonalisering.

Det store paradokset er at denne dimensjonen av næringspolitikken knapt har vært synlig i valgkampen til nå. Det har knapt dukket opp et eneste spørsmål i mediene om hvordan politikerne har tenkt å legge forholdene bedre til rette for at det vil etableres flere vekstkraftige nye bedrifter i Norge – en helt avgjørende suksessfaktor for det grønne skiftet.

Men nettopp slike spørsmål vil nødvendigvis presse seg på, før eller senere. Jo før, desto bedre, synes mange velgere å mene: Ifølge en landsrepresentativ undersøkelse fra Respons Analyse, gjennomført 3.-9. august på oppdrag fra Civita, svarte hele 89 prosent at de anså det som svært viktig eller ganske viktig at vi lykkes med å etablere flere vekstkraftige nye bedrifter i Norge. Vil velgerne snart få svar på hvordan politikerne har tenkt å få til dette?