Da USA brøt med seg selv

USAs posisjon som den frie verdens leder er usikker. Da er det desto mer å lære av Roosevelts internasjonale prosjekt.

Publisert: 17. november 2022

Det er vanskelig å forestille seg fremveksten av en ny internasjonal liberal orden etter andre verdenskrig uten å tenke tilbake på Roosevelt-revolusjonen i amerikansk utenrikspolitikk. Det revolusjonerende besto i president Franklin D. Roosevelts tydelige brudd med det politiske USAs mangeårige utenrikspolitiske isolasjonisme og økonomiske proteksjonisme. Denne kombinasjonen bidro både til å gi nye autoritære krefter i Europa stort spillerom og til å forsterke den økonomiske depresjonen på 1930-tallet.

Et tydelig tegn på den rådende amerikanske isolasjonismen i mellomkrigstiden var det republikanske partiets hardnakkete «America First»-politikk fra slutten av første verdenskrig. Det var denne politikken som satte en stopper for USAs deltakelse i Folkeforbundet, et initiativ fra president Woodrow Wilson i 1918, i et forsøk på å bygge et forpliktende internasjonalt samarbeid «to make the world safe for democracy».

Som John Ikenberry fra Princeton University har vist i sin bok A World Safe for Democracy (2020), overvintret Wilsons ideer om en ny internasjonal orden i Roosevelts administrasjon, før den for alvor ble gitt fornyet liv i den kraftfulle demokratiske mobiliseringen mot Nazi-Tyskland og dets allierte.

Åpenhet og likebehandling

Et sentralt element i Roosevelts nye liberale internasjonalisme, som fikk sitt første formelle uttrykk i Atlanterhavspakten med Churchill i 1941, var å erkjenne at både demokratiets og markedsøkonomiens overlevelse i USA på sikt var kritisk forbundet med samfunnsutviklingen i andre liberale demokratier over hele verden. Roosevelt forsto at alenegang og isolasjon, selv for verdens suverent mektigste land, var ensbetydende med å undergrave avgjørende eksistensbetingelser for alle liberale demokratier.

I en tale Roosevelt holdt i 1945, ga han uttrykk for USAs nye internasjonale linje med disse ordene: «Vi har lært at vi ikke kan leve i fred gjennom å være oss selv nok, og at vår egen velferd er avhengig av hvordan det går med andre land, langt utenfor USAs grenser. Vi har lært at vi må leve som mennesker, ikke som strutser som stikker hodet i sanden. Vi har lært oss å bli verdensborgere, som fullverdige medlemmer av det store menneskelige fellesskapet. Vi har lært den enkle sannheten, som Emerson en gang uttrykte det, at ‘the only way to have a friend is to be one’.»

Slik lød også begynnelsen på det omfattende nettverket av multilaterale institusjoner som USA gikk i bresjen for å etablere etter andre verdenskrig, tuftet på åpenhet og likebehandling: fra Atlanterhavspakten i 1941 til Bretton Woods i 1944, FN i 1945, Gatt og Marshall-hjelpen i 1947, Nato i 1949 og helt opp til USAs helhjertede støtte til etablering av et forpliktende europeisk samarbeid, gjennom det vi i dag kaller EU.

Spor etter konservativ revolusjon

Men Roosevelt var ikke alene. Det hadde også stor betydning at Winston Churchill tok over ledelsen i tory-partiet, som i store deler av mellomkrigstiden var påvirket av nasjonalkonservative idéstrømninger fra Tyskland. Dette tankegodset, med toneangivende tenkere som Oswald Spengler og Carl Schmitt, gjorde sitt til at Neville Chamberlain, preget av den aller største ærbødighet overfor Europas «nye sterke menn», undertegnet den infame Münchenavtalen i 1938.

Dette er spor som bør skremme den dag i dag. Det samme tankegodset fra den såkalte «konservative revolusjonen» i Tyskland på 1920- og 30-tallet utgjør grunnstammen i den nye autoritære nasjonalismen som i dag preger det nye ytre høyre, til dels også ytre venstre, i flere europeiske land, samt i kretsene rundt Vladimir Putin i Russland og Donald Trump i USA.

En viktig komponent i den ødeleggende nasjonalismen var den såkalte «politiske realismen» innen internasjonal politikk, anført av tenkere som Carl Schmitt. Forestillingen om at stormakter skulle være utstyrt med en slags legitim rett til å herske over hver sin geografiske innflytelsessfære, kun i kraft av sin overmakt, følger som en logisk anti-liberal konsekvens av denne såkalte realismen.

Liberal gjenreisning

Roosevelt var heller ikke alene om å forstå ødeleggelsespotensialet i den sjåvinistiske nasjonalismens og realismens kjølvann og hvorfor den må bære en stor del av ansvaret for utbruddet av første verdenskrig og for de ødeleggende konsekvensene av den politisk og økonomisk anti-liberale mellomkrigstiden.

Roosevelts revolusjon i internasjonal politikk falt naturlig sammen med en fornyet liberal idéstrømning i Europa som skulle vise seg å få stor innflytelse på gjenreisningen av det liberale demokratiet, rettsstaten og markedsøkonomien, samt på utviklingen av det multilaterale forpliktende samarbeidet i Europa og i verden for øvrig, etter andre verdenskrig.

Flere av de mest toneangivende liberale tenkerne i Europa deltok på et møte i Sveits, i påsken 1947, som symbolsk nok fant sted rett før oppstarten av arbeidet med Gatt-avtalen og Marshallplanen, for økonomisk gjenreisning av Europa. Møtet skulle vise seg å bli det første møtet i det internasjonale liberale nettverket som fikk navnet The Mont Pelerin Society, og som hadde sitt 75-års jubileumsmøte i Oslo nylig. I sitt åpningsforedrag understreket John Ikenberry viktigheten av å ta opp arven etter Roosevelts liberale internasjonalisme i vår tid.

The word Trade with an American flag.

Det var nettopp idéarven fra Roosevelt, i samspill med den institusjonelle liberale fornyelsen av Europa etter andre verdenskrig, som gjorde det mulig å skape en ny liberal internasjonal orden som for første gang gjorde det trygt å være et liberalt demokrati – ikke minst for små land som Norge. Ved å gå i spissen for denne utviklingen ble USA ansett som den ubestridte leder av den frie verden.

Hvor er USA i 2024?

Nå er denne orden truet av både ytre og indre krefter, på en måte som minner om de anti-liberale mellomkrigsårene. Vi erfarer på nytt at friheten har en pris og ikke kan tas for gitt. Dessverre må vi også registrere at det aldri har vært mer usikkerhet knyttet til USAs fremtid som leder av den frie verden.

I en slik situasjon er det ikke unaturlig for et land som Norge å ta nye skritt i retning av å bli et fullverdig medlem av det store liberale og demokratiske fellesskapet i Europa: EU. Den aktuelle internasjonale situasjonen kaller nå på en ny generasjon som er villige til å ta på seg ledertrøyen for å sikre tryggheten for vårt liberale demokrati i tiden fremover – uansett hva som måtte skje i USA i 2024.

Det eneste sikre er at vi i tiden fremover vil stå overfor stadig flere grenseoverskridende samfunnsutfordringer som krever mer, ikke mindre, forpliktende internasjonalt samarbeid. Det er ingen grunn til å tro at nasjonalismen eller sosialismen har noe løfterikt å by på i så måte. Det har derimot liberalismen. Dette forsto Roosevelt og det har også vi god grunn til å verdsette i dag. I den grad Vesten i dag lider av et underskudd i møte med fremtiden, så kan det underskuddet med fordel forstås som et liberalt underskudd.

Artikkelen er publisert i Morgenbladet 13.11.2022.