Tyveri eller læring?

Publisert: 13. juni 2019

For noen uker siden hørte jeg om «hollendertiden» på et møte i et lokalt historielag på Sørlandet. Et omfattende økonomisk samkvem med de hollandske småstatene i perioden 1550–1750 fikk stor betydning for utviklingen av næringsvirksomheten i Norge, særlig langs kysten. Hollendertidens betydning er nærmere beskrevet av Margit Løyland i boken «Hollendartida i Norge 1550 -1750».

Hollenderne var dyktige sjøfolk, båtbyggere og handelsfolk, men manglet trær, metaller, vannkraft og andre ressurser. Norge ble storleverandør av tømmer og trelast til Holland, og mange nordmenn reiste til Amsterdam for å jobbe som sjøfolk eller båtbyggere.

Amsterdam var på den tiden et forretningssenter og fristed i Europa, hvor forfulgte jøder, hugenotter og andre minoriteter fritt kunne slå seg ned, jobbe og starte forretningsvirksomhet.

Nordmenn skal der ha fått sin første kontakt med pengesedler, skipsforsikring og bankvirksomhet. Som et resultat av hollendertiden ble det i Norge utviklet vanndrevne sager som kuttet plank til skipsbygging i Holland, og mange opparbeidet seg kunnskap om skipsbygging og sjømannskap.

Denne kunnskapen tok de med hjem, noe som la grunnlaget for fremveksten av Norge som sjøfartsnasjon på 1800-tallet.

Også på andre områder lærte vi mye av hollenderne. De utviklet metoder for storstilt klippfiskproduksjon i Kristiansund-området. De lærte oss å bruke teiner for å fange hummer, slik at hummereksporten økte kraftig. Videre var det hollenderne som startet opp kobbergruvene på Røros.

Norge var teknologisk underlegent, men hadde naturressurser som hollenderne lærte oss å utnytte. I tillegg ga hollendernes handelsvirksomhet oss tilgang til et stort marked.

Tilsvarende kunne vi lite om oljeutvinning da Ekofisk-feltet ble funnet sent i 1969. Vi ble lært opp av amerikanerne, fikk teknologioverføring gjennom samarbeid, krav om deltagelse fra norske selskaper, og ulike felles utviklingsprosjekter.

Hollendertiden og «amerikanertiden» er klassiske eksempler på hvordan åpent økonomisk samkvem skaper utvikling ved at teknologi og kunnskap spres. Gjennom historien er det mange eksempler på det.

Det er heller ikke sjelden at eleven blir dyktigere enn læremesteren. Læremesteren har da ofte forsøkt å hindre elevens fremvekst. Hollenderne forsøkt å legge hindringer i veien for utviklingen av norsk skipsfart. Nå forsøker amerikanerne å hindre at Kina skal bli like god som dem selv, eller bedre, særlig i utvikling og produksjon av digitale produkter. De vil ikke lykkes og over tid heller skade seg selv.

Det var de mange erfaringene om hvordan frihandel sprer og forsterker økonomisk utvikling, som var grunnlaget for at vestmaktene etter annen verdenskrig utviklet et etter hvert verdensomfattende frihandelsregime. Fordi man hadde erfart at læremestere lett setter inn handelshindringer når eleven blir dyktig, etablerte man et internasjonalt lovverk for frihandel, tvisteløsningsordninger og annet.

Det er dette systemet Janne Haaland Matlary i DN 29. mai nedlatende skriver at «. Europa fremdeles drømmer seg tilbake til …», mens Trump er villig til å ta høy risiko som kan gi høy gevinst. Nå er det makt som gjelder, ikke WTO-paneler.

For å rettferdiggjøre ekskluderingstiltak mot eleven, vris det på ordbruken. Eleven lærer ikke, men lurer til seg eller stjeler kunnskap og teknologi. Når eleven kjøper et selskap av mesteren, er det for å tuske til seg teknologi eleven ikke har. Krav om kunnskapsoverføring gjennom felleseide selskaper blir sett på som ordninger for å stjele kunnskap og teknologi. Når så eleven anvender kunnskapen han har lært, er det kopiering.

Torbjørn Færøvik skriver i Aftenposten 1. juni at «Kinas digitale eventyr er basert på tyveri». Tilsvarende kunne man sagt at Norges sjøfartseventyr var basert tyveri fra hollenderne. For vi kopierte hollendernes skip, for så å forbedre dem. Vi stjal til og med sjømannsuttrykk som styrbord, babord og dørken.

Norsk oljenærings suksess kunne man også si er basert på tyveri, på tvangsoverføring av teknologi og kunnskap fra amerikanerne.

Det er skremmende å se hvordan de positive effektene av handel og økonomisk samkvem nå blir karakterisert som noe negativt, også av norske kommentatorer. Trump-språket sniker seg inn. Det er også ille å se hvordan kommentatorer nærmest applauderer hvordan Trump ødelegger den internasjonale rettsorden på handelsområdet.

Kina er ikke demokratisk og har mye på samvittigheten når det gjelder menneskerettigheter. Det finner sted ulovlig produktkopiering i Kina, og det hackes derfra. Men når dette sauses sammen med ordinære og positive effekter av økonomisk samhandel, argumenteres det «hulter til bulter», for å bruke et uttrykk vi også stjal fra hollenderne.

Artikkelen er på trykk i Dagens Næringsliv 11.6.19.