Handel

Globaliseringen må overleve koronakrisen

En av de viktigste lærdommene fra 1930-tallet er hvor ødeleggende proteksjonistiske tiltak er, skriver Eirik Løkke i Bergens Tidende.

Eirik Løkke

Publisert: 3. april 2020

Vil koronakrisen sette globaliseringen i revers og styrke politiske nasjonalister?

Det kan bli resultatet, men den pågående pandemien illustrerer snarere et behov for mer globalt og regionalt samarbeid – ikke mindre. Pandemier er i sin natur overnasjonale, og dermed er deling av informasjon og koordinering helt essensielt.

At vi lever i en åpen verden, hvor land i stor grad er vevet sammen økonomisk, gjør at vi har de beste forutsetninger for å løse kriser som pandemier. Vi har større ressurser, bedre teknologi og mer kunnskap enn noen gang tidligere i historien.

Det innebærer at vi har større muligheter til å hjelpe de som rammes – for ikke å glemme muligheten til å utvikle en vaksine. I så måte har globalisering og internasjonal handel vært en velsignelse for menneskeheten.

Men vi kan ikke ta denne utviklingen for gitt.

Utviklingen i Kina tjener som et godt eksempel på globaliseringens fordeler. Riktignok har landet fått velfortjent kritikk for å skjule utbruddet av covid-19, men de siste måneders kamp mot viruset illustrerer behovet for rask informasjonsdeling.

Kinas praksis med ville dyr er også relevant for resten av verden. De fleste eksperter er enige om at Kinas ukontrollerte omgang med ville dyr utgjør en stor risiko for nye sykdommer. Derfor trengs et globalt press for å stoppe galskapen. Det er åpenbart enklere i en verden som omfavner åpenhet.

Det betyr ikke at nasjonalstaten har utspilt sin rolle. Bekjempelsen av viruset skjer i all hovedsak på bakken i det enkelte land. Internasjonalt samarbeid og koordinering har som formål å støtte opp under nasjonale løsninger – ikke erstatte dem. EU har iverksatt massiv hjelp til Italia og andre EU-land.

Men EU gjør ikke dette for å overstyre landet, men for å lette situasjonen for et hardt presset helsesystem. Økt informasjon og tilgang på forskningsresultater, for ikke å glemme tilgangen på varer og tjenester, gjør at nasjonale helsesystemer er bedre i stand til å løse de enorme utfordringene koronaviruset medfører.

Men internasjonal hjelp til tross; det er nasjonale myndigheter som må stå til ansvar for sine politiske valg. Det er nasjonale politikere som må svare for beredskap, helsesystemer og økonomiske hjelpetiltak.

Og her er det store variasjoner mellom landene. Å gi globaliseringen skylden for manglende nasjonale prioriteringer er absurd, selv om det er en populær og til dels suksessfull politisk oppskrift.

Særlig har mange kritikere pekt på problemet med innvandringspolitikken. Migrasjon fungerer ofte som en stedfortreder for globaliseringsmotstand, men jeg er usikker på hvor relevant innvandringspolitikken i seg selv er.

Det viktigste for å bekjempe pandemier, er å utvikle systemer som gjør det enklere å få oversikt over reising over landegrensene; slike systemer blir antakelig mer funksjonelle gjennom samarbeid og deling av informasjon for «best practice».

Et siste poeng er at det er viktig å unngå økende proteksjonisme i kjølvannet av pandemien. Selvsagt må nasjonale myndigheter ta ansvar for sikkerhet, også i spørsmålet om tilgang på vitale varer for beredskapen i bred forstand. Men en overgang til selvberging vil neppe være en god løsning.

En av de viktigste lærdommene fra krisen på 1930-tallet er hvor ødeleggende proteksjonistiske tiltak er – ikke bare økonomisk, men også politisk. Nettopp derfor er det viktig å forsvare en åpen og fri verden i etterkant av pandemiens herjinger.

Innlegget var publisert i Bergens Tidende 1. april 2020.