Sentrum holder i EU, men ytre høyre har momentum nasjonalt

Om de forblir fragmentert, vil ikke høyrepopulistene få noen makt. Første sted å se om det endrer seg, er Frankrike.

Publisert: 14. juni 2024

Av Skjalg Stokke Hougen, Civita, og Alexander Z. Ibsen, Minerva.

Europaparlamentsvalget utspilte seg omtrent som forventet. Ytre høyre styrket seg markant og de øvrige partigruppene tapte terreng, med unntak av EPP som fikk flere mandater enn ved forrige valg. Den krappe høyresvingen ble altså en realitet, selv om det er usikkert hvilke praktiske konsekvenser det får de neste fem årene. Det brede sentrum har fortsatt flest mandater.

Noen små jordskjelv ble det også. I Frankrike skriver president Emmanuel Macron ut nyvalg til nasjonalforsamlingen som en følge av valgnederlaget. Første valgrunde avholdes allerede 30. juni. I Belgia så statsminister Alexander de Croo seg nødt til å gå av etter valgresultatet.

Om man ser seg rundt i de ulike europeiske landene er bildet nokså uoversiktlig. Er det egentlig noen tydelige trender her? Tre momenter er verdt å merke seg. Det første, og mest interessante, er at ytre høyre hovedsakelig gjorde det godt i land som ikke har hatt ytre høyre representert i regjering tidligere. I flere land som har hatt høyrepopulister i regjering, går disse partiene tilbake. Det andre momentet er at Skandinavia stikker seg ut. Hverken Danmark, Sverige eller Finland ga noen nevneverdig næring til populistiske partier. Og det tredje momentet er at det ikke er mulig å gi et samlet bilde for hele Europa.

De store landene drar lasset

Fremgangen til ytre høyre kan tydeligst knyttes til de store landene i EU. Det ble brakvalg i Frankrike, Italia og Østerrike, i tillegg til Tyskland og Nederland der populistene også gjorde det godt. Det innvandringskritiske Europa vant, til fordel for det røde, det grønne, det progressive og det åpne Europa, skriver Martin Krasnik i Weekendavisen. Og det skjedde hovedsakelig i disse store landene, som har opplevd stor innvandring over tid.

Krasnik mener at årsaken til at Danmark skiller seg ut fra disse landene er åpenbar. Han omtaler det danske resultatet i EU-valget som «konsensuspolitikkens seier». I Danmark har det nemlig vært enighet om at en streng innvandringspolitikk er veien å gå. SVs søsterparti, Sosialistisk Folkeparti, ble valgvinner i Danmark, som største parti. De er helt på linje med de øvrige danske partiene i innvandringsspørsmålet. En streng innvandringspolitikk fremstår, når vi ser mot Danmark, utvilsomt som den beste måten å hindre populistisk fremgang på.

I landene der ytre høyre vokser mest er det stort sett ytre høyre som har ønsket en streng innvandringspolitikk. Innvandring er utvilsomt en viktig variabel å se på om man ønsker å forstå ytre høyres fremgang. Kursendring på dette politikkområdet vil derfor være en nøkkel til å fortsatt kunne drive med konsensuspolitikk.

Demokratiet er sterkere enn sitt rykte

De mest interessante, og vel så oppløftende resultatene, kan vi se i Ungarn og Polen. Viktor Orbáns parti Fidesz og Lov og Rettferdighetspartiet (PiS), som satt lenge ved makten i Polen, tapte begge terreng i valget. Orbán har siden 2010 demontert store deler av Ungarns demokratiske infrastruktur. PiS har forsøkt å gjøre det samme, med angrep på både rettsstat og fri presse.

Ved fjorårets valg til den polske nasjonalforsamlingen var velgerne lei av PiS, de stemte heller sentrum-høyre politikeren Donald Tusk tilbake som statsminister. De stemte med andre ord for et mer EU-vennlig Polen, og for et sterkt demokrati med et åpent samfunn. Tusks Borgerplattform ble også størst ved årets EU-valg.

I Ungarn ble Orbáns Fidesz nok en gang største parti, men gikk tilbake med åtte prosentpoeng, og får ikke lenger mer enn halvparten av stemmene i landet. Det gir håp om at det autoritære fortet Ungarn har blitt, også kan komme tilbake til høyere demokratiske standarder.

Bevegelser på ytre høyre

Vel så spennende er det å se på hvilken dynamikk valgresultatet utløser i enkelte land. I Frankrike er det igangsatt forsøk på å samle ytre høyre til felles front mot Macron. Selv om det er Le Pens parti Nasjonal Samling som er klart størst, kan avgjørende stemmer skaffes dersom Eric Zemmours Reconquest-parti blir med på en felles front. Sistnevntes Europa-kandidat, Marion Maréchal, er niese av ingen ringere enn Le Pen selv, og har uttalt seg positivt til samling på høyresiden.

AfD har ekskludert Maximilian Krah, som skapte hodebry for dem under valgkampen for sine halvapologetiske uttalelser som SS-soldater under andre verdenskrig. Krah selv sier det er lite sannsynlig at AfD blir tatt tilbake i ID-gruppen, men det er åpenbart dette som er forsøket.

Melonis Fratelli d’Italia er en av søndagens valgvinnere og står med dette også svært sterkt på hjemmebane. Sammen med Geert Wilders kan hun presentere en oppskrift til etterfølgelse for andre partier med motstand mot det politiske establishment: Tøff mot innvandring, skeptisk til klimatiltak, og engasjert i kulturkrigen. Samtidig: Tydelig i sin støtte til NATO, positiv til Ukraina og avmålt i sin euroskeptisisme. Dette skiller seg fra diverse østeuropeiske, veletablerte populister, slik som Fidesz. Det skiller seg også fra populister som Matteo Salvini og Marine Le Pen, som tidligere har hatt ubehagelig tette bånd til Vladimir Putin.

Bildet er ikke entydig, for et parti som Sverigedemokraterna, som langt på vei oppfyller en slik profil, skuffet. Svenske kommentatorer virker derimot samtstemte i at dette i hovedsak skyldes håndteringen av skandalen omkring de påståtte «trollfabrikkene». Ifølge Svenska Dagbladet og deres valgpodd, var det måten partiledelsen kontret anklagene på som var den virkelige skandalen. Det ble sett på som et betegnende punktum for valgkampen da partiets riksdagsmedlem, David Lång, sang Ausländer Raus under valgvaken.

Frankrike neste

EUs sentrum-høyre går styrket inn i neste femårsperiode. De har svak fremgang selv, men står relativt sett sterkere mot venstresiden. Samtidig kan ytre høyre i de fleste spørsmål isoleres.

Det ligger i høyrepopulismens natur å være bedre organisert nasjonalt enn overnasjonalt, mye fordi de mangler en tydelig retning. Se bare på hvordan den engang store UKIP-delegasjonen fikk herje i Europaparlamentet uten å klare å inspirere særlig mange andre til å slå inn på brexit-iveren. Det vil alltid ligge noe uforløst i politiske bevegelser som først og fremst er motstandere av politikk, og dermed reaktive til andre bevegelser.

Søndagens resultat gjør det likevel ikke mulig å avlyse noen høyrepopulistisk bølge i medlemslandene. Første sted å se om den materialiserer seg til en sterk kraft, er Frankrike. Første valgprognose viser at Nasjonal Samling kan få rent flertall sammen med Republikanerne, det gamle partiet til Charles de Gaulle.

Republikanernes leder Eric Ciotti har sagt at partiet vil jobbe sammen med ytre høyre i det kommende valget. Dette vil uten tvil føre til en splittelse i partiet, samtidig som det illustrerer at det en gang ærverdige folkepartiet kun er en skygge av seg selv.

Valget i Frankrike kan dermed bli et paradigmeskifte nasjonalt, dersom Emmanuel Macron, som sitter som president til 2027, må ta del i et samboerskap med en regjering ledet av Nasjonal Samling. Om en snau måned får vi svaret på om Macrons manøver var en genistrek eller en gedigen tabbe.

Innlegget er publisert i Minerva 11.6.2024.

Publisert: 12. juni 2024