Folkebevegelsen for de få
Norske EU-motstandere på venstresiden insisterer på å representere en bred folkevegelse. Men de har ingen toleranse for folk som begrunner sitt nei på feil måte. Torstein Ulserød i Klassekampen.
Publisert: 9. mai 2017
Audun lysbakken, leder i SV, og Heming Olaussen, leder i SVs EU/EØS-utvalg og tidligere Nei til EU-leder, har i Klassekampen 5.5. en kronikk om at EU-motstanden i Frp ikke er det samme som deres eget ”nei.” Frp-ere som sier nei til EU, står nemlig for ”et annet nei enn det som fikk flertall i folkeavstemningene i 1972 og 1994”. Lysbakken og Olaussens kronikk illustrerer hvordan den norske nei-bevegelsen strever med et selvbilde som ikke henger helt sammen. De insisterer på den ene siden på å være en bred folkebevegelse. På den annen side gjør de det klart at du kan være nei til EU så mye du vil, men det hjelper ikke hvis du er det med ”feil” begrunnelse.
Den norske nei-bevegelsen har tradisjonelt vært dominert av miljøer på den ytterste venstresiden i politikken, samt Senterpartiet. I andre europeiske land har det vært vanligere at det er partier på høyresiden, herunder en rekke høyrepopulistiske partier, som kjemper mot EU. Når nå Frp i Norge har lagt seg på en mer uttalt EU- og EØS-kritisk linje, forstyrrer det åpenbart selvbildet til venstrekreftene i den norske nei-bevegelsen så mye at de føler behov for å markere revir. Lysbakken og Olaussen konstaterer at ledende nei-folk i Frp ikke ønsker å slutte opp om den eksisterende nei-bevegelsen. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor de ikke ønsker det.
Lysbakken og Olaussen har heller ikke noe ønske om at Frp-ere skal slutte opp om ”deres” nei-bevegelse. Frp-erne deler nemlig ikke SVs ”analyse av hva EU er”, og ”hovedbegrunnelsen” for Frps EU-skepsis, som ifølge Olaussen og Lysbakken handler om innvandring, er heller ikke akseptabel.
Utfallene mot Frps motstand mot EU-innvandring er interessante, og sier mye om deler av venstresidens nærmest schizofrene forhold til innvandringsspørsmål. Frp er grunnleggende positive til arbeidsinnvandring, men er, kort oppsummert, kritiske til deler av EU-innvandringen (som følger med EØS-avtalen), fordi de mener den kan belaste det norske velferdssystemet i for stor grad. Denne ”fremmedfiendtlige retoriske kritikken av EØS”, ser for Olaussen og Lysbakken ut til å være det som plasserer Frps EU/EØS-skepsis i en helt annen kategori enn venstresiden og fagbevegelsens EU/EØS-skepsis. For Frp faller dermed, i følge Olaussen og Lysbakken, ”klart inn i folden av den høyrepopulistiske EU-kritikken.” Men hvis det er rimelig å si at Frp har en ”fremmedfiendtlig retorisk kritikk av EØS”, er det naturlig å spørre hva som gjør at den tradisjonelle nei-bevegelsens motstand mot arbeidsinnvandring fra EU ikke fortjener samme merkelapp.
Bekymring for EU-innvandringens negative konsekvenser er nemlig et av de mest sentrale argumentene vi hører fra venstresiden og fagbevegelsen i EØS-debatten i Norge. SV-leder Audun Lysbakken uttalte på Nei til EUs årskonferanse tidligere i år at dette ikke handler om å si nei til arbeidsinnvandrere. Men det er ikke troverdig. For det første er det udiskutabelt at dersom de mest ytterliggående kreftene på norsk venstreside, herunder SV, fikk gjennomslag for alle tiltak de ønsker mot såkalt sosial dumping, ville det øke kostnadene ved å ansette utenlandsk arbeidskraft i Norge så mye at det ville redusert arbeidsinnvandringen dramatisk. For det andre har SV og deler av fagbevegelsen helt eksplisitt tatt til orde for å begrense arbeidsinnvandringen fra EØS, helst ved å si opp hele avtalen. Det har dels vært begrunnet med at dette angivelig er best for arbeidsinnvandrerne selv, og dels av hensyn til flyktninger på arbeidsmarkedet.
Det er mulig mange i den tradisjonelle nei-bevegelsen syns slike begrunnelser for å begrense EU-innvandringen er ”snillere” enn FrPs begrunnelse. Men resultatet for arbeidsledige øst-europeere som ikke får anledning til å jobbe i Norge, blir det samme. Og skulle potensielle arbeidsinnvandrere velge, ville de neppe valgt SVs politikk her. Denne krever uunngåelig sterk begrensning i antall arbeidsinnvandrere, mens det er mulig å se for seg at Frps bekymring for trygdeeksport osv kan ivaretas uten å begrense innvandringen. Hvorfor Frps politikk, eller ”retoriske kritikk”, skulle være mer fremmedfiendtlig enn SVs innvandringsskepsis, er uansett ikke lett å forstå.
Det er heller ikke åpenbart at det er Frp som står for den verste populismen her. Det er klart at det finnes likheter mellom partier i Norge og typiske populistpartier i Europa, både på høyre- og venstresiden. Man bør imidlertid være varsom med å trekke direkte paralleller, for det er også mye som skiller. Men hvis vi først skal prøve å identifisere populisme i norsk EU-debatt, slik Olaussen og Lysbakken gjør uten særlig mange forbehold og nyanser, er det ikke Frps skepsis mot EU-innvandring som er det mest slående. Mer påtagelig er måten Olaussen og Lysbakken gjør seg selv til representanter for det ”egentlige folket”. Dette er kanskje det fremste kjennetegnet på populistisk retorikk: Det er vi, og bare vi, som representerer folket. ”Vi er folket. Hvem er dere?”, som Tyrkias president Recep Erdogan er kjent for å ha adressert sine kritikere med. Lysbakken og Olaussen er på samme spor. ”Det er SV og Sp som forsvarer folkets nei i 1994”, skriver de. Det norske folk var som kjent delt omtrent på midten i folkeavstemningen det året. Nå kan det se ut som ”folket” som forsvares av den harde kjernen i Nei-bevegelsen, er i ferd med å bli en enda mer eksklusiv gjeng. Det holder ikke lenger å stemme nei. Det må også være samme type ”nei” som det Olaussen og Lysbakken selv står for, med riktig begrunnet innvandringsmotstand og passe mengde skepsis mot markedskreftene.
Innlegget stod på trykk i Klassekampen 9. mai 2017.
Relatert
Demokratiets kommende seier
Demokratiet er under angrep. Det sterkeste forsvar ligger i demokratiet selv. Demokratiets forkjempere må beholde troen på demokratiet og ta opp kampen.
Den europeiske påtalemyndighet
EUs påtalemyndighet har ansvar for å etterforske og påtale svik mot EUs budsjettmidler etter EU-retten og nasjonale regler, som må være i samsvar med EU-retten. Virksomheten er et ‘forsterket samarbeid’ etablert i 2020, som nå begynner å gi resultater.
EØS-avtalen og valget på Island
EU og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon
EU-statene er parter i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. EU har imidlertid sin egen Pakt om grunnleggende rettigheter. Hvordan kan dette forenes?
Folkeavstemningen om EU i 1994
I disse dager for tredve år siden, holdt Norge sin andre folkeavstemning om norsk medlemskap i EU. Situasjonen i Norge, Europa og verden i 2024 er nokså forskjellig fra den i 1972 og i 1994. Viktige argumenter fra de to tidligere valgkamper vil nok likevel være med i en kommende valgkamp om norsk EU-medlemskap.
