Folkeavstemningen om EU i 1994
BREV nr. 47
I disse dager for tredve år siden, holdt Norge sin andre folkeavstemning om norsk medlemskap i EU. Situasjonen i Norge, Europa og verden i 2024 er nokså forskjellig fra den i 1972 og i 1994. Viktige argumenter fra de to tidligere valgkamper vil nok likevel være med i en kommende valgkamp om norsk EU-medlemskap.
Publisert: 19. november 2024
Tiden rundt 1970 var en overgangsperiode. Norge hadde fullført gjenreisningen etter andre verdenskrig og i utenriks- og sikkerhetspolitikken valgt å følge Storbritannia og særlig USA. Tysklands okkupasjon 1940-45 lå for nær, og Frankrike var for fjernt. Men da Storbritannia, Danmark og Irland søkte EU-medlemskap i 1961, begynte en norsk tilnærming til Kontinentet. Dette førte i 1972 til den første folkeavstemning i Norge om det europeiske markedssamarbeid. Etter en intens valgkamp sa flertallet nei.1Se om folkeavstemningen i 1972 i BREV nr 23.
Det er likheter og ulikheter mellom valgkampene i 1972 og 1994. Blant likhetene er organisering av folkelig støtte, især for motstanden til norsk EU-medlemskap. Den var preget av ‘grasrota’, organisert for eksempel i Nei til EU, Sosialdemokrater mot EU – sogar Blondiner mot EU. Tilhengerne av EU-medlemskap var mest byfolk. Holdningene i byene var mer i tråd med etablerte maktforhold, for eksempel i Ja-aksjonen for norsk EU-medlemskap, Europabevegelsen, Fra nei til ja. Nei-siden hadde nok begge ganger det sterkeste engasjement – og mest moro? Likt var det óg at ja-siden var støttet av store deler av norsk næringsliv, mens primærnæringenes organisasjoner støttet nei-siden. Fagbevegelsen var mest for i 1972, men var i 1994 mer splittet.
Likt er også at regjeringen ikke tok føringen, men fant det fordelaktig å følge andre. I 1960- og 70-årene var dette Storbritannia, men det var også av betydning for oss at Danmark søkte tilslutning. I 1994 hadde Norge avsluttet forhandlingene om EØS-avtalen sammen med de øvrige EFTA-stater. Bortsett fra Island, søkte EFTA-statene om EU-medlemskap: Østerrike i 1989, Sverige i 1991, Finland i mars, Sveits i mai og Norge i november 1992. Rekkefølgen er talende, og illustrerer at Norges politiske ledelse så nytten av drahjelp utenfra. Et tredje forhold er at hovedargumentene var de samme eller beslektet. Nei-siden viste særlig til at norsk suverenitet («sjølråderett») ville bli krenket («Vannkrafta er vår!»). Norsk folkestyre ville svekkes, fordi EUs demokrati var mangelfullt, beslutningene ble truffet langt vekk (Brussel) og Norge kunne ikke påvirke nok («Vi vil styre selv! Stem NEI!»). Primærnæringene og distriktene så sine interesser truet av EUs felles landbruks- og fiskeripolitikk («STEM NEI til salg av Norge!»). Mer byråkrati med styring fra Brussel, var også et brukbart motargument. For den politiske venstreside var EU en «rikmannsklubb», dominert av usosiale markedskrefter. Et medlemskap ville også svekke Norges handlefrihet overfor resten av verden («Stem nei! Vi blir ikke alene!»), og norsk kultur kunne komme under press. Argumentasjonen i 1994 hadde kanskje færre innslag av underlige påstander enn i 1972 – men en «union» var jo ikke bra («Ja til folkestyre! Nei til union!»). Ordet union hadde ikke vært et godt ord i Norge – kanskje med urette? Men denne diskusjon kunne knapt vinnes: Unionsoppløsning med Sverige i 1905 fikk en tilslutning på mer enn 99 prosent i folkeavstemning! – Alt oppsummert: «Det er tryggast å seie nei!».
På ja-siden var sentrale argumenter sikring av norske økonomiske interesser ved markedsadgang. Norge var en del av Europa og ville bli berørt av utviklingen der. Norge måtte delta i beslutningene der de ble truffet (Brussel). Solidaritet med andre europeiske stater var i norsk interesse. Markedsintegrasjon og overføringer fra EUs budsjett ville bidra til utjevning. Fredstanken bak EU ble fremhevet. – Alt oppsummert: «Si JA til EU!».
I 1972 var vern av norske fiskeressurser mot utenlandske trålere viktig, sammen med norske bønders behov for beskyttelsen mot konkurranse utenfra. Dette kunne ses i sammenheng med en tradisjonell motsetning mellom periferi og sentrum. Det ble da viktig å bevare norsk selvbestemmelsesrett. Etter folkeavstemningen gikk Norges forhold til EF inn i en rolig fase, regulert av en frihandelsavtale for industrivarer (1973).
Også i 1994 krevde Norge særordninger i forhandlingene, spesielt for primærnæringene. De norske behov kunne ikke oppfylles fullt ut, men det ble avtalt blant annet statsstøtte til et ‘nordisk landbruk’ og en tidsavgrenset overgangsordning for fiskeriene. Fiskeriminister Jan Henry Olsen var i utgangspunktet mot norsk EU-medlemskap («No fish Olsen»), men endret syn – i motsetning til fiskeriministeren i 1972. Det har senere vist seg at de avtalte ordninger for landbruk og fiske i hovedsak er videreført i EU: Ordningene er formålstjenlige.
Det sterke engasjement i 1972 i «kamp mot EEC og dyrtid», førte til dype politiske og ofte personlige motsetninger. Stortinget hadde imidlertid i 1970 vedtatt å søke om medlemskap med 132 mot 17 stemmer. Alle partier på Stortinget støttet søknaden. Utenfor Stortinget var Sosialistisk Folkeparti (SF, senere SV) og Norges Kommunistiske Parti mot. Blant folk flest var kanskje motsetningene noe mindre da saken var oppe i 1994. I 1992 hadde 104 stortingsrepresentanter stemt for EU-søknaden og 55 mot. Høyre, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet støttet vedtaket, mens Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre gikk mot. Partiene, med et unntak av Høyre, var splittet.
Arbeiderpartiets sterke stilling i tiårene etter andre verdenskrig hadde ført til en økonomi hvor kapital-, arbeider- og samfunnsmakt ble forent. Dette la grunnlaget for en sosialdemokratisk utvikling og en styrking av den norske velferdsstat. Økt industrialisering og statsdrift preget økonomien, eksport til utandet ble stimulert, og valutainntekter ble avstått til myndighetene og rasjonert. EFTA-statene gjennomførte etter 1960 frihandel, og i verdenssamfunnet arbeidet GATT, og senere WTO, mot handelshindringer. Det lå an til at kyststatene ville få folkerettslig tilgang til mineraler i kontinentalsokkelens undergrunn, og teknologi gjorde oljeleting mulig på norsk sokkel i Nordsjøen.
I 1980-årene kom en politisk reaksjon mot det sosialdemokratiske samfunn, og en deregulering i økonomien begynte (‘høyrebølge’). I 1994 var oljeeventyret i gang og Oljefondet under etablering. De økonomiske utsikter for Norge var lyse.
Dette falt sammen med en ny markedsdynamikk i EU fra midten av 1980-årene (‘1992-programmet’). Den ansporet EFTA-statene til nye tilnærmelser. Fra 1986 tilpasset regjeringen Brundtland norsk rett ensidig til EUs markedslovgivning. Forhandlinger om økonomisk samarbeid mellom EFTA og EU kom i gang i 1989, og EØS-avtalen ble virksom fra 1994. Etter folkeavstemningen samme år ble for andre gang spørsmålet om norsk EU-medlemskap parkert. EØS-avtalen tjente som «et nasjonalt politisk kompromiss» mellom EU-tilhengere og -motstandere og mellom norsk bundethet og handlefrihet.
Planene for EUs indre marked ble tilpasset integrasjon etter Maastricht-traktaten (1992), herunder en felles valuta, et justissamarbeid med Schengen-regler og et forbedret utenrikssamarbeid. EF ble til EU, EUs demokrati ble styrket, og tre nye stater hadde kommet til (12 i alt). Sovjetunionen hadde gått i oppløsning, den kalde krig var avblåst, og EU sto foran en utvidelse mot øst. En ‘fredsdividende’ kunne hentes fra budsjettene, og våre nøytrale naboland Finland og Sverige kunne søke om EU-medlemskap.
Fremtiden så bekymringsløs ut, men Norge forble i Europas utkant også mentalt. Dikteren Rolf Jacobsen (1907-1994) hadde i 1985 skrevet diktet Anderledeslandet. Det ble i 1994 brukt av nei-siden i kampen mot EU. Diktet avsluttes slik: «Det er en tid av nød og vi er en del av verden. / Men fra et anderledes land / som ingen herremenn riktig har fått has på. / Så bukker vi ikke så dypt som naboene, / det er for bratt her.»
For nei-siden kunne kanskje ordene passe som en forklaring på at EU var fremmed for det norske. Er kanskje Anderledeslandet annerledes tredve år senere?
Relatert
Demokratiets kommende seier
Demokratiet er under angrep. Det sterkeste forsvar ligger i demokratiet selv. Demokratiets forkjempere må beholde troen på demokratiet og ta opp kampen.
Den europeiske påtalemyndighet
EUs påtalemyndighet har ansvar for å etterforske og påtale svik mot EUs budsjettmidler etter EU-retten og nasjonale regler, som må være i samsvar med EU-retten. Virksomheten er et ‘forsterket samarbeid’ etablert i 2020, som nå begynner å gi resultater.
EØS-avtalen og valget på Island
EU og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon
EU-statene er parter i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. EU har imidlertid sin egen Pakt om grunnleggende rettigheter. Hvordan kan dette forenes?
Valg på Island kan skape usikkerhet om EØS-avtalen
EU og Saar-området
Saarland er del av europeisk historie, særlig ved konflikt mellom tyske og franske områder. I moderne tid har det vært forsøk på å ‘europeisere’ Saarland. Dette kan ses i sammenheng med utviklingen av EU-samarbeidet.