Flagget du på Nordens dag?

I år er det 70 år siden Nordisk Råd ble dannet, og onsdag denne uken regner jeg med at du heiste flagget på Nordens dag 23. mars.

Jan Erik Grindheim

Publisert: 28. mars 2022

Ikke det? Da var du kanskje ikke den eneste. Like lite som vi feirer Europadagen 9. mai her til lands, feirer vi Nordens dag. Ingen av disse er offisielle flaggdager, men de burde kanskje ha vært det, for både det nordiske og det europeiske samarbeidet har vært og er svært viktig for Norge.

Ikke minst når vi opplever en brutal krig i Europa. En for oss fullstendig uforståelig krig, som vi ikke vet utfallet av hverken på kort eller lengre sikt, men som vil komme til å endre våre nærområder for alltid. Forhåpentligvis i demokratisk retning, og motsatt av det Vladimir Putin har sett for seg.

Det sies at Putin aldri har klart å forsone seg med at Sovjetunionen forsvant for mer enn 30 år siden. Det skjedde to år etter den forhatte Berlin-murens fall i 1989, og var et resultat av at det sovjetiske regimet råtnet på rot.

Med det sluttet også den kalde krigen mellom et diktatorisk og kommunistisk Sovjetunionen, og et demokratisk og kapitalistisk USA og dets allierte. Og mens Warszawapakten bare forsvant, og de sovjetiske militærstyrkene ble trekket ut av Sentral- og Øst-Europa, styrket NATO-alliansen seg og ble et stadig mer attraktivt alternativ for de tidligere sovjetiskkontrollerte landene.

Berlin-murens fall var, som den amerikanske samfunnsviteren Francis Fukuyama beskrev det i boken The End of History and the Last Man fra 1992, et tegn på historiens slutt og en tid for en ny begynnelse.

I Sentral- og Øst-Europa gikk stadig flere land fra å være sosialistiske og kommunistiske diktaturer, til å bli liberale demokratier og medlemmer av EU. Mens utviklingen i andre deler av det gamle Sovjetunionen ble underkuet av Putins paranoide forhold til Vestens liberale demokrati-modell med politisk representative institusjoner, rettsstatlige bindinger på den politiske makten og markedsøkonomi.

Men Sovjetunionens fallitt skapte også et nytt handlingsrom for det nordiske samarbeidet, som helt siden 1960-tallet hadde fungert godt som et felles marked med passfrihet og sosiale rettigheter for arbeids-takere som krysset grensene.

Med den kalde krigens slutt åpnet det seg muligheter også på det utenriks- og sikkerhetspolitiske området, ved at de to alliansefrie landene Finland og Sverige ikke lenger hadde noe å «være nøytrale i forhold til», som den danske utenriksministeren Uffe Ellemann-Jensen så treffende formulerte det.

For første gang på mange tiår så det ut til at stormaktsinteresser ikke lenger skulle kunne hindre et tettere nordisk samarbeid, og i 1995 ble Finland og Sverige medlemmer av EU, mens de fremdeles står på utsiden av NATO. Her er Island og Norge med, men vi er som kjent ikke med i EU, bare Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet EØS. Mens Danmark, som det eneste nordiske landet, har valgt medlemskap både i NATO og EU.

Denne nordiske mosaikken har til nå hindret et tettere utenriks- og sikkerhetspolitisk samarbeid i Norden, men som en følge av krigen i Ukraina står vi kanskje overfor en situasjon som vil endre dette forholdet.

I Finland og Sverige har støtten til medlemskap i NATO økt betraktelig de siste ukene, og NATOS generalsekretær Jens Stoltenberg har lenge påpekt at et finsk og svensk medlemskap i den nordatlantiske forsvars-alliansen er sterkt ønsket.

Ikke siden Kalmarunionen på slutten av 1300-tallet har vi hatt et bedre utgangspunkt for et tettere nordisk forsvarssamarbeid, slik også filmen om Dronning Margrete I som går på norske kinoer for tiden, viser.

Samtidig er det kanskje ikke en krig som den vi nå opplever i Ukraina som er det beste grunnlaget for et tettere utenriks- og sikkerhetspolitisk samarbeid i Norden eller EU, slik mange såkalte realpolitikere nå tar til orde for. Men snarere et ønske om å stå opp for de liberale demokratiske verdiene vi har til felles her i Norden og i EU.

I så fall må et tettere samarbeid i Norden baseres på at vi evner å utvikle en nordisk og europeisk offentlighet, hvor nasjonalstatlige interesser og politikk ikke står i veien for at Finland og Sverige melder seg inn i NATO og Norge og Island i EU.

En god begynnelse er å heise flagget på Nordens dag 23. mars og Europadagen 9. mai, før det går helt til topps på vår egen nasjonaldag 17. mai. Kanskje tiden er inne for å danne en nordisk forbundsstat, som kan fremme våre felles nordiske interesser i et tettere integrert EU?

Innlegget var publisert i Fædrelandsvennen 25. mars 2022.