Et EU-budsjett til ettertanke
Det var mange gode grunner til å melde seg inn i EU da det norske folk sa nei til EU for 30 år siden. Det gjelder fortsatt. Men det handler ikke først og fremst om økonomi.
Publisert: 5. februar 2024
Høsten 1994 hadde jeg tatt spranget fra forskning i Statistisk sentralbyrå til byråkratiet. Jeg hadde fått jobb som nestleder i Økonomiavdelingen i Finansdepartementet, med et særlig ansvar for å koordinere arbeidet med nasjonalbudsjettet.
Jeg har et spesielt forhold til nasjonalbudsjettet for 1995. Det var mitt første. I tillegg var dette budsjettet sterkt preget av EU-spørsmålet og den kommende folkeavstemningen. Et eget, fyldig avsnitt i første kapittel drøftet «Økonomiske virkninger av et norsk medlemskap i den europeiske union».
Regjeringen Brundtland argumenterte i nasjonalbudsjettet for at et EU-medlemskap ville tjene Norge vel, også økonomisk. Det ble særlig lagt vekt på at et medlemskap ville gi stabile rammevilkår for næringslivet og styrke bedriftenes omstillingsevne.
Nasjonalbudsjettet inneholdt også en vurdering av de økonomiske konsekvensene av å si nei til å bli med i EU. Regjeringen mente at et nei ville føre til svakere økonomisk vekst i Norge, blant annet som følge av lavere investeringer. Det ble også påpekt at økt usikkerhet blant investorer i det lange løp ville gi et høyere rentenivå i Norge enn i utlandet.
Regjeringens budsjettopplegg for 1995 var forholdsvis stramt. Det ble argumentert med at en måtte benytte den gode veksten i økonomien til å fase ut de særskilte budsjettiltakene fra den forutgående lavkonjunkturen.Det spesielle i denne situasjonen var at det budsjettforslaget som ble presentert for Stortinget og offentligheten denne høsten, uansett ikke ville bli stående. I Nasjonalbudsjettet sa regjeringen tydelig fra om at både et ja og et nei til medlemskap i EU ville påvirke den økonomiske politikken og statsbudsjettet for 1995.Uansett avstemningsresultatet varslet regjeringen at den ville foreslå å øke merverdiavgiften med ett prosentpoeng, samt redusere utgiftssiden på budsjettet med 2,5 milliarder kroner. Ved et ja til medlemskap i EU skulle dette finansiere økte utgifter, blant annet til medlemskontingenten. Ved et nei ble innstramningen begrunnet med behovet for å styrke tilliten til norsk økonomi, blant annet i finansmarkedene.
Finanskomiteen avga innstilling om nasjonalbudsjett og statsbudsjett for det kommende året 24. oktober, uten å problematisere kapittelet om økonomiske konsekvenser av å stå utenfor EU. En måned senere, 28. november 1994, sa det norske folk nei til medlemskap. Finansdepartementet måtte legge sine detaljerte planer om EU-tilpasning til side. Momssatsen ble økt med ett prosentpoeng.
De første par tiårene etter 1994 vil bli stående som en gyllen periode for norsk økonomi. Regnet per innbygger var veksten i Norge klart sterkere enn for EU-landene. Rent økonomisk har Norge klart seg godt utenfor EU. Høye inntekter fra olje- og gassproduksjonen er én viktig forklaring. I tillegg har EØS-avtalen, som trådte i kraft 1. januar 1994, hatt stor betydning. De handelspolitiske virkningene av å stå utenfor EU er i betydelig grad dempet gjennom EØS-samarbeidet.
Hadde drøftingen i Nasjonalbudsjettet 1995 av de økonomiske virkningene av et EU-medlemskap en slagside?
Den detaljerte gjennomgangen av hva et EU-medlemskap ville bety for sentrale deler av den økonomiske politikken, som avgiftspolitikken, jordbruks- og fiskeripolitikken, var grundig og nøktern. Når det gjelder risikoen for at et nei til EU ville svekke økonomiens vekstevne på lengre sikt, var vi ikke på like trygg grunn.
I Nasjonalbudsjettet 1995 argumenterte regjeringen i favør av et fastkurssystem, som ville vært absolutt gjennom deltagelse i en valutaunion. Motargumentet – at en egen valuta kan være tjenlig som en støtdemper mot sjokk som rammer økonomien – burde vært nevnt.
Fordelen med en egen valuta har vist seg spesielt nyttig for en liten, åpen økonomi som den norske, som er utsatt for svingninger i oljeprisen. I situasjoner der oljeprisen har falt kraftig, har kronekursen svekket seg og dermed bidratt til å bedre konkurransesituasjon for andre deler av næringslivet.
Selv stemte jeg ja ved folkeavstemningen i 1994. Jeg så – og ser fortsatt – på EU som et viktig bidrag til å forene land i Europa som tidligere gjentatte ganger har gått til krig mot hverandre. I tillegg er samarbeidet i EU viktig for å løse internasjonale utfordringer som krever felles løsninger. Krig i Europa, helsekrise og klimakrise har forsterket behovet for å knytte oss enda sterkere til Europa.
Med erfaringer fra de siste 30 årene kan et EU-medlemskap i dag kanskje ikke begrunnes med hensyn til samfunnsøkonomien. Men vi kan velge å sitte rundt bordet når viktige beslutninger for Europa tas. Vi kan velge å gå inn som fullt medlem i solidaritet med andre europeiske land, og for å være med å forme et Europa som vi er stadig mer avhengig av.
Innlegget er publisert i Dagens Næringsliv 3.2.2024.
Relatert
De med høy inntekt responderer mer på skatteendringer
Vil populismen definere Europa i vårt århundre?
Hva skal vi med sentralbanker?
Ullevål sykehus-saken: Oslo tingrett kan komme i en vanskelig situasjon
Mer vekst og mer skatt etter avskaffelse av arveavgiften
