Det tysk-romerske keiserrike og EU
BREV nr. 13
Det tysk-romerske keiserrike hadde sin storhet i middelalderen. Enkelte trekk ved dette rike kan gi assosiasjoner til det europeiske samarbeid i vår tid og er ellers en bakgrunn for tysk forening i 1871. Begge deler har en plass i historien om den europeiske samling.
Publisert: 20. februar 2024
Det tysk-romerske keiserrike har etter allmenn oppfatning sin opprinnelse i Frankerriket. Dette rike ble grunnlagt av Karl den store i 800, da han ble kronet til keiser av paven i Roma. Riket ble delt i tre i 843. En vestlig del utviklet seg til Frankrike, mens en østlig del ble til Det tysk-romerske keiserrike. En ‘mellomdel’ ble et område for konflikt og omskiftelighet mellom de franske og de tyske områder frem til vår tid.
Keiserriket ble holdt sammen særlig av en felles interesse mellom keiseren og pavekirken, men også av konsensus mellom keiseren og adelskapet, og etter hvert styrket av handelsforbindelser. Reformasjonen på 1500-tallet førte til en religiøs deling i Europa. På 1700-tallet ble det protestantiske Preussen en politisk rival til det katolske Østerrike. Dette svekket keiserriket. Etter Napoleons seier over den tysk-romerske keiser ved Austerlitz oppløste han keiserriket i 1806, og stiftet Rhinforbundet med Rhinen som vestgrense mot Frankrike. Den tysk-romerske keiser hadde på sin side samlet de habsburgske arveland, Bøhmen og Ungarn i det østerrikske keiserrike.
Det tysk-romerske keiserrike var basert på føydale prinsipper med keiseren som overhode. Det var flerkulturelt, men dominert av et tysk språkfellesskap, og med mange små, mellomstore og større territorier. Territorialfyrster hersket etter tradisjon og etablerte maktforhold eller etter tildelt land fra keiseren (lensvesen). Etter strid med paven ble et valgkongedømme forankret i et forfatningsdokument kalt Den gyldne bulle (1356). Etter den skulle et valgkollegium med syv kurfyrster velge den tyske konge og dermed også den tysk-romerske keiser. Fra 1500-tallet var keiservalget dessuten knyttet til avtaler (håndfestning) mellom keiseren og kurfyrstene. Avtalen ble et redskap i kampen mellom keiser og høyadel om sentralisering kontra desentralisering av riket. Familiedynastier dominerte keisermakten opp gjennom århundrene – i rikets siste mer enn 350 år, dominerte imidlertid Habsburg-dynastiet.
EU og Det tysk-romerske rike tilhører ulike epoker. Noen sammenligninger kan likevel ha interesse. Keiserriket samlet store deler av Vest-Europa – et geografisk område ikke helt forskjellig fra EU-samarbeidets begynnelse med Tyskland, Belgia, Nederland, Luxemburg, Frankrike og Italia. Riket hadde ingen hovedstad, men flere sentre over tid (Frankfurt, Nürnberg, Regensburg og andre). Med habsburgerne ble imidlertid Wien foretrukket.
Maktutøvelse i riket var i utgangspunktet personlig knyttet til keiseren og til de enkelte lensherrer (territorialfyrstene), men ble gradvis basert på territorier (len). En såkalt dobbelt suverenitet kombinerte keiserens uavhengige riksmyndighet med lensherrenes underordnede landsmyndighet. Omfanget av keiserens overherredømme var aldri helt avklart, men omfattet enerett blant annet til å fordele ledige len, å utpeke lavere adel til høyere adel, å fastsette dagsorden for riksdagens møter med videre. I tillegg kom rettigheter delt med territorialfyrstene, blant annet til å gi viktige lover, velge dommere, avgjøre beskatning og å bestemme om militære og diplomatiske forhold. Visse beslutninger kunne bare treffes med kurfyrstenes samtykke, som for eksempel det å innkalle riksdagen eller å bannlyse lovbrytere. Etter hvert måtte keiseren i mange viktige saker ha riksdagens samtykke. Lensherrenes myndighet på eget territorium omfattet for eksempel beskatnings- og tollrett, myntvesen, domsmyndighet, rettigheter over bønder (livegenskap), gruvedrift, jaktrett og mer.
Keiserrikets styringssystem skilte seg fra det som fantes i enhetsstater som Frankrike og England. Særlig gjaldt det den dobbelte suverenitet, som representerte en form for ‘føderalisme’. Myndighetsfordelingen mellom EUs organer og EU-statene er nært beslektet med en føderal styringsstruktur og nærhets- eller subsidiaritetsprinsippet er sentralt. Prinsippet gjelder den sosiale og politiske organisering mellom individer/familier og samfunnsledelsen av menneskenes søken etter det felles beste og var kjent fra før keiserrikets tid.
Fra keiserens hoff av rådgivere på 1200-tallet ble gradvis en lovgivende forsamling utviklet. Den møttes ved behov. Opptak av romerretten på 1400-tallet medførte en profesjonalisering av rettsordenen. Dette bidro til å fremme en viss rettslig tilnærming innen keiserriket. Fra 1600-tallet var rikets territorier representert i en fast riksdag. Riksdagen besto av tre kollegier: kurfyrstene, de verdslige og geistlige fyrster og de frie riksbyer. Når riksdagen ikke var samlet møttes kurfyrstene i et kurfyrstemøte. Dette opphørte etter at riksdagen møtte fast. Keiseren og riksdagen var ansvarlig for ytre forsvar og beskatning. Arbeidet i riksdagen gikk ofte langsomt da riksdagen mest mulig søkte konsensus, ikke helt ulikt situasjonen i EU.
Den øverste domsmyndighet i riket lå i utgangspunktet hos keiseren personlig. Fyrster direkte underlagt keiseren kunne bare dømmes av ham. Fyrstene hadde imidlertid på egne territorier domsmakt over undersåttene. Med tiden ble den personlig domsmakt svekket, og keiseren besørget fra slutten av 1400-tallet to høyeste domstoler i riket; det var rikskammerretten og rikshoffretten. Rikskammerretten skulle særlig avgjøre tvister mellom de ulike territorier og behandle klager til keiseren fra fyrstenes undersåtter over avgjørelser i regionale og lokale domstoler, mens rikshoffretten behandlet sivilsaker. Riksdomstolene skulle bidra til å styrke keisermakten ved å fremme rettsenhet, men dette var ikke alltid vellykket. Domsmyndigheten må også ses i sammenheng med ønsket om å begrense privat rettshåndhevelse ved ættefeider og blodhevn etter sedvaneretten. På kristent grunnlag ble rikslandsfred (Landfrieden) søkt fremmet som en siviliserende faktor, men med lite hell.
Territoriene ble fra tidlig på 1500-tallet administrativt ordnet i et lite antall rikskretser, som ble viktige politiske enheter. Rikskretsene var sentrale i forvaltningen av fyrstenes myndighet, men omfattet ikke kurfyrstedømmene og keiserens arveland. De større territorier hadde hver én stemme i rikskretsene, mens de øvrige territorier deltok sammen i ulike valggrupper hver med én stemme, det vil si en stemmevekting. Dét har også EU i de fleste tilfelle av lovgivning i Rådet.
Keiserriket hadde ikke helt klare grenser verken utad eller innad. Habsburgernes arveland var delvis utenfor keiserrikets grenser. Det samme gjaldt andre landområder som for eksempel Ungarn, hvor den habsburgske keiser ble valgt til konge etter tyrkernes tilbaketrekning mot slutten av 1600-tallet. Statsoverhoder utenfor keiserriket kunne være representert i riksdagen, slik tilfelle var for britiske konger (fra 1714, kurfyrsten av Hannover) og svenske konger (fra 1648, med len i Pommern). Rikets yttergrenser ble endret ved krigføring og politiske ekteskap – en viktig del av middelalderens ‘utenrikspolitikk’.
Keiseren tilstrebet sterkere sentralisering, men uten stor suksess siden kurfyrstene og adelen ellers ønsket å opprettholde sin regionale makt, ikke minst til å fastsette religionen på egne territorier. Etter reformasjonen ble det i keiserriket opprettet to særlige organer, et katolsk og et protestantisk. De måtte være enige når avgjørelser skulle treffes i religiøse spørsmål. Målet var å bedre protestantenes rettsbeskyttelse. Tredveårskrigen, som ble avsluttet ved freden i Westfalen (1648), førte til endringer i Europa, blant annet med nye statsdannelser som Sveits og De forente nederlandske provinser, hvor den kristne trosretning kalvinisme fikk utbredelse.
Keiserrikets mange inndelinger innad og avgrensninger utad kan gi assosiasjoner til et EU i ‘flere hastigheter’ og til samarbeidet med andre europeiske stater: fra EUs kjerne i eurosonen og Schengen til det indre marked, forhandlinger om utvidelser av EU, EØS-avtalen, andre assosieringsavtaler som naboskapsavtaler med videre.
Det kan være noen likhetstrekk mellom keiserriket og EU som kan sette EUs utvikling i en sammenheng. I tysk terminologi var Det tysk-romerske keiserrike ‘det første rike’. Det varte i rundt 800 år og belyser lange linjer i europeisk historie. Den tyske samling i 1871 ble til ‘det andre rike’, som varte i snaue 50 år. ‘Det tredje rike’ varte fra 1933 til 1945. Betydning av disse riker for Europas historie og etter hvert forening er stor. Det er imidlertid knapt noe konkret å etterligne i dag fra keiserrikets tid, men heller ikke fra de to senere tyske riker – særlig gjelder det det siste.
Det tysk-romerske keiserrike besto som en mangfoldig, kompleks, multikulturell samfunnsorden med mange små og noen store territorier i en slags føderal myndighetsdeling, utsatt for indre spenninger og ytre påkjenninger. Slik beskrevet, er dette ikke en absolutt motsetning til EUs tilstand i vår tid, hvor omstendighetene tilsier at de europeiske stater har sterke grunner til å stå sammen. EU er det nærliggende redskap i praksis for å få dette til.
Relatert
Den europeiske påtalemyndighet
EUs påtalemyndighet har ansvar for å etterforske og påtale svik mot EUs budsjettmidler etter EU-retten og nasjonale regler, som må være i samsvar med EU-retten. Virksomheten er et ‘forsterket samarbeid’ etablert i 2020, som nå begynner å gi resultater.
EØS-avtalen og valget på Island
EU og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon
EU-statene er parter i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. EU har imidlertid sin egen Pakt om grunnleggende rettigheter. Hvordan kan dette forenes?
Folkeavstemningen om EU i 1994
I disse dager for tredve år siden, holdt Norge sin andre folkeavstemning om norsk medlemskap i EU. Situasjonen i Norge, Europa og verden i 2024 er nokså forskjellig fra den i 1972 og i 1994. Viktige argumenter fra de to tidligere valgkamper vil nok likevel være med i en kommende valgkamp om norsk EU-medlemskap.
Valg på Island kan skape usikkerhet om EØS-avtalen
EU og Saar-området
Saarland er del av europeisk historie, særlig ved konflikt mellom tyske og franske områder. I moderne tid har det vært forsøk på å ‘europeisere’ Saarland. Dette kan ses i sammenheng med utviklingen av EU-samarbeidet.