Økonomi

Det er ikke vanskelig å være enig i diagnosen til nei-siden. Men Brexit er neppe riktig medisin.

Å være tilhenger av det europeiske fellesskap innebærer selvsagt ikke å være immun mot EU-kritikk, men å anerkjenne at forpliktende samarbeid er en bedre måte å møte dagens utfordringer på enn nasjonal alenegang, skriver Eirik Løkke i Aftenposten.

Publisert: 23. juni 2016

I dag går britiske velgere til urnene for å avgjøre om de skal fortsette å være et fullverdig medlem av det europeiske fellesskap.

Men avstemningen er også noe mer enn en stemme for eller imot EU – skjebnevalget blir i realiteten en kamp om kontinentets politiske sjel: Skal Europa domineres av reaksjonære nasjonalister, eller vil de av oss som agiterer for en liberal orden fremdeles vinne frem?

Britenes forhold til Europa har alltid vært ambivalent, noe Winston Churchills tale i Zürich i 1946 illustrerer.

I talen understreket Churchill behovet for å bygge et Europas Forente Stater, og la til: «Det er ikke vanskelig – alt som kreves er for millioner av mennesker å ta det rette valget».

Churchills nære erfaring hadde overbevist ham om at fremtidens Europa måtte bygge på et forpliktende samarbeid, selv om han var mindre tydelig på at britene selv skulle delta, en holdning som var utbredt blant britiske eliter. Det var først under konservative Edward Heath at britene i 1973 ble en del av det europeiske samarbeid.

Paradoksalt nok ble britene medlemmer i en tid hvor de ble omtalt som «Europas syke mann», mens de 40 år senere, som fullverdige medlemmer, er i en betydelig bedre økonomisk situasjon enn hva de var da de gikk inn.

I så måte taler de økonomiske argumentene overveldende til fordel for at landet skal fortsette å være en del av det indre marked, noe som reflekteres i den store støtten fra britisk næringsliv.

Det er ikke vanskelig å være enig med mye av kritikken fra EU-motstanderne.

Det politiske prosjektet er blitt for stort, preget av mye detaljstyring. EU-systemet har en grunnleggende legitimitetsutfordring, noe som den liberale Brussel-eliten synes å ha fundamentalt undervurdert. Man bør derfor ikke bagatellisere hvilken betydning nasjonalstaten har for den demokratiske legitimiteten.

Jeg ser også gode argumenter for at Europa bør få en strengere kontroll med innvandringen, og EUs lederskap i møte med migrasjonsutfordringen har ikke vært imponerende. Derfor er det ikke vanskelig å være enig i diagnosen fra Boris Johnson og ledende kritikere av Brussel.

Problemet er naturligvis at Brexit neppe vil være riktig medisin. For vil nasjonal alenegang gjøre Europa bedre i stand til å løse migrasjonsutfordringen? Vil en britisk avskjed med det europeiske fellesskap gjøre kontinentet tryggere?

Faktum er at ingen av dagens utfordringer vil bli enklere å løse gjennom et Brexit – og svært få av dem som stemmer mot EU vil merke at de blir bedre i stand til å løse morgendagens utfordringer.

På tross av – eller muligens på grunn av – mangelen på gode svar, har Brexit-organisasjonen henfalt til en svært negativ kampanje.

Anført av UKIPs Nigel Farage har EU-motstanden blitt dominert av til dels ufin innvandringsmotstand og vulgær antielitisme. Farages vilje til å spille på frykt har vært påfallende, men forhåpentligvis har det illustrert hvor politisk bankerott lederen av UKIP er.

For å anskueliggjøre EUs betydning for utviklingen av Europa, kunne det være interessant å gjennomføre et tankeeksperiment: Hvordan hadde Europa sett ut hvis det var dagens EU-motstandere som hadde bestemt politikken etter 2.verdenskrig?

På tross av alle sine mangler, har EU ikke bare bidratt til å sikre freden, men også ført til økonomisk velstand.

Argumentet om at Brussel utfordrer den nasjonale selvråderetten har åpenbart mye for seg, nettopp derfor er det gode argumenter for å overlate mer makt til nasjonalstaten.

Imidlertid fordrer en vesentlig del av dagens utfordringer overnasjonale løsninger. Å velge alenegang i møte med de globale utfordringene vil ikke gi økt nasjonal selvråderett – tvert imot – et forpliktende internasjonalt samarbeid vil gjøre at det enkelte land vil få mer selvråderett enn hva alternativet innebærer. Britene er intet unntak.

Det er derfor interessant å observere at av fremtredende internasjonale politikere, er det kun Marine Le PenDonald Trump og Vladimir Putin – i tillegg til Liv Signe Navarsete – som støtter Brexit.

I så måte reflekterer avstemningen torsdag en større pågående kamp om EUs politiske sjel og hvilke løsninger Europa skal omfavne i det 21.århundre.

Å være tilhenger av det europeiske fellesskap innebærer selvsagt ikke å være immun mot EU-kritikk, men å anerkjenne at forpliktende samarbeid er en bedre måte å møte dagens utfordringer på enn nasjonal alenegang.

Innlegget er publisert hos Aftenposten 23.6.16.