Økonomi

Arbeidet er grunnlaget for velferden

Sysselsettingsnivået i Norge er relativt høyt. Det er verken grunnlag for å rope krise, eller hvile seg på laurbærene. Steinar Juel og Haakon Riekeles i VG.

Steinar Juel

Haakon Riekeles

Publisert: 7. september 2017

Det er gledelig at sysselsettingsgraden, som falt etter oljeprisnedturen, nå ser ut til å flate ut. Etterhvert som konjunkturoppgangen fortsetter, er det all grunn til å vente at andelen vil stige igjen. Antallet sysselsatte øker nå relativt sterkt, men for å få sysselsettingsandelen mer opp enn det som følger av konjunkturoppgangen, kommer vi ikke utenom at velferdsordningene må gi bedre incentiver til arbeid. I tillegg må det sikres vedvarende godt klima for mer jobbskapning i privat sektor.

Den siste tidenhar det vært ganske mye debatt om sysselsettingen, om andelen sysselsatte stiger eller ikke, lange versus kortsiktige trender osv. En viktig årsak til at debatten er såpass stor er at det er komplisert å forstå utviklingen i sysselsettingen i Norge. Sysselsettingsgraden påvirkes av flere forskjellige faktorer, som demografisk utvikling, innvandring, økonomiske konjunkturer, velferdsordningers innretning, politiske rammevilkår osv. I tillegg er det flere måleutfordringer og ulike statistikker for sysselsettingen. Disse brukes ofte ulikt av ulike politiske aktører. Dette tiltar under valgkamper.

Hvor stor andel av befolkningen som er i arbeid er noe av det viktigste for vår velstand og velferd. Selv om den har falt noe, er sysselsettingsandelen i Norge blant de høyeste i OECD-landene. Ambisjonen bør være å få den videre opp. Ifølge Perspektivmeldingen vil en økning i den samlede arbeidsinnsatsen på 10 prosent i forhold til basisforløpet løse rundt tre femtedeler av den underfinansieringen av velferdsordningene vi ligger an til å ha fremover mot 2060. Den økte arbeidsinnsatsen bør komme på ulike måter, gjennom økt sysselsettingsandel, redusert sykefravær, mer heltidsarbeid og senere pensjonering.

I denne forbindelse har vi gitt ut Civita-notatet «Hva skjer egentlig med sysselsettingen?», hvor vi blant annet ser nærmere på ulike statistikker og trender i sysselsettingsutviklingen. Det er flere faktorer en må ta med for å få et mest mulig riktig bilde av situasjonen. Frem mot finanskrisen i 2008 opplevde vi en voldsom høykonjunktur med sterk sysselsettingsvekst. Svakere økonomisk vekst etter finanskrisen er med på å forklare mye av nedgangen i sysselsettingsandelen. Flere eldre står lenger i jobb, men det veier ikke opp for at andelen eldre, som har lavere sysselsettingsandel enn yngre aldersgrupper, samtidig øker betydelig. En annen viktig faktor er innvandringen av flyktninger. Nye flyktningers sysselsettingsandel er lavere enn for majoritetsbefolkningen, og flyktningstrømmen var sterk i 2015-16. De demografiske endringene, som består av endret aldersfordeling og økt andel nye flyktninger, har bidratt til en reduksjon i sysselsettingsandelen med 1,9 prosentpoeng fra 2008 til 2016, hvorav 1,1 prosentpoeng fant sted fra 2008 til 2013 og 0,7 prosentpoeng fra 2013 til 2016. Økt andel arbeidsledige og økt andel studenter uten deltidsarbeid, noe som i stor grad er forårsaket av konjunkturene, har bidratt til at sysselsettingen i 2016 er henholdsvis 2 og 1 prosentpoeng lavere enn i 2008 og 2013, som andel av befolkningen mellom 15 og 74 år.

I nevnte notat oppsummerer vi at det er en uforklart nedgang i sysselsetningsandelen fra 2008 til 2016. Nedgangen fant sted fra 2008 til 2013. Det at det ikke er en tilsvarende uforklart nedgang mellom 2013 og 2016, tilsier at den negative utviklingen kan ha stanset. Det er imidlertid ikke tilstrekkelig. For det første må de som ikke er sysselsatte på grunn av nedgang i konjunkturene, komme tilbake i arbeid etter hvert som økonomien bedrer seg. For det andre må den uforklarte nedgangen fra 2008 reverseres. Videre bør det settes inn incentiver til å heve sysselsettingsandelen ytterligere.

Politikk er selvsagtikke uten betydning for utviklingen i sysselsettingen. Men mye rettes opp gjennom økonomiens selvregulerende mekanismer, som svekket krone, lav lønnsvekst og kreativitet i næringslivet. På begge sider av den politiske midtstreken overdriver en lett hva politikken har eller kan bidra med, avhengig av om man er i posisjon eller ikke. Går ledigheten opp vil partier i posisjon lett gi konjunkturer skylden, men går den ned igjen er plutselig politiske tiltak veldig avgjørende. Et eksempel er jobbskapning i privat sektor etter finanskrisen, som i stor grad skyldtes at oljeprisen raskt tok seg opp igjen. Oljeprisfallet i 2013 har derimot vært mye hardere for privat sektor, uten at regjeringen kan klandres for det.

Istedenfor politisk taktikk om hvem som har skylden for svingninger i sysselsettingen, og hva den er forårsaket av – politikk, konjunkturer eller demografi – er det viktig å drøfte hvilke rammevilkår og incentiver som må til for å få til en oppgang i sysselsettingsandelen, slik at finansieringen av velferdsordningene kan sikres på lang sikt.

Innlegget var publisert i VG onsdag 6. september 2017.

Publisert: 7. september 2017