Hvorfor synker oppslutningen om fagforeningene?

«Det synes ikke lenger å være attraktivt nok å være med i en kollektiv bevegelse bare for å støtte en bedring av arbeidsforholdene generelt», skriver Steinar Juel

Steinar Juel

Publisert: 3. november 2017

Store og brede organisasjoner på arbeidsgiver- og arbeidstakersiden er sentrale elementer i den norske og nordiske arbeidsmarkedsmodellen. Dette er en modell som har fungert godt, særlig etter 1990. Lønnstagerne har hatt en god utvikling i kjøpekraften, inflasjonen har vært lav, ledigheten lav, store omstillinger i næringslivet har kunnet finne sted, relativt lave inntektsforskjeller er opprettholdt, og samarbeidsklimaet mellom arbeidstagere og arbeidsgivere er gjennomgående godt. Organisasjonsgraden blant arbeidstagere er betydelig høyere i de nordiske landene enn ellers i OECD-området, se figur. Det har bidratt til fagforeningenes autoritet som aktører i arbeidsmarkedet, og legitimert dem som kontaktpunkt for myndighetene.

Organisasjonsgraden i Norge har imidlertid sunket jevnt over en årrekke, fra omlag 60 prosent i 1960 til omlag 52 prosent nå (2014-tall). Dette er ikke dramatisk, andre land har opplevd langt større nedgang. I Portugal har for eksempel organisasjonsgraden falt fra omlag 55 prosent i 1980 til snaut 20 prosent nå, og gjennomsnittet for OECD er nær halvert etter 1980, til 17 prosent. Selv ikke da finans- og eurokrisen herjet, og arbeidsledigheten gikk kraftig opp samtidig som lønninger ble kuttet, var det noen klar tendens til økt oppslutning om fagforeningene. Organisasjonsgraden gikk litt opp i Spania og Irland mellom 2007 og 2010, men er deretter kommet ned igjen.

Hvorfor er det så stor forskjell i organisasjonsgrad, og hvorfor har den trendmessig falt i stort sett alle vestlige OECD-land? Det er det ikke noe klart svar på. Spørsmålet ble analysert i et notat fra det franske finansdepartementet (Trésor Economics, nr. 129, mai 2014). Situasjonen i Frankrike er forøvrig ganske særegen, fagforeningene har relativt stor makt, men få medlemmer. Frankrike har laveste organisasjonsgrad i OECD, snaut 8 prosent. Mange medlemmer har ikke vært så viktig, da fagforeningene i stor grad finansieres av arbeidsgiverne og staten, og tariffavtalene de inngår allmenngjøres innenfor de ulike yrkesgruppene. Det gjør at andelen arbeidstagere som er dekket av kollektive avtaler er svært høy i Frankrike, faktisk høyere enn i de nordiske landene.

Det franske systemet fungerer klart dårligere enn det nordiske. Indikatorer om kvaliteten på forholdet mellom ansatte og ledelse rangerer Frankrike lavest i OECD-området, Sverige, Danmark og Norge høyest.

Når man står i en økonomisk valgsituasjon, er kostnader veid opp mot nytte normalt avgjørende for det valget en gjør. Det er ingen grunn til å tro at dette ikke også gjelder når den enkelte vurderer medlemskap i en fagforening. Medlemskontingentene i fagforeninger er høye, i Norge opp mot 1½ prosent av brutto lønn. Så vidt jeg har kunnet sjekke, er nivået på kontingentene i Sverige, Danmark og Frankrike ikke så veldig forskjellig fra hva det er i Norge. Det som synes å skille de nordiske landene fra andre, er at det enkelte medlem får mer igjen for medlemskap i form av individuelle fordeler. Det gjelder rådgivning og juridisk hjelp knyttet til sitt arbeidsforhold, forsikringsordninger og rabatter på andre tjenester. I Sverige og Danmark er i tillegg ordninger for arbeidsledighetspenger knyttet til fagforeningene, noe som nok bidrar til at organisasjonsgraden er høyere enn i Norge.

I flere land er det som i Norge adgang til å trekke fra utgifter til fagforeningskontingent i skattbar inntekt. Slik er det i Frankrike, i Danmark og det var det i Sverige, inntil den borgerlige regjeringen fjernet ordningen i 2007. I studien fra det franske finansdepartementet ser de på om det er noen sammenheng mellom organisasjonsgrad og adgang til skattefradrag. Konklusjonen er at det er det ikke. Ser en på hva som skjedde i Sverige etter 2007, er det heller ingen tegn til at fjerningen av skattefradraget reduserte organisasjonsgraden.

”Hva får jeg igjen som medlem” synes å være sentralt for nivået på organisasjonsgraden. Videre nevnes tradisjon, men det er noe som fort kan endres når yrkesstrukturene endres. Det synes ikke lenger å være attraktivt nok å være med i en kollektiv bevegelse bare for å støtte en bedring av arbeidsforholdene generelt. Til det er nok kontingenten for høy og de alminnelige arbeidsforholdene nå for uproblematiske. Norske fagforeninger har vært flinke til å utvikle individrettede tjenester, og veien fremover synes å være å fortsette med det, samt vurdere nivået på kontingentene. Fremover kunne en særlig søke å gjøre seg mer attraktive overfor innvandrere, hvor organisasjonsgraden er lav, e

n gruppe jeg har inntrykk av at synes kostnadene er høye i forhold til fordelene.

Innlegget er også publisert i DN 31.10.2017