murer, yrkesfag, masterbrev, mastersyke, arbeid, håndverker — iStockphoto.com

Hvorfor må man betale for mesterbrevet, mens mastergraden er gratis?

Plagiatsakene og debatten om mastersyken viser hvordan det norske utdanningssystemet favoriserer akademisk høyere utdanning.

Mats A. Skogheim Kirkebirkeland

Publisert: 31. januar 2024

Debatten om mastersyken har på nytt blusset opp i forbindelse med plagiat-anklagene mot Borch og Kjerkol.

I Klassekampen (23. januar) uttaler blant annet professor Thomas Hylland Eriksen at «vektleggingen av teoretisk kunnskap blir større og større på bekostning av praktisk kunnskap».

Hylland Eriksen poeng har støtte i nyere undersøkelser som rangerer yrker etter status. Da blir akademiske yrker systematisk høyere rangert enn yrker som krever praktisk kunnskap.

I den svenske boken «Yrkesstatus: Erfarenhet, identitet och erkännande», skrevet av Ylva U. Eriksson og Marita Flisbäck i 2013, ble 100 yrker rangert etter status.

Ambassadør, lege, dommer, professor, advokat, pilot, administrerende direktør, forsker, sivilingeniør og statsråd ble rangert høyest mens oppvaskhjelp, gatekjøkkenbetjening, stuepike/rengjøringsassistent, søppeltømmer, billettkontrollør, parkarbeider, dagligvareansatt, havnearbeider, vaktmester og hjelpepleier lå på bunnen.

Resultatet korresponderer med en dansk undersøkelse utført i 2012, der 100 forskjellige yrker ble rangert på en skala fra 1 til 10. Da fikk yrker som krever mye teoretisk kunnskap, som oftest oppnådd gjennom en høyere akademisk grad, nesten alltid høyere status i samfunnet enn yrker som krever mer praktisk kunnskap.

Lignende resultater finner man også i norske undersøkelser. Men det er forskjeller i holdningene.

I 2022 kom en undersøkelse fra Opinion, på vegne av Veidekke, som viste at andelen foreldre som sier at de vil anbefale yrkesfaglig utdanning til sine barn, økte fra 37 til 59 prosent. Men det er store geografiske forskjeller. Mens 72 prosent av foreldrene i Nord-Norge anbefaler yrkesfag til sine barn, er det kun 35 prosent av foreldrene i Oslo som anbefaler det samme.

Årsaken til de store geografiske forskjellene er nok at en høyere andel foreldre i Oslo selv har høyere utdanning.

En tilsvarende undersøkelse utført av Norstat, for Rørentreprenørene Norge fra 2017, viste at tilnærmet åtte av ti av foreldre er positive eller svært positive til at egne barn velger yrkesfaglig retning. Men denne undersøkelsen viser forskjeller på utdanningsnivå. Hele 89 prosent av foreldre med grunnskole som høyeste oppnådde utdanningsnivå er svært positive til at barnet velger yrkesfag, mens blant foreldre som har høyeste utdanning på masternivå, synker andelen til 34 prosent.

«Hvorfor skal arbeiderklassen finansiere akademikerbarn som skal «finne seg selv» i humaniora og samfunnsvitenskap?», spurte jeg i en kronikk i Klassekampen i 2020.

Ettersom utdanning i stor grad reproduseres etter foreldrenes sosioøkonomiske bakgrunn, med gratis høyere utdanning, og hvor store deler av livsoppholdet til studentene finansieres av stipend og subsidierte rentekostnader, har vi laget et utdanningssystem som omfordeler ressurser fra de som har lav utdanning (og lav inntekt) til de med høy utdanning (og høy lønn).

I mange år har jeg derfor argumentert for å innføre en moderat egenandel innen høyere utdanning som kan motvirke noe av denne omfordelingen. Men et annet argument for egenandel handler om at det også kan motvirke tendenser til mastersyke og overutdanning gjennom å få studentene til å tenke seg litt ekstra om før de begynner på en grad.

Vårt utdanningssystem blir enda mer paradoksalt om vi ser på hvordan tilleggs- og videreutdanninger innen den yrkesfaglige delen av utdanningssystemet er organisert og finansiert.

Riktignok har vi noen offentlige fagskoler som er gratis, men de fleste fagskolene er private og mottar ikke støtte fra det offentlige. De finansieres blant annet med skolepenger. Dette gjelder særlig for mesterbrevutdanningene, som koster opp mot 60.000 kroner og heller ikke er støttet av Lånekassen.

De aller fleste sertifikater og lignende er heller ikke støttet av det offentlige. Maskinførerkurs koster fort mellom 15.000 og 18.000 kroner. Truckførerkurs koster mellom 5000 og 7500 kroner. Kranførerkurs koster opp mot 40.000 kroner. Busslappen koster mellom 80.000 og 90.000 kroner. Førerkort til lastebil med tilhenger koster mellom 100.000 og 110.000 kroner.

Min kollega Eirik Løkke har i flere Civita-notater kartlagt stortingsrepresentantenes bakgrunn. Løkke finner at 85 prosent av stortingsrepresentantene har en påbegynt eller fullført akademisk høyere utdanning i inneværende stortingsperiode. Andelen var 72 prosent ved stortingsvalget i 2009.

Til sammenligning var andelen nordmenn over 16 år som hadde utdanning på universitets- og høyskolenivå i 2020, på 35 prosent ifølge SSB.

Det er noe paradoksalt med at Stortinget, som i liten grad er representativt for velgernes utdanningsbakgrunn, har vedtatt et utdanningssystem der deres egen (og barnas) utdanning er gratis, mens store deler av den yrkesfaglige utdanningen ikke er det.

Det er ikke rettferdig at man må betale for mesterbrevet, mens mastergraden er gratis.

En forkortet versjon av innlegget var publisert i Klassekampen 29. januar 2024.