Hastverk ble lastverk – og kanskje økt arbeidsledighet
Prosessen som første frem mot den første corona-krisepakken kan i verste fall ha forverret krisen, skriver Haakon Riekeles.
Publisert: 27. april 2020
VGs innsiktsfulle artikkel om det politiske spillet da Stortinget vedtok den første krisepakken. Opposisjonen, som tilsynelatende er de viktigste kildene til artikkelen, fremstår svært kry over å ha brukt flere titalls milliarder og presset regjeringen underveis. Ved nærmere ettersyn ser man derimot en uforsvarlig prosess, som i verste fall kan ha forverret krisen.
Regjeringen la frem sin første krisepakke onsdag 11. mars, og varslet at flere krisepakker var på vei. Det var åpenbart behov for mer omfattende tiltak enn de første som kom, og det er fortjenestefullt at opposisjonen raskt satte i gang med å foreslå utvidelser.
Men det er flere ting som skurrer. Arbeidsminister Torbjørn Røe Isaksen ønsket for eksempel å invitere Nav-direktøren til å orientere om den svært kritiske situasjonen Nav var i, og som i ytterste konsekvens kunne føre til at hele systemet kollapset. Det sier opposisjonen selv at den var uinteressert i å høre om, på tross av at den foreslo omfattende regelendringer i velferdsordningene.
Men ingen vet bedre enn Nav selv hvilke endringer som lett kan implementeres og hvilke som er umulige å få til på kort sikt. At store endringer kan skape uoverkommelige saksbehandlingsproblemer er nok årsaken til at regjeringen ønsket tiltak basert på ordninger som allerede finnes, fremfor opposisjonens hjemmesnekrede løsninger.
Nå ser vi at det er kritisk lang saksbehandlingstid i Nav, noe man har måttet håndtere ved å betale ut penger før søknadene er behandlet, med den risikoen det gir for feil og svindel. Hvor mye disse problemene er forverret av forhastede vedtak, eller hvor mye verre det kunne blitt, dersom opposisjonen hadde fått alle endringer som den ønsket, kan vi bare spekulere om.
Opposisjonen reagerer også, ifølge artikkelen, på at den ikke får svar på hundrevis av kompliserte spørsmål om endringer og utgiftsberegninger på noen få dager. Ingen har tydeligvis stilt seg selv spørsmålet om hvorvidt det er den beste bruken av kapasiteten til et svært presset embetsverk, som jobber for fullt med krisehåndtering og utforming av nye krisepakker.
En spesielt merkelig detalj som kommer frem, er at opposisjonen, etter at man var enig om en 100 prosent permitteringstid på 15 dager, på rent trass økte den til 20 dager, kun fordi VG hadde skrevet om enigheten. En lekkasje som for øvrig like gjerne kan ha kommet fra noen i opposisjonen selv. Mest graverende er det at man ikke hadde noen anelse om kostnadene eller effektene av tiltakene som i all hast ble vedtatt.
Så kan man innvende at det var helt nødvendig å ta grep for å håndtere krisen, og at de grepene som er tatt, har vist seg å være riktige. Begge deler mener jeg man kan stille spørsmål ved. Ja, det var nødvendig å ta grep, men regjeringen hadde varslet at flere krisepakker var på vei. Å vente noen dager på kvalitetssikring av noen av tiltakene hadde vært forsvarlig.
Fristene var dessuten delvis kunstige, basert på at det tar fire dager å vedta lovendringer, og at vedtakene deretter må innom statsråd fredagen etter. Men pengebevilgninger kan vedtas raskere, og man kan alltids få på plass et ekstraordinært statsråd. Krisepakke nummer to kom til og med mens man forhandlet om nummer én, noe som viser at tempoet var høyt nok hos myndighetene.
Verre er det at løsningene som ble valgt, kanskje var skadelige. Så godt som alle land har innført utvidet permittering, arbeidsledighet eller lønnstilskudd i denne krisen, men det er bare i Norge at vi har valgt 100 prosent kompensasjon.
Andre land har lagt seg på 90 eller 80 prosent. 100 prosent kompensasjon er en invitasjon til å permittere ansatte for sikkerhets skyld, noe som reduserer den økonomiske aktiviteten ytterligere, og til permitteringsjuks blant de mer kyniske. Ikke overraskende har vi hatt en større økning i andelen arbeidsledige enn sammenlignbare land som Danmark eller Finland. Hadde stortingsrepresentantene ventet på svar fra arbeids- og sosialdepartementet og finansdepartementet, ville de sannsynligvis fått påpekt denne faren og fått anbefalt en annen løsning.
Nå viser notatene VG har fått tak i, at 100 prosent kompensasjon for permitterte i 15 dager var noe av det første regjeringspartiene på Stortinget gikk med på. Kanskje det viser at kritikken som opposisjonen kommer med om manglende faglig tyngde, har noe for seg.
Den er i så fall like relevant for begge sider av forhandlingsbordet.
Teksten er publisert hos VG 25.4.20.
Relatert
EUs valutakursordning ERM2
EUs felles valuta bygger på EU-statenes erfaringer og ønsket om en felles fremtid. For å bruke euro som den nasjonale valuta må nye medlemmer oppfylle visse økonomiske krav, blant annet til valutakursstabilitet. EUs valutakursordning (ERM2) er her et virkemiddel, så lenge ikke alle EU-stater bruker euro.
Er norsk jordbrukspolitikk helt spesiell?
Nord-Norgebanen er fortsatt galskap
Fra betryggende kraftoverskudd til risikabel kapasitetskrise
25 år siden Equinor gikk på børs
