Finn på siden

Oljefondet, USA, Donald Trump, Nicolai Tangen — iStockphoto.com/bakgrunnsgrafikk, Flickr.com/Donald Trump, NBIM.no: Nicolai Tangen

Oljefondet i en brytningstid

Den politiske risikoen knyttet til oljefondets investeringer er økende. Kan vi komme i en situasjon hvor USA truer med å beslaglegge deler av fondet for å tvinge oss til å etterkomme deres politiske ønsker?

Steinar Juel

Publisert: 26. februar 2025

Innledning

Bare noen uker inn i Donald Trumps andre presidentperiode i USA, er den verden vi kjenner, i ferd med å bli snudd på hodet. Vår sikkerhets-politiske situasjon er i spill, og de åpne grensene for handel og investeringer er ferd med innskrenkes. På det økonomiske området har oppmerksomheten vært rettet mot varslene om toll på eksport til USA, og konsekvensene av mulige gjengjeldelsestiltak fra andre, særlig fra våre viktige handelspartnere EU og Storbritannia. Konsekvensene av tiltak som diskuteres og blir gjennomført knyttet til finansmarkedene, kan få større konsekvenser for Norge. Vi kan ikke lenger ta for gitt at Statens pensjonsfond utlands (SPUs, eller Oljefondets) plasseringer i USA er like trygge. Med den nye administrasjonens transaksjonsorienterte utenrikspolitikk, hvor alt dreier seg om «America first», kan fondets plasseringer i USA bli brukt til å true Norge i gitte situasjoner.

SPU er verdens største statlige investeringsfond. Nær halvparten av fondet er plassert i amerikanske verdipapirer og eiendommer, og fondet er storbruker av amerikanske investeringsbanker.¹ Den politiske risikoen knyttet til fondets investeringer er økende.

President Trump ønsker at USA skal etablere et statlig investeringsfond. Ifølge Financial Times (FT) har han Saudi-Arabias oljefond, på 925 millioner dollar, som et forbilde. FT mener det må irritere Trump at Norge har et dobbelt så stort fond.² Det norske oljefondet er svært synlig for en statsleder som ikke nøler med å bruke økonomiske trusler og makt også overfor gode venner og allierte.

SPU tar mindre eierandeler i de fleste børsnoterte selskaper i verden. Fondets strategi om å være et globalt indeksfond er helt avhengig av at rettsstatsprinsippene etterleves, av gode finansmarkedsreguleringer som beskytter minoritetsaksjonærer, og av uavhengige og gode tilsyns-organer. Når de rettslige institusjonenes uavhengighet undergraves, og uavhengigheten til tilsynsorgan som «The Securities and Exchange Commission», eller SEC, angripes, trues grunnlaget for det stabile og effektive kapitalmarkedet som har preget USA.³

Hvor sikkert er det for en utenlandsk stat å være investert i amerikanske statsobligasjoner når Musks team med unge teknologer har direkte tilgang til det amerikanske finansdepartementets utbetalingssystem? Kan vi komme i en situasjon hvor USA truer med å beslaglegge deler av fondet for å tvinge oss til å etterkomme politiske ønsker? Er det tenkelig at president Trump vil kunne tvinge igjennom at vi må akseptere lavere rente på Oljefondets beholdning av amerikanske statsobligasjoner? Vil den amerikanske sentralbankens selvstendighet og påregnelige pengepolitikk overleve? Dessverre er dette spørsmål som det er grunn til å stille.

Norge er det det eneste vestlige landet hvor staten har en enorm finansiell formue. Politiske tiltak som rammer finansmarkedene, vil derfor kunne få langt større konsekvenser for oss enn for noe annet vestlig land.

I desember 2023 skrev jeg en kronikk i Aftenposten om mulige risiki for våre felles sparepenger, hvis Donald Trump igjen skulle bli valgt til USAs president.⁴ Lite tyder på at noe er gjort det siste året for å beskytte fondet. Det var skremmende å se oljefondsjef Nicolai Tangen i et intervju i NRK dagen etter presidentinnsettelsen, uttale at han trodde dette (altså valget av Trump som president) kom til å bli veldig bra for fondet.⁵ Varselklokkene burde for lengst ha ringt i Finansdepartementet og Norges Bank.

Kort om Oljefondets investeringsstrategi

Formålet med opprettelsen av Oljefondet var å begrense bruken av statens inntekter fra oljesektoren. Fondet er en buffer mellom oljeinntektene og statsbudsjettet. Oljeinntektene brukes ikke fortløpende, noe som vil gitt store omstillingsbehov i norsk økonomi. Konkurranseutsatt næringsliv ville nærmest blitt utradert. Det er en omstilling som ville vært svært smertefull å reversere når oljeinntektene tar slutt. Statens inntekter fra oljesektoren spares i fondet, og
kapitalen investeres i utlandet med evigheten som perspektiv. Kun realavkastningen av fondet, anslått til 3 prosent per år over tid, skal brukes over statsbudsjettet.

Oljefondet er i hovedsak et indeksfond. Kapitalen plasseres i børsnoterte aksjer og obligasjoner ut fra en referanseindeks fastsatt av Finansdepartementet i mandatet til Norges Bank. For børsnoterte aksjer er utgangspunktet en standard verdensindeks, med noen justeringer. Investerings-universet for stats- og selskapsobligasjoner er mer begrenset. I tillegg kan fondet innen visse rammer investere i unoterte eiendommer og infrastruktur for fornybar energi.

Aksjeandelen i referanseindeksen er gradvis blitt økt, fra null de første årene, til 70 prosent nå. I gjennomsnitt eier fondet 1,5 prosent av verdens børsnoterte aksjer. Referanseandelen for obligasjoner er 30 prosent. Obligasjonene som inngår i referanseindeksen, er selskapsobligasjoner og obligasjoner utstedt av regjeringer og andre offentlige organer i utviklede land. Ved utgangen av 2024 beløp obligasjonsinvesteringene seg til om lag 5.250 milliarder kroner. Rene statsobligasjoner utgjorde over halvparten av dette, om lag 3.400 milliarder kroner, hvorav halvparten var i amerikanske statsobligasjoner. Offentlige låntagere totalt skal utgjøre 70 prosent av obligasjons-porteføljen.⁶

I mandatet som Finansdepartementet har gitt Norges Bank, er det angitt slingringsintervaller for andelene som skal være investert i aksjer og obligasjoner. Aksjeandelen skal ligge innenfor 60-80 prosent av fondet, og obligasjonsandelen mellom 20 og 40 prosent. Men i sum skal ikke avvikene være større enn at forventet risiko avviker med mer enn 1,25 prosent i forhold til referanseindeksen.⁷ Investeringer i unoterte eiendommer og infrastruktur for fornybar energi bruker også av denne risikorammen. Rammen for avvik fra referanseindeksen er lav, og i praksis må forvalterne i NBIM (Norges Banks Investment Management) passe på å ligge godt under risikorammen på 1,25 prosent.

Åpenhet om strategi, mandat og investeringer er et kjennetegn ved SPU. Fondets mandat er detaljert, og adgangen til å avvike er liten. Det er full offentlighet om strategien, hva fondet er investert i, og om selskaper som, f.eks. på grunn av antatte brudd på fondets etiske retningslinjer, ekskluderes fra investeringsuniverset. Navnene på selskapene offentliggjøres etter at Oljefondet har solgt seg ut.

Det amerikanske kapitalmarkedets størrelse tilsier at Oljefondet skulle ha plassert enda mer av kapitalen i amerikanske verdipapirer enn tilfellet er. I referanseindeksen for aksjer har Finansdepartementet justert opp Europas vekt med en faktor på 2,5 prosent i forhold til USA
og Canadas på 1.⁸ Landfordelingen på statsdelen av obligasjons-porteføljen er i hovedsak basert på størrelsene på økonomiene. Referanseindeksens vekting av selskapsobligasjonene bygger på en standardisert indeks.

Verdens kapitalmarkeder

USA er det desidert største kapitalmarkedet i verden. Det er flere årsaker til at det er blitt det. Utviklingen av dollaren som verdens dominerende reservevaluta har vært viktig, sammen med at USAs økonomi er stor, med mange store verdensledende selskaper. De lovmessige og regulatoriske rammebetingelsene for kapitalmarkedet er også svært viktige for å vinne tillit hos investorer fra hele verden. Det sammen er rettssystemets uavhengighet. Investorer må ha tillit til at de får tilbake pengene sine, at de får den avkastningen de har rett på, at svindel og juks blir fulgt opp av tilsynsmyndighetene og rettsvesenet, og at investeringenes verdier ikke plutselig reduseres på grunn av tilfeldige lovendringer og direktiver fra myndighetene. Dette har til nå vært viktige kvaliteter ved det amerikanske kapitalmarkedet.

Europa, i hovedsak EU og Storbritannia, er i sum også et stort økonomisk område, men har et mindre og mer fragmentert kapitalmarked. Til tross for at landene i Euro-området har en felles valuta, er deres kapitalmarkeder langt mindre integrerte enn det amerikanske. Europa har også et mer bankbasert finanssystem enn USA.

Det tar lang tid å bygge opp et kapitalmarked som det amerikanske. Tillit vinnes gjennom erfaringer over tid, men kan fort rives ned. EUs lovverk om et felles kapitalmarked og euroen som felles valuta, er av relativt ny dato. Euro-krisen i 2012 svekket tilliten til kapitalmarkedene i Europa og til euroen som en reservevaluta.

Pundet var frem til andre verdenskrig reservevaluta nummer en i verden, og London var senteret for det største kapitalmarkedet. USA og dollaren overtok ledertrøya etter et krigssvekket Storbritannia, som også måtte oppgi sitt kolonivelde. London er fortsatt et av de største finanssentra i verden. Det er imidlertid ikke basert på pundet eller britiske selskaper, men på transaksjoner i dollar og euro, med mange utenlandske aktører. Amerikanske investeringsbanker er store i London-markedet.

Når verdens snus på hodet

Tendensen til fragmentering og en mindre regelstyrt verden startet før Donald Trump ble president for andre gang. Noe av det siste Jan Tore Sanner gjorde som finansminister, var i september 2021 å oppnevne et utvalg som skulle se på risiki som Oljefondet kunne bli utsatt for i en omskiftelig verden. Temaer som utvalget skulle se på, var blant annet: «Viktige politiske utviklingstrekk, herunder utvikling i styresett, maktforskyvning og geopolitisk rivalisering og sårbarhet som ølge av teknologisk utvikling.» Utvalget ble ledet av daværende direktør i Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI), Ulf Sverdrup.

I utvalgets innstilling (NOU 2022:12) ble en rekke risikofaktorer identifisert, tre risikoscenarier ble skissert, og utvalget kom med flere anbefalinger. Det ble anbefalt å styrke Oljefondets kompetanse på det geopolitiske området, å etablere et ekspertråd som løpende blant annet skal vurdere den geopolitiske risikoen, og det ble anbefalt at mandatet bør gi NBIM større fleksibilitet til raskt å tilpasse seg skiftende risikoforhold.⁹

Finansdepartementet omtalte utvalgets rapport i fondsmeldingene 2023 og 2024.¹⁰ I den første ble i hovedsak bare utvalgets hovedkonklusjoner og høringsinstansenes innspill presentert. I Fondsmeldingen for 2024, som kom våren det året, informerte Finansdepartementet om at det
var opprettet et kontaktforum mellom Finansdepartementet og Utenriksdepartementet, med deltagelse fra Norges Bank, og at Finansdepartementet, i tråd med utvalgets anbefaling, tok sikte på å opprette et uavhengig ekspertråd i løpet av 2024. Det skjedde ikke, og det er i skrivende stund uklart når det vil skje.¹¹ Det er heller ikke gjort noe med mandatet slik at Norges Bank gis større fleksibilitet til å endre porteføljens sammensetning.

Sverdrup-utvalget skisserte tre scenarier for mulig økt politisk risiko. Det ene kalte de «Sorte penger: Fra stolthet til skam». Kjernen i scenariet var at politiske strømninger knyttet til klimaendringene førte til at fondet ble uglesett som investor, fordi kapitalen var basert på petroleums-inntekter. I tillegg ble det antatt av fondets investeringer ble hardt rammet av nye stramme klimareguleringer. Det andre scenariet dreier seg om at fondet blir en geopolitisk kasteball, fordi investerings-universet skrumper inn. Tyngdepunktet i verdensøkonomien og finansmarkedet skifter fra Vesten til resten av verden, særlig til folkerike områder i sterk utvikling. Det tredje scenariet dreide seg om at fondet blir tappet, fordi handlingsregelen bryter sammen. Dette er et scenario
med hjemmelaget risiko.

«Geopolitisk risiko kan bli mer fremtredende», og «det er behov for jevnlige vurderinger», påpekte Sverdrup-utvalget. Hvis en nå skulle laget scenarier, ville det vært nærliggende å se på hva som kan komme av drastiske tiltak fra USA. I det følgende er skisser til tre slike risikoscenarier.

USA tvinger utenlandske statsobligasjonsholdere til å akseptere lavere rente og 100 års løpetid.

Om lag 23 prosent av den amerikanske statsgjelden er eid fra utlandet. I kretsen rundt residenten diskuteres det visstnok hva som kan gjøres for å svekke dollaren og lette på statens gjeldsbyrde. En idé er å bytte ut nåværende obligasjoner med nye som har lavere rente og en løpetid på 100 år. Ideen er basert på et notat fra november 2024 skrevet av Stephen Miran, som er nominert til leder av presidentens råd av økonomiske rådgivere. Ideen går under navnet «Mar-a-Lago Accord».¹²

Ideen om en «Mar-a-Lago Accord» er inspirert av «Plaza Accord» fra 1985, en avtale som ble inngått mellom USA, Japan, Vest-Tyskland, Frankrike og Storbritannia. Målet var å svekke dollaren for å redusere USAs handelsunderskudd. Dollaren hadde på kort tid styrket seg veldig etter at den amerikanske sentralbanken hadde hevet renten kraftig for å knekke en høy inflasjon. De fem landene koordinerte salg av dollar i valutamarkedet, USA reduserte underskuddet på statsbudsjettet,
mens Vest-Tyskland og Japan økte bruken av penger over statsbudsjettet. Resultatet var vellykket, dollaren ble vesentlig svekket, særlig mot vesttyske mark og japanske yen. Avtalen fikk navn etter hvor den ble inngått, på Plaza hotell i New York.

En «Mar-a-Lago Accord» etter de skisser som så langt er kjent, vil nok ikke bli en frivillig avtale, men noe som må tvinges igjennom. Det vil møte kraftig motstand fra private investorer, som ofte vil være pensjonskasser og forsikringsselskaper verden rundt, og store statlige investorer.

Netto renteutgifter er en betydelig post på USAs føderale budsjett. Ifølge Kongressens budsjett-kontor (CBO) utgjorde netto renteutgifter i 2024 881 milliarder dollar, litt mer enn forsvarsutgiftene (850 milliarder dollar). Renteutgiftene tilsvarer 13 prosent av statsbudsjettets utgifter og snaut halvparten av budsjettunderskuddet.

En kan tenke seg flere varianter av tiltak knyttet til rentebetalingene. President Trump har antydet av den amerikanske gjelden er mindre enn antatt. «Det kan være at mange av disse tingene (registrert gjeld) ikke teller, at noen av tingene vi finner er svært svindelaktige. Derfor har vi kanskje mindre gjeld enn vi trodde», har Trump uttalt, ifølge Reuters».¹³ En del av gjelden kunne tenkes å bli «erklært» som svindel og dermed ikke lenger betjenes. Investorer kan i tillegg komme til å bli straffet for å ha deltatt i «svindelen», og «urettmessig» fått utbetalt renter. De kan bli krevd tilbake. Med sin tilgang til det amerikanske finansdepartementets betalingssystem, kan Elon Musks DOGE fryse rentebetalinger til utvalgte investorer, gjennomføre såkalt cut-off, det vil si betale for eksempel bare halvparten av renteutgiftene, eller si at rentene som SPU skulle ha fått, settes til null som «betaling» for USAs sikkerhetsgaranti.

Gjennomføres noe i nærheten av det som er skissert over, vil markedet for amerikanske statsobligasjoner bryte sammen. Verdien på statsobligasjonene, som også amerikanske investorer sitter på, vil falle kraftig, og langsiktige renter skyte i været. Ingen utenlandske investorer vil lenger frivillig kjøpe amerikanske statsobligasjoner. De må på en eller annen måte tvinges. Trolig vil den amerikanske sentralbanken da også måtte tvinges til å finansiere staten, noe som vil bidra til økt inflasjon. Kredittverdigheten til andre amerikanske offentlige institusjoner som låner i obligasjonsmarkedet, og private selskaper, vil falle. Pensjons-kasser og livsforsikringsselskaper, som typisk sitter på store beholdninger av statsobligasjoner, vil få store problemer, og noen vil
sikkert bukke under. En del banker, i og utenfor USA, vil også påføres betydelige tap. Effekten på verdens finansmarkeder vil kunne bli dramatiske.

Begynner presidenten å røre ved markedet for amerikanske statsobligasjoner, vil de måtte gå linen helt ut med omfattende bruk av trusler og tvang. Beholdningene av amerikanske statsobligasjoner er så store at effektene på de globale kapitalmarkedet vil være svært uoversiktlige, og en mer omfattende finanskrise enn den vi hadde i 2008 kan bli utløst. Trump vil imidlertid ganske sikkert oppnå ett av sine mål, nemlig å svekke dollaren.

Fryse, eller true med å konfiskere, SPU-investeringer for å tvinge norske myndigheter til å etter-komme ønsker fra USA.

Ingen stat i Vesten har en finansformue som den norske. Trusler om å fryse eller konfiskere investeringer, eller true med å stanse rente-betalinger, kan være et langt sterkere tiltak mot Norge enn å true med toll. Vår eksport til USA er liten. «Straffetiltak» rettet mot vår formue vil heller ikke ramme amerikanske velgere i form av høyere priser.

NBIM har en global avtale med amerikanske Citibank om depottjenester. Som backup brukes en annen amerikansk bank, BNY Mellon.¹⁴ En frysordre fra amerikanske myndigheter kan derfor teoretisk gjøres svært omfattende.

Verditap på grunn av ustabile kapitalmarkedsreguleringer, undergraving av uavhengige tilsynsmyndigheter og bruk av trusler mot andre land, for eksempel Kina

Trump-administrasjonen har begynt å angripe uavhengigheten til institusjoner som SEC, tilsynsorganet for kapitalmarkedet. Hvis presidenten gjør tilsvarende med andre uavhengige tilsynsinstitusjoner, og med sentralbanken Federal Reserve (Fed), vil tilliten til de amerikanske kapital- og finansmarkedene svekkes betydelig. Investorer vil da søke å plassere sin kapital andre steder enn i USA. Resultatet vil bli kraftig fall i markedsverdien på amerikanske verdipapirer.

Alle andre tiltak som gjør investorer utrygge, trekker i samme retning. Finanskriser som omfatter store deler av verden, vil kunne true.

Hva nå?

Scenarier som skissert over, kan virke som helt utenfor sannsynlighets-området. Slike tiltak fra Trump-administrasjonen vil være dramatisk selvskading. Det bør de forstå, og det er noe som bør avholde dem fra å gjøre det. Det kan være argument for å ha is i magen og ikke foreta noen endringer, eventuelt bare følge opp Sverdrup-utvalgets anbefalinger om å styrke den geopolitiske kompetansen knyttet til Oljefondet, og gjøre mandatet NBIM lever etter noe mer fleksibelt.

Det har imidlertid skjedd så mye uforståelig siden presidentskiftet, at vi fremover ikke kan utelukke noen ting. Kaos er tidligere i historien blitt brukt av ledere som unnskyldning for å tilta seg diktatorisk makt.¹⁵ Selektive tiltak mot enkeltinvestorer som Oljefondet for å tvinge Norge til politiske konsesjoner, vil også ha store skadelige effekter på det amerikanske kapitalmarkedet totalt. Vi har så langt lært at når Trump sier noe, blir det på en eller annen måte fulgt opp. Han mener vi og andre allierte skylder «ham» penger for amerikanske sikkerhetsgarantier, og fordi USA har handelsunderskudd, det vil si at andre land kjøper mindre fra USA enn USA kjøper fra dem. For oss er det en fordel at det siste ikke gjelder Norge, som har underskudd på handelen med USA. Det samme har Australia.

Scenarier er ikke prognoser, men forsøk på å spille ut noen tenkelige utviklingsløp basert på trekk en kan registrere i tiden. Som Sverdrup-utvalget skriver, er Oljefondet så stort at det ikke har noen steder å gjemme seg. Scenarier og overvåking av risiko kan likevel gjøre en mer forberedt, og gjøre det lettere å sette inn risikoreduserende tiltak på et tidlig stadium. Vi må ta inn over oss at fragmentering, oppsmuldring av den regelstyrte verdensorden og økende usikkerhet knyttet til det amerikanske kapitalmarkedet, kan gjøre det umulig å la Oljefondet fortsette som i dag, som et globalt indeksfond. Vi bør begynne å forholde oss til at USA er i ferd med å opptre som motstander, som Financial Times-kommentatoren Gideon Rachman skrev 17. februar 2025.¹⁶

Norge bør forholde seg til utviklingen langs to linjer, en defensiv og en offensiv. Den defensive går ut på å begrense det vi aner av risiko så tidlig som mulig. Per i dag kan det innebære å vurdere en reduksjon i omfanget på investeringene i USA, særlig i amerikanske statsobligasjoner. Kina, som i utgangspunktet er mer eksponert mot politisk risiko når de investerer i amerikanske statspapirer, har gradvis trappet ned slike investeringer. Ifølge Financial Times ser Kina også ut til i større grad å gjemme investeringer bak depotkonti i andre land.¹⁷ NBIM bør vurdere om noe tilsvarende kan være aktuelt for dem. Uansett bør det vurderes om det er klokt å fortsette med én depotbank. Flere depotbanker underlagt forskjellige jurisdiksjoner kan være en idé.

Det har flere ganger vært vurdert å åpne opp for at SPU skal kunne investere i unoterte aksjer. Det vil utvide investeringsuniverset, gjennomgående gi god avkastning, samtidig som investeringene blir mindre synlige når det gjøres via fond for unoterte aksjer. Utviklingen peker i retning av at fondet bør få en slik adgang.

Videre bør Finansdepartementet raskest mulig gjennomføre forslaget fra Sverdrup-utvalget om å opprette et ekspertråd som skal vurdere det geopolitiske risikobildet. NBIMs kompetanse på dette området bør også økes, og geopolitisk risiko bør mer systematisk bygges inn i NBIMs beslutninger. Endelig bør investeringsmandatet gi NBIM større rom til raskt å kunne foreta avvikende investeringer i forhold til referanseindeksen.

Det tar tid å endre sammensetningen på et fond som SPU. Derfor haster det å se på dette.

Åpenhet har vært et varemerke for SPU. Det bør fortsatt være tilfellet. Offentliggjøring av tiltak som tar sikte på å redusere fondets eksponering mot geopolitisk risiko må imidlertid vurderes nøye. På noen områder kan åpenhet utgjøre en sikkerhetsrisiko.

Offensive strategier vil være å bruke fondet til å investere i tiltak som kan styrke Europas sikkerhetspolitiske situasjon. Det kan være å investere betydelig i europeisk forsvarsindustri, investere i forsvarsevnen til og oppbyggingen av Ukraina, og lånefinansiere europeiske lands oppbygging av forsvaret. Ulf Sverdrup, som nå er professor ved Handelshøyskolen BI, drøfter i en kronikk i Dagens Næringsliv 23. februar hvordan Oljefondet kan brukes offensivt.¹⁸ Portefølje-forvalter Trym Riksen i Gabler skisserte i en kronikk i DN 21. februar 2025 et opplegg for finansiering av andre europeiske lands forsvarsinvesteringer.¹⁹ Ifølge nyhetsmeldinger er det samtaler i EU, hvor også Storbritannia og Norge deltar, om å etablere finansieringsordninger for betydelig styrking av europeisk forsvar.

Offensive tiltak som antydet over, bryter med fondets profil som et globalt indeksfond, og et fond som ikke skal brukes som et politisk instrument. Slik den geopolitiske situasjon er i ferd med å bli,
kan det være klokt å revurdere dagens fondsstruktur noe. Målet må være å gjøre det som over tid antas å ville være til det beste for det norske folk.

I sin rapport fra 2022 skrev Sverdrup-utvalget: «For Norge og SPU er det lite gunstig med en utvikling i retning av mer problemløsning utenfor de etablerte institusjonene og der den sterkestes rett
gjelder fremfor felles regler for alle.»

Utviklingen i retning av at den sterkeste tar seg til rette, er forsterket etter at utvalget kom med sin innstilling. Norge har betydelige finansielle muskler som i en slik verden må kunne brukes med klokskap.

En PDF-versjon av notatet kan lastes ned her:

Notat_05_2025_Oljefondet-i-en-brytningstid pdf · 1 MB

Civita er en liberal tankesmie, som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt kunnskap og oppslutning om liberale verdier, institusjoner og løsninger, og fremme en samfunnsutvikling basert på respekt for individets frihet og personlige ansvar. Den enkeltes publikasjons forfatter(e) står for alle utredninger, konklusjoner og anbefalinger, og disse analysene deles ikke nødvendigvis av andre ansatte, ledelse, styre eller bidragsytere. Skulle feil eller mangler oppdages, ville vi sette stor pris på tilbakemeldinger, slik at vi kan rette opp eller justere.

Ta kontakt med forfatteren på [email protected] eller [email protected]

Publisert: 26. februar 2025

Relatert

Lars Peder Nordbakken

Finn på siden

Oljefondet i en brytningstid

Innledning

Kort om Oljefondets investeringsstrategi

Verdens kapitalmarkeder

Når verdens snus på hodet

USA tvinger utenlandske statsobligasjonsholdere til å akseptere lavere rente og 100 års løpetid.

Fryse, eller true med å konfiskere, SPU-investeringer for å tvinge norske myndigheter til å etter-komme ønsker fra USA.

Verditap på grunn av ustabile kapitalmarkedsreguleringer, undergraving av uavhengige tilsynsmyndigheter og bruk av trusler mot andre land, for eksempel Kina

Hva nå?

Relatert

Er en løsning på det norske innovasjonsproblemet i sikte?

Små og mellomstore norske bedrifter skaper flest arbeidsplasser

Liberale verdier bør stå sentralt i integreringen av flyktninger

Ungarn: Kunsten å undergrave demokratiet

Norsk energisikkerhet er mer enn sikker forsyning av energi til Europa

Iransk religiøs ekstremisme og krigen mot USA og Israel

Nyhetsbrev

Støtt Civita