Toleranse er ikke det samme som fravær av kritikk. Kanskje særlig Stavanger – midt i bibelbeltet – er et sted som nettopp burde forstå dette godt. Uten kritikk hadde bedehuskulturens klamme hånd fortsatt dominert i regionen. Kritikk har vært nødvendig for å skape større toleranse for forskjellighet – for blant annet ikke-troende eller homofile. Samtidig lever bedehuskulturen videre. Den skal selvsagt også tolereres. Min kollega Lars Fredrik Svendsen skriver i pamfletten «Hva er toleranse?» at «man kan bare vise toleranse overfor noe man i en eller annen forstand mener er galt, eller i det minste mindreverdig».
Det pågår for eksempel i disse dager en debatt om hvordan storsamfunnet skal forholde seg til kristne menigheter som er skeptiske til homofilt samliv. Denne debatten er ikke bare enkel. Ved første øyekast kan det virke som at de kristenkonservative er de intolerante. Vi liberale er de tolerante. Det liberale standpunktet kan likevel fortone seg som intolerant, hvis man går for alt langt i å kritisere de kristenkonservative. Snarere kan det, som Svendsen skriver om i VG 19. juni, være de som er kritiske til homofilt samliv, men som ikke roper på forbud og ellers lar homofile være i fred, som viser størst toleranse.
Vi må være konsekvente
Vi som er liberale og ønsker å kjempe for høyere grad av toleranse i samfunnet, bør gjøre det konsekvent. Vi skal selvsagt kunne kritisere mangel på toleranse for homofile eller andres rettigheter samtidig som vi kjemper for tros- og religionsfrihet og likestilling. Men skal slike liberale kamper ha bredest mulig legitimitet og gjennomslag, bør mangel på toleranse fordømmes konsekvent. Det er ikke helt uten grunn at kristenkonservative nok av og til opplever at deres egne standpunkter blir møtt med en mye hardere fordømmelse, og at de for lett stemples som intolerante, mens andre former for intoleranse – som hos andre religiøse minoriteter – ikke fordømmes like hardt.
Under vår egen håndtering av karikaturstriden i 2005, eller under diskusjoner om kritikk av islam etter angrepet på Charlie Hebdo, ser vi en tendens til at toleransebegrepet snus på hodet. Å tolerere er nettopp å fornærme, men istedenfor å irettesette den som vil snevre ytringsfriheten inn, eller som reagerer på ytringer med vold for å vise mangel på toleranse, så anklager enkelte karikaturtegneren for å mangle toleranse.
Slike tendenser er uheldig av flere grunner. Legitim kritikk, som er nødvendig for å nettopp skape mer toleranse og et mer åpent og liberalt samfunn, hindres. Samtidig sendes et svært uheldig signal ut: Vold nytter.
Vi skal likevel ha en viss forståelse for medier og andre som ikke publiserer visse karikaturer. Det er ikke feigt å frykte vold, men det er feigt å si at man ikke trykker karikaturer for å vise toleranse. Da sier man samtidig at de som trykker, er intolerante og gjerne en smule islamofobe. Det er ingen tvil om at en del muslimfiendtlige – for eksempel høyreradikale – går altfor langt i sin kritikk av muslimer, men nettopp derfor er det avgjørende at den store majoriteten av oss – vi som anser oss for å være moderate – konsekvent står opp for liberale verdier og toleranse.
Det kan sies mye om svensk offentlighet – og den karikeres nok av og til i Norge, men satt på spissen har moderate svensker sviktet i sin kamp for liberale verdier. Med et misbrukt toleransebegrep har mange toneangivende aktører i svensk offentlighet snudd ryggen til integreringsutfordringer og problemer knyttet til høy og rask innvandring. Denne dynamikken har ikke overraskende gitt Sverigedemokraterna sterk vind i seilene.
Når vi liberale ikke er konsekvente nok i vårt forsvar for det åpne, tolerante og liberale samfunn, risikerer vi at vi blir for passive i møte med en offentlig debatt som polariseres. På den ene siden står venstreradikale, som mener samfunnet utvikles i en mindre tolerant og mer fremmedfiendtlig retning. Fremskrittspartiets regjeringsdeltakelse tolkes inn i dette bildet, og ofte får vi andre på høyresiden spørsmål om hvor anstendigheten har blitt av.
At et slikt bilde tegnes opp av venstreradikale, kan være i høyrepopulistenes interesse. De kan på sin side hevde at kritikerne er selektive i sin kamp for liberale verdier og toleranse, og at integreringsproblemer blir lagt lokk på. Enkelte Frp-politikere, som Sylvi Listhaug, og mer venstreorienterte kommentatorer i norsk offentlighet er ganske avhengige av å dyrke denne konfliktlinjen. Særlig fruktbar er derimot ikke denne konfliktlinjen.
Selvsagt skal ikke rasisme tolereres, men trekkes rasismekortet for kjapt, risikerer vi at andre former for intoleranse slipper unna kritikk.
Mer moderate og liberale bør ikke la seg forstyrre for mye av denne polariseringen. Vi bør kjempe for ekte toleranse og stå opp for liberale verdier i møte med alle former for religiøs eller politisk intoleranse.
Innlegget var publisert i Stavanger Aftenblad 29. juni 2019.
Relatert
Vil populismen definere Europa i vårt århundre?
Et ideal på det totalitære mennesket
Ullevål sykehus-saken: Oslo tingrett kan komme i en vanskelig situasjon
Kan Ullevål sykehus reddes?
Norsk forvaltningsrett har en regel om at feil i saksbehandlingen ikke fører til ugyldighet, hvis det er grunn til å tro at feilen ikke kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold. EFTA-domstolen fikk spørsmål om regelen kunne brukes i en sak for Oslo tingrett.
Når politikere plukker velgerne
