Max ytringsfrihet?

«Sparkingen» av Max Hermansen handler vel så mye om synet på stillingsvernet som om synet på ytringsfrihet, skriver Paul Joakim Sandøy hos Minerva: Sjelden har noen på venstresiden argumentert så sterkt for arbeidsgivers rett til å sparke noen, som Lippestad på fredagens Dagsnytt 18.

Paul Joakim Sandøy

Publisert: 27. januar 2015

Av Paul Joakim Sandøy, rådgiver i Civita.

«Sparkingen» av Max Hermansen handler vel så mye om synet på stillingsvernet som om synet på ytringsfrihet.

Hva skal man mene om at Max Hermansen ikke lenger er ønsket som lærer for Opplæringskontoret? Ett av to alternativ, ser det ut til:

Det politisk korrekte venstresidestandpunktet er at dette er helt greit. Kanskje til og med betimelig. Politisk korrekt venstresiderepresentant Geir Lippestad skrev umiddelbart på Twitter: «Diskriminering og fundamentalisme er ikke forenlig med læreryrket». Han fulgte opp i Dagsnytt 18 med å si at Hermansen måtte velge om han ville være lærer eller ekstremist. En annen representant, Eivind Trædal, skrev på Facebook: «Bra. (…) Ville ikke latt en sånn mann være lærer for muslimske elever.»

Det andre standpunktet: Je Suis Max Hermansen. Dette handler om ytringsfrihet og ytringsfrihet alene. Arbeidsgiver har ikke noe med dine politiske meninger å gjøre. Standpunktet akkompagneres av hornmusikk og hyppige Charlie Hebdo-referanser.

Jeg er uenig med begge grupperinger, men kanskje først og fremst den siste.

Riktignok innebærer ikke ytringsfriheten kun at staten skal være tilbakeholden med lover som begrenser den. Den har også en positiv side: Staten plikter å sikre din rett til å ytre deg, uten fare for ulovlige motreaksjoner. Når politiet omringer en nei-til-abort-demonstrasjon, er dette staten som aktivt forsvarer abortmotstandernes ytringsfrihet.

Spørsmålet er hvor langt denne positive forpliktelsen går. Innebærer ytringsfriheten en forpliktelse for staten til å forhindre at noen blir sure på deg? Nei. Lovlige reaksjoner er en konsekvens av å ytre seg, og ikke desto mindre en av begrunnelsene for ytringsfrihet.

Innebærer så ytringsfriheten en forpliktelse for staten til å hindre din arbeidsgiver i å avbryte et engasjement basert på dine ytringer? Ikke åpenbart. Å si opp noen er ikke en ulovlig handling i seg selv. Det finnes mange jobber hvor offentlig fremsettelse av «feil» politisk standpunk ikke er forenlig med stillingen. Minerva-redaktører bør for eksempel ikke omfavne totalitære ideologier som kommunismen. Jeg tør minne om at også en Charlie Hebdo-tegner ble sagt opp på grunn av en påstått antisemittisk spalte.

Det er altså klart at arbeidsgiver har rett til å begrense din ytringsfrihet, basert på en ulovfestet lojalitetsplikt. Spørsmålet er i hvilken grad. Svaret på spørsmålet beror ikke bare på hvilket syn man har på ytringsfriheten, men også hvilket syn man har på regulering av arbeidslivet.

Selv er jeg tilhenger av et relativt stort spillerom, og synes det skjønnsmessige vilkåret om «saklig grunn» i arbeidsmiljøloven er en tilstrekkelig regulering av oppsigelser. At ytringer generelt kan være en slik grunn, er åpenbart. Hvis man kommer med grovt usaklig utskjelling av arbeidsplassen sin i media, vil det antagelig oppfylle vilkåret.

Politiske ytringer har et særskilt sterkt vern, men heller ikke dette vernet er absolutt. Det beror på hva som er ytret og på type arbeid. Bør det være lov å sparke en kommunikasjonsdirektør i Statoil fordi han arrangerer «Olje ødelegger verden»-marsjer på fritiden? Hva med en politisk rådgiver for SVs stortingsgruppe som benekter holocaust i lokalavisa på juleferie?

Dersom man mener at oppsigelse i disse tilfellene vil være et angrep på ytringsfriheten, ser man Charlie Hebdo på høylys dag.

Nå har ikke Max Hermansen benektet holocaust eller omfavnet kommunismen. Og han er heller ikke kommunikasjonsdirektør i Statoil.

For å ta ytringene først: Max Hermansen er det man kan kalle en sterk islamkritiker, men ikke av det intellektuelle slaget. Selv om det finnes enkelte tangeringspunkter, er det langt fra Sam Harris’ bitende islamkritikk til budskapet som fremmes på Pegida-marsjene. Hermansen mener islam har skyld i alt fra omskjæring og tvangsekteskap til uvørenhet i trafikken og manglende small talk-evner. Han kritiserer både det totalitære ved religionen, og konkrete hverdagsrariteter. Han fremstår mest av alt som en som har sett en rekke integreringsutfordringer på nært hold, og hengt samtlige av disse på islam-knaggen.

Kan dette oppfattes krenkende for elever med muslimsk tro, elever som allerede opplever sin andel stigmatisering? Ja. Gjør det Hermansen til ekstremist? Nei. Hermansen kan ikke lastes for at nynazister deltar i Pegida-marsjene – særlig ikke når han uttrykkelig har tatt avstand fra dem. Selv fremfører han et ikke-voldelig, selverklært humanistisk budskap. Hermansen er ingen intellektuell, men han er heller ingen ekstremist.

Hermansens jobb i den videregående skolen skiller seg noe fra det han har gjort for Opplæringskontoret. Førstnevnte er hans faste arbeidsgiver, mens sistnevnte har leid ham inn. Generelt bør det være et relativt stort spillerom for hva en lærer kan si og ikke i det offentlige rom, uten at det utgjør en oppsigelsesgrunn. Samtidig er det ikke vanskelig å se for seg ytringer som vanskeliggjør jobben. Hvis man kritiserer religionen til brorparten av elevene sine med bred og upresis pensel, kan det godt tenkes at forholdet mellom elever og lærer blir så dårlig at jobben vanskeliggjøres.

Ettersom Opplæringskontoret er et privat firma, og kun har leid inn Hermansen, har de også større spillerom. Det underlige er begrunnelsen. De kaller ham «en meget god lærer». De har heller ikke pekt på konkrete utfordringer knyttet til konsekvensene av Hermansens uttalelser. Problemet er bare at hans kommentarer er «for ekstreme». De sier altså i klartekst at de er uenige med Hermansens politiske og religiøse syn, og på det grunnlaget vil de ikke bruke tjenestene hans mer.

Opplæringskontoret er antagelig i sin fulle rett til å ikke lenger leie inn Hermansen. Muligens hadde «vi har ikke lyst» vært en tilstrekkelig begrunnelse, gitt organiseringen av arbeidsforholdet. Det betyr ikke at det er den riktige avgjørelsen. Personlig skulle jeg ønske at de undersøkte om det var mulig å kombinere jobben som lærer i klasserommet med rollen som islamkritiker i media. Det å måtte forholde seg til mennesker man er dypt uenig med, trenger ikke være negativt.

Dersom Hermansen hadde blitt sagt opp fra stillingen som lærer av Oslo kommune, hadde saken kommet på spissen. Både fordi stillingsvernet i det offentlige er sterkere og fordi det er snakk om en fast ansettelse med en arbeidsgiver. Jeg mener det skal mye til før en lærers politiske ytringer utgjør en lovlig oppsigelsesgrunn fra den offentlige skolen, og det ser ikke ut til å være tilfelle her. Slik jeg tolker både Trædal og Lippestad, mener de derimot at det hadde vært på sin plass.

Sjelden har noen på venstresiden argumentert så sterkt for arbeidsgivers rett til å sparke noen, som Lippestad på fredagens Dagsnytt 18.

Det er fristende å minne om AKP(-ml)-erne som styrte mangt et klasserom i en periode før tusenårsskiftet. Burde loven tillatt masseoppsigelser av gymnaslærer Pedersen & co? Står begrunnelsen noe sterkere for en lovlig oppsigelse av Hermansen? Jeg kan vanskelig se det.

Selvfølgelig kan man argumentere for at arbeidsgivere i offentlig sektor bør ha en sterkere autonomi vedrørende ansettelsesforhold. Også i skolen. Men da argumenterer man for et svekket oppsigelsesvern. Man argumenterer for at samtlige lærere som sier noe som er egnet til å støte foreldre eller elever, med rette kan sies opp. Dersom man mener at kun enkelte perifere politiske standpunkt legitimerer oppsigelse, er man på vei ut i grumsete farvann.

Publisert: 2. januar 2024