Av Bård Larsen og Morten Kinander, Civita
I 2005 trykket Jyllands-Posten karikaturtegninger av profeten Muhammed. Charlie Hebdo, som nå er angrepet av terrorister, trykket karikaturene noe senere. Det hviler en ubehagelig ironi over det faktum at den karikaturen som har opprørt mest er Kurt Westergaards tegning av Muhammed med en bombe i turbanen. Antydingen om at islam kan tolkes voldelig satte i gang et kobbel av voldelige reaksjoner blant reaksjonære muslimer. Millioner av muslimer følte seg dypt krenket, og ga høylydt uttrykk for det. Langt flere protesterte mot Westergaards tegning enn mot massiv og utbredt vold og terror i islams navn. I 1988 protesterte mange tusen av Norges den gang 26.000 muslimer i norske gater mot utgivelsen av Salman Rushdies bok Sataniske vers. I 2010 avdekket dansk politi planer om å angripe Jyllands-Posten og Politikens Hus på Rådhusplassen i København. Samme år ble Westergaard nær drept i sitt eget hus.
Ifølge NRKs Agnes Moxnes er Charlie Hebdo et magasin «som tester grensen hele tiden når det kommer til spørsmålet hvor langt går ytringsfriheten». Moxnes setter her ord på det altfor mange tenker og sier: At karikaturene er en test på ytringsfrihetens grenser. Det er feil. Religionskritikk er en selvsagt ytringsrett. Slik sett er det heller ingen konflikt mellom religionsfrihet og ytringsfrihet. Det Charlie Hebdo «tester» er graden av intoleranse og voldelighet hos de som forakter denne retten. Det er dessverre symptomatisk at denne typen dissonans kommer fra personer som forvalter det frie ord.
Den største synderen i dette spillet, er egentlig tausheten og krenkelsesfrykten i den norske offentligheten. Særlig sterkt står forestillingen om islam og muslimer som en sint offergruppe. Men islam er ikke i en offerposisjon. Islam er makt i likhet med annen makt. 1,8 milliarder mennesker praktiserer den.
Islam tåler – eller skal tåle – å bli utfordret, motsagt og ertet. Og viktigst: Derfor vil også islam fint overleve en demokratisering, en reformasjon. Men det er altså ikke mulig uten fortsatt å bli konfrontert teologisk, politisk og kulturelt, slik kristendommen har blitt det gjennom flere hundre år. Offerollen er destruktiv, og mange serverer den dessverre på et fat.
Minst imponerende er imidlertid Jonas Gahr Støres håndtering av Magazinets faksimiliepublisering av karikaturene i 2006, hvor redaktør Vebjørn Selbekk nærmest ble tvunget til å be om unnskyldning. I 2006 omtalte han «konflikten» mellom voldelige islamister og karikaturtegnere som «ekstremister på begge sider», og sa at «ytringsfriheten ikke er hellig». Støre og Utenriksdepartementet sendte instruksjoner til sine ambassader om hva de burde svare om de ble spurt om tegningene: «Jeg beklager at trykkingen av karikaturtegningene av Profeten Mohammed i det norske bladet Magazinet har skapt uro i muslimske miljøer. … La meg gjøre det helt klart at den norske regjering fordømmer enhver handling eller uttalelse som uttrykker forakt for mennesker på bakgrunn av deres religion eller etnisitet.» Støre sa også ja til den planlagte utvidelsen av blasfemiparagrafen i 2009.
Det kan fremstå som smålig å trekke gamle synder frem i dagslys igjen, og Støre skal ha ære for nå å ha beklaget regjeringens opptreden fra den gang. Det burde representanter fra den tidligere franske regjeringen, som i sin tid fordømte Charlie Hebdo for Muhammed-karikaturer, også ha mot til å gjøre. Men man kan ikke gå opp til ytringsfrihetsmodighetseksamen en gang til når man vet fasiten. Historien er vanskelig sånn, man kan ikke løpe fra fortidens ansvar.
Støtten til Charlie Hebdo etter terroren i Paris er massiv. Men det blir en halvkvedet solidaritet om en slik støtte blir et spørsmål om terroren alene. Den som tar avstand fra terror i islams navn, men vagt eller reelt sympatiserer med årsaken til den, eller gir etter for den – slik til og med New York Times gjør dagen etter terroren ved å sladde karikaturer fra Charlie Hebdon– har verken forstått demokratiets grunnleggende forutsetninger eller den sekulære grunnsetning. Religion er ikke fritatt fra kritikk eller satire. At noen føler seg krenket på vegne av profeten hører like lite hjemme i spørsmålene om terroren i Paris som spørsmål om ytringsfrihetens grenser. Det som virkelig betyr noe er at Charlie Hebdon ble angrepet fordi de publiserte tegninger – som de var i sin soleklare rett til å gjøre. Å forklare terroren med henvisning til krenkelsen, er som å forklare voldtekter med henvisning til miniskjørt.
Vi er alle et stykke på vei i samme båt. Vi må vite omtrent hvor vi har hverandre i helt grunnleggende menneskerettslige og rettsstatlige spørsmål for å kunne ivareta den høye grad av tillit som preger det norske samfunnet. Det er et spørsmål om vår samfunnsform.
Kronikken til Yousef Assidiq fra Minotenk, «Angrepet mot det frie ord» (7.1) på NRK Ytring, er beundringsverdig: «Jeg har aldri vært noen stor fan av karikaturer, selv om jeg må innrømme at jeg kan se nødvendigheten av å sette ting på spissen for å skape et større rom for debatt i sentrum. Dette er noe jeg sakte, men sikkert har måttet innrømme for meg selv etter jeg i 2010 sto i spissen for demonstrasjonen mot karikaturtegningene publisert av Dagbladet. Kanskje jeg har blitt voksen? Eller kanskje bare mer tolerant for uenighet. Jeg vet ikke. Jeg har i hvert fall lært meg å tåle det å bli krenket.»
Hele Presse-Norge føler seg nå angrepet fordi de identifiserer seg med Charlie Hebdo. Men her bør man kanskje rekapitulere en smule, for bare Charlie «suis Charlie». Charlie ble angrepet fordi de stod ganske alene, mens resten snakket om andre ting. Svært få valgte å publisere karikaturene eller faksimiler av dem. Det er for så vidt ikke vanskelig å forstå at det ble sånn, men å snakke høystemt om at selvsensur er forkastelig og at man nå skal være modige, er etterpåklokt.
Det finnes tider i historien hvor det ikke lenger er rett eller rimelig å ikke velge side. Vi kommer sannsynligvis til å se mer terror av lignende type i Europa, og kanskje i Norge også. Formålet er å spre frykt, blant politikere, media, akademia, kunstnere og i befolkningen generelt. Hvordan vil vi reagere på det? Pendelen kan svinge begge veier: Enten lar vi oss true til kompromisser eller taushet, eller så gjør vårt samfunn det motsatte og står samlet om grunnleggende verdier.
Joe Randazzo, tidligere redaktør av det amerikanske satirebladet The Onion har sagt det bedre enn de fleste: «Satire er en selvfølge i et fritt samfunn. Det er en absolutt nødvendighet. Selv i de mest undertrykkende kongedømmer i middelalderen, forsto de behovet for hoffnarren, den ene sjels lov til å fortelle sannheten gjennom latter. Satire er på mange måter den mest kraftfulle formen for ytringsfrihet fordi den er rettet mot makthaverne, eller mot de som vil spre hat. Det er kanarifuglen i kullgruven, et kulturelt termometer, hvis mål er å presse, presse, presse grensene i samfunnet for å se hvor mye det har vokst.»
Innlegget er publisert på VG Nett 8.1.15.