Våre barn fortjener et godt klima, men de fortjener også at vi tar vare på demokratiet
Når viktige intellektuelle tar til orde for et ganske så autoritært opprør, reagerer heldigvis mange.
Publisert: 19. mars 2019
Reaksjonene på de 25 intellektuelle som tok til ordet for opprør for redde klimaet, var på mange måter ganske forutsigbare. Men det burde ikke overraske. Når viktige intellektuelle tar til orde for et ganske så autoritært opprør, reagerer heldigvis mange.
Noen av forfatterne som ønsker opprør, blant andre Arne Johan Vetlesen, har igjen svart på kritikken og hevdet at Torbjørn Røe Isaksen forsøker å «avlede en viktig samfunnsdebatt.»
At Vetlesen med flere tar såpass lett på kritikken og kaller den en avledning, viser hvor ensidig og radikalt de tenker om klima. Ikke ulikt mange andre autoritære bevegelser, som kjemper for én sak, oppfatter de situasjon så alvorlig at umiddelbar handling er nødvendig.
Hvilke handlinger?
At situasjonen for verdens klima krever handling, er imidlertid også den store majoriteten enig i. Men hvilke handlinger som kreves for å bedre jordens klima, hersker det stor usikkerhet om. Det finnes mange ulike og helt legitime uenigheter om hvilke handlingsalternativer som løser klimaproblemet mest effektivt.
Forfatterne «krever et råd som følger opp klimatiltak, og løfter målsetninger med større tyngde …» Dette rådet skal bestå av eksperter.
Den demokratiske forankringen i dette rådet er høyst tvilsom, men her har Vetlesen og co. moderert seg i etterkant. Likevel er det vanskelig å se for seg hva et råd med eksperter skal tilføye klimasaken.
Politikere har allerede høy tilgang til kunnskap om klimaendringer, men hvordan de stanses er som sagt ikke et enkelt spørsmål, hverken forskningsmessig eller politisk. Dessuten lever vi heldigvis i et liberalt demokrati, der vi må ta andre hensyn når vi utformer tiltak for å få redusert klimagassutslipp.
De som er naive og de som er enda mer naive
Det er gode grunner til å hevde at de som ikke tar klimaproblemet på alvor, eller som mener at klimaendringene ikke er menneskeskapte, er naive. Men de som tror at de har det endelige svaret på hvordan vi løser klimaproblemet, er enda mer naive.
For hva som skjer dersom Norge for eksempel stenger sin olje- og gassproduksjon nå, er langt fra sikkert. Det er mulig det fører til mer olje- og kullproduksjon i mer autoritære land og dermed forverrer klimaproblemet. At det temmelig umiddelbart vil ha alvorlige konsekvenser for norske arbeidsplasser og vår velferd er ganske sikkert.
Det igjen vil utvilsomt ha politiske følger. Det kan gi sterke og bent frem klimafiendtlige og populistiske utslag. Og det er nettopp dette dagens politiske ledelse, enten den er blågrønngul eller rødgrønn, er fullstendig klar over. Hadde de ikke tatt hensyn til dette, hadde de virkelig tenkt kortsiktig.
Gjør det lett for seg selv
Vetlesen og co. gjør det på mange måter for lett for seg når de anklager politikere for å tenke kortsiktig. Ikke ulikt andre med ganske sterke og ensidige meninger forsøker de ikke å forstå sine politiske motstandere, men hevder at de «tenker kortsiktig» og, i dette tilfellet, lukker øynene for klimaproblemet.
Vi skal selvsagt ikke utelukke at det er tendenser til kortsiktighet blant de etablerte partiene, men vi som står utenfor partipolitikken, enten vi er taxisjåfører eller akademikere, må huske på at det liberale demokratiet er bygget på respekt for pluralisme og uenighet.
Det bidrar til at demokratiet på sett og vis er «tregt», men det gir ganske utvilsomt de beste resultatene. Og viktigere: det er et bolverk mot det autoritære.
Vetlesen var, i Dagsnytt 18 15. mars, bekymret for at mangel på handling fra politikernes side kan føre til uheldige opptøyer fra klimaaktivister. Det er vanskelig å forstå hva han egentlig mener. Må vi støtte et ugjennomtenkt ikkevoldelig opprør for å unngå vold?
Ulike standarder
Uansett er jo nettopp alvoret i klimasaken noe som blir fanget opp i det liberale demokratiet. MDG er etablert på Stortinget, og alle partier drøfter med høyere grad av intensitet og alvor enn før, hvordan og i hvilken grad Norge kan bidra til å løse klimaproblemet. Vetlesen og co. er tydeligvis ikke fornøyd likevel og krever mer.
Dette fenomenet kjenner vi igjen fra andre politikkområder. Radikale krefter krever mer enn det liberale demokratiet leverer. Det spesielle med klimasaken er at en slik tankegang aksepteres av intellektuelle og ressurssterke stemmer i offentligheten.
Denne ulike standarden i offentligheten er problematisk på flere måter. Det kan gi autoritære eller populistiske krefter vann på mølla når de peker på en mektig «elite».
På den andre siden kan trykket i klimasaken og kravet om handling bidra til at klimatiltak med tvilsom effekt blir iverksatt. Saken blir så viktig at viktige innvendinger står i fare for å bli avfeid.
Jeg deler bekymringen mange har for klimaendringene og kan forstå at mange, kanskje særlig de unge, er utålmodige. Hvorvidt skolestreik for elever bør støttes av oss voksne, har jeg ikke så sterke meninger om. At vi roser deres engasjement er på mange måter flott, men vi gjør våre barn en bjørnetjeneste hvis vi lærer dem at det egentlig bare er å sette i gang med streik og opprør for å løse klimaproblemet – og at vi voksne ikke har gjort noe før, fordi vi har tenkt kortsiktig og reist på sydenferier.
Det vi skylder våre barn
Vi skylder våre barn å lære dem hvor alvorlige klimaendringene er, men vi kommer ikke utenom å fortelle dem at løsningen på klimaproblemene ikke bent frem er enkel. Noen tiltak er nok mer effektive enn andre, men hvilke hersker det legitim uenighet om. Det må vi forklare våre barn.
Våre barn fortjener et godt klima i fremtiden, men de fortjener også at vi tar vare på demokratiet. Å så tvil om at klimaproblemene kan løses innenfor det liberale demokratiet, er en avledning av debatten.
Kronikken var publisert i Aftenposten søndag 17. mars 2019.
Relatert
Vil populismen definere Europa i vårt århundre?
Et ideal på det totalitære mennesket
Ullevål sykehus-saken: Oslo tingrett kan komme i en vanskelig situasjon
Kan Ullevål sykehus reddes?
Norsk forvaltningsrett har en regel om at feil i saksbehandlingen ikke fører til ugyldighet, hvis det er grunn til å tro at feilen ikke kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold. EFTA-domstolen fikk spørsmål om regelen kunne brukes i en sak for Oslo tingrett.
Når politikere plukker velgerne
