Var det en tabbe å invitere Steve Bannon til nordiske mediedager?

En inkluderende offentlighet løser ikke alle problemer, men muligheten er større når man inviterer til debatt og dialog, enn når man forfekter no-platform og cancelculture.

Eirik Løkke

Publisert: 14. januar 2022

Det er ikke vanskelig å være enig i Snorre Valens advarsler i Nettavisen om demokratiets tilstand i USA. Det er heller ingen tvil om at det er Donald Trump og hans klakører som bærer hovedansvaret for angrepet på Kongressen i fjor, hvilket hadde som formål å undergrave den demokratiske prosessen gjennom å stoppe sertifiseringen av valget. At et flertall av republikanerne i Representantenes Hus valgte å underkjenne det som antagelig var det sikreste og mest rettferdige valget i USAs historie, understreker at det republikanske partiet ikke lenger har et grunnleggende demokratisk sinnelag. Men betyr det at vi ikke lenger bør inkludere sentrale republikanere og konservative i samfunnsdebatten? Er såkalt scenenekt løsningen på den demokratiske utfordringen? Og hvordan påvirker det vår forståelse av forholdene, dersom vi nekter sentrale aktører en plattform?

I sitt innlegg gjentar Snorre Valen sin kritikk av Nordiske Mediedager (NMD), som i 2019 inviterte Steve Bannon til podiet for å dele sine tanker om medier og politikk. Valen kritiserer videre de aktørene som støttet NMDs invitasjon til Bannon, inkludert Civita (riktignok har ikke Civita som organisasjon uttrykt noen mening om Bannon, det er det undertegnede som har gjort. Jeg understreker det, fordi kollega Bård Larsen, som også har skrevet mye om situasjonen i USA, ikke deler mitt synspunkt). I innlegget hevdes det at invitasjonen var å møte «demokratiets krise med aktiv, nærmest aggressiv fornektelse» og at en «åpen scene ville være en ren gavepakke». Endelig hevder Valen at Steve Bannon ikke er en «normal aktør som man kan være uenig med innenfor rammene av et liberalt demokrati».

For å ta det siste først.

Grunnen til å tilby Bannon en scene var ikke at han var en «normal aktør», men at han var en sentral aktør. Et adelsmerke ved det liberale demokratiet er at man er interessert i å høre stemmer som ikke deler synet på demokratiets fortreffelighet. Videre unnlater Valen å nevne at NMD hadde et program som tok trusselen fra høyrepopulismen på alvor, inkludert den særs Bannon-kritiske dokumentaren The Brink m/Alison Klayman. Vi skal heller ikke glemme at forumet Bannon talte til, var den nordiske medieeliten, som knapt kunne være et lett offer for enkel manipulasjon. Valen har selvsagt rett i at Bannon ikke er en marginalisert stemme eller mangler plattformer for ytringer, men det var altså ikke av hensyn til «stakkaren Bannon» at han ble invitert, men fordi nordiske journalister skulle få tilgang til Bannon, og forfølge det vi vanligvis tenker på som journalistisk arbeid ved å utfordre sentrale aktører direkte. Norsk offentlighet har, for å si det forsiktig, ikke manglet på Trump-kritiske analyser eller stemmer. Det gjelder også NMD. En rask titt på tidligere programmer viser at amerikanske innledere stort sett har bestått av personer fra mainstream medier som CNN, New York Times og Washington Post; Bannon er ett av få unntak. Han representerer et forsøk på å introdusere en alternativ stemme for et publikum som i stor grad er av og for den liberale eliten.

Et av de underligste argumentene for å nekte Bannon en scene «er at man vet godt hva han mener». Med respekt å melde, det kan man si om det aller fleste innledere som deltar i det offentlige ordskiftet. Å nekte sentrale aktører en plattform med bakgrunn i at man vet hva de mener, er å undergrave funksjonen til det deliberative demokratiet og troen på offentlig debatt. For all del, alle organisasjoner og medier må selvsagt vurdere hvilke personer de gir oppmerksomhet og en scene. Og selvsagt finnes det skrullete personer som man ikke bør gi oppmerksomhet. Det betyr også at det oppstår liberale dilemmaer med hensyn til hvilke personer man bør gi en plattform. Burde f.eks Columbia University gitt den daværende iranske president Ahmedinejad en talerstol? Og hva med Yasser Arafat, burde han fått tilgang på plattformer i Vesten? Enn Putin – bør internasjonale og norske medier gi Putin en plattform?

Jeg er tilhenger av å gi så sentrale personer

en plattform. Ikke først og fremst av hensyn til dem selv, eller fordi man ellers ikke kan finne ut hva de står for, men av hensyn til den deliberative prosessen og troen på offentlig debatt. Det er nettopp av den grunn at sentrale institusjoner som The Economist, Financial Times og Oxford Student Union har invitert Bannon til intervjuer. CNNs Fareed Zakaria brukte til og med en hel episode på Bannon. Det gjorde ikke Zakaria fordi han er enig med Bannon, eller ikke skjønner at Bannon har et tvilsomt forhold til fakta, Zakaria gjorde dette fordi han mente seerne til CNN fortjener å høre om populisme fra Bannon selv – så kan de selv danne seg en oppfatning. Det er journalistikk par excellence.

Jeg er enig i at Bannon formidler farlige ideer, og at de er viktig å bekjempe. Men jeg tror at ideer bekjempes best gjennom åpen debatt. Eller for å reformulere: Jeg tror at konsekvensene av aktiv scenenekt overfor personer som Bannon gjør mer skade enn nytte. Det store problemet i USA de siste årene er ikke at Steve Bannon har fått spre sine ideer. Det store problemet i USA er at folk som er politisk uenig, i mindre grad snakker sammen. En inkluderende offentlighet løser ikke alle problemer, men muligheten er større når man inviterer til debatt og dialog, enn når man forfekter no-platform og cancelculture.

Innlegget var publisert i Nettavisen 12. januar 2022.