Demokrati

Vi må lytte til Bannon

Publisert: 1. mars 2019

Forutsetningen for en velfungerende offentlighet er at folk snakker med hverandre, og ikke bare om hverandre. Det innebærer at vi som borgere jevnlig må utfordres av holdninger vi ikke deler, eller sågar misliker. Da er det skremmende å observere intellektuelle strømninger som agiterer for det motsatte: såkalt no-platforming. Det er ikke bare autoritære høyrekrefter som representerer en trussel mot det liberale demokratiet; som CNNs Fareed Zakaria har påpekt, er demokratiet også under angrep fra «progressive» bevegelser, hvis aktivisme forsøker å hindre folk de er uenig med i å ytre seg.

Fenomenet er dessverre ikke marginalt.

I fjor måtte redaktør i The New Yorker, David Remnick, trekke tilbake en invitasjon til Steve Bannon, ettersom selve tanken på at sistnevnte skulle få en talerstol ble for mye. Internett-mobben flommet nærmest over av alarmisme da det ble offentliggjort at Bannon skulle på podiet for å dele noen politiske observasjoner. Riktignok var dette en idéfestival, men det fikk da være grenser. For hva er vel innsikten til strategen bak Donald Trump verdt, all den tid det finnes en drøss liberale innledere som kan fortelle om hvor grusom USAs nåværende president er?

Tilfellet Steve Bannon illustrerer det underliggende problemet med no-platforming: Ideen om at noen ideer er for farlige for offentligheten, og derfor bør nektes en plattform. Derfor var det gledelig å lese i Dagens Næringsliv at Nordiske mediedager (NMD) har invitert Bannon til Bergen i mai for å dele sine observasjoner om populisme og nasjonalisme. Dette er gledelig ikke først og fremst fordi det kan oppfattes som en modig eller kontrær handling – men fordi Bannon er i besittelse av unik kunnskap om et fenomen mange av oss ønsker å lære mer om: Trump og populisme. Selv om det er forskjell på å nekte og det å tilby noen en talerstol, er det i denne konteksten av begrenset betydning. Ved å nekte å forholde seg til Bannon, eller sågar aktivt nekte han en scene, så begrenser man samtidig sin egen kunnskap og forståelse. Det er en av grunnene til at no-platforming er en trussel mot det offentlige ordskiftet. Videre krever en god offentlig samtale at men er åpen for alternative ideer og vinklinger. Endelig – og det er kanskje det viktigste poenget: Ideer man misliker forsvinner ikke dersom man bare sensurerer dem.

Det betyr selvsagt ikke at festivaler og publikasjoner plikter å gi alle som ønsker det en plattform for ytringer. Plass i mediene eller på festivaler er et privilegium – ikke en rettighet. Det innebærer at alle som arrangerer debatter (og redaktørstyrte medier) må vurdere konkret i hvert enkelt tilfelle hvem som best egner seg på podiet. Problemet med no-platforming er altså ikke den banale innsikten at plass i offentligheten ofte er et knapphetsgode, men den holdning om at noen ideer er så farlige og potensielt skadelige at offentligheten må beskyttes mot dem. Det er i realiteten det debatten om Steve Bannon dreier seg om. Det er knapt noen som vil hevde at Bannon ikke er journalistisk interessant, eller ikke har unik innsikt. Det reelle spørsmålet er av moralsk karakter: Er han og hans ideer så farlige for demokratiet at de bør unndras debatt?

Personlig mener jeg Bannons ideer om autoritær populisme er noe som bør bekjempes. Men det må bekjempes i offentligheten gjennom å presentere mer tiltalende ideer og bedre argumenter. Det gjør vi ikke gjennom no-platforming, men gjennom åpen debatt. Det er nettopp en slik mulighet NMD gir sitt publikum ved å invitere Trumps tidligere sjefsstrateg til Bergen. Det er all grunn til å forvente at deltagerne i Bergen er et oppegående publikum, og at Christina Pletten som skal intervjue Bannon vil utfordre han i tråd med god, kritisk journalistikk. Med andre ord bærer konteksten for invitasjonen ikke preg av å være et propagandamøte for Bannon, men et forum hvor deltagerne kan få større innsikt i fenomenet populisme.

Derfor bør vi applaudere NMDs beslutning om å gi Steve Bannon en scene. Det vitner om en institusjon som tar sin demokratiske rolle på alvor.

Innlegget var publisert i VG 28. februar 2019.