Utfordringene
Demokrati i dets liberale utgave kjennetegnes ved noe mer enn flertallsmakt ved valg, skriver Eirik Løkke.
Publisert: 26. august 2017
Debatten om demokratiets framtid er blitt revitalisert i kjølvannet av Brexit og Donald Trumps valgseier. Mye av årsaken til at særlig Trumps inntreden har skapt mye debatt, er at han både under valgkampen – og sågar også som president, har underminert demokratiske normer, blant annet gjennom angrep på rettsstaten.
Dette er bekymringsfullt fordi demokrati i dets liberale utgave kjennetegnes ved noe mer enn flertallsmakt ved valg. Enkelt forklart kan man si at det liberale demokratiet har to komponenter: En hardware og en software. Hardwaren er det prosessuelle og institusjonelle – eksempelvis gjennomføring av valg. Softwaren kan forstås som den demokratiske kulturen i et samfunn, at borgerne kultiverer et demokratisk sinnelag, deriblant at de politiske aktørene anerkjenner demokratiske spillerregler.
Det vil være en overdrivelse å si at høyrepopulismen i sin generelle form er en direkte trussel mot det liberale demokratiet, men oppslutningen til Marine Le Pen og Geert Wilders, samt de enda mer urovekkende tendensene i Ungarn og Polen, har fått forskere og kommentatorer til å snakke om en illiberal, populistisk bølge, som har bidratt til å aktualisere spørsmålet om hvor robust det liberale demokratiet i den vestlige verden er.
Norge er av flere grunner et unntak, og sammenlignet med de fleste andre land, er norsk politikk ganske «kjedelig» – noe vi skal være veldig glade for. Jeg tror de færreste nordmenn ønsker et politisk konfliktnivå vi eksempelvis ser i USA. Imidlertid kan vi også observere tendenser i det norske demokratiet (om enn i mindre skala) som på lengre sikt kan bli et problem. La meg i det resterende drøfte de tre viktigste utfordringene framover.
1) Globalisering. Den økende interaksjonen mellom landene har generelt vært positiv for verdens befolkning, og især Norge. Men globalisering fører med seg utfordringer. Særlig har den økende migrasjonen utløst en uro om demografiske og kulturelle endringer – noe som gjenspeiles i debatten om «norske verdier». For stor innvandring uten at vi evner integreringsprosessen kan gjøre samfunnet mer ustabilt. Likeledes – dersom vi skulle oppleve økonomisk stagnasjon og veldig stor ulikhet, så kan det bli en utfordring på lengre sikt.
2) Internett og sosiale medier. I 1990 utviklet Tim Bernes-Lee World Wide Web, der han skapte et virtuelt rom der informasjon i prinsippet var ubegrenset og tilgjengelig for alle. I utgangspunktet er det positivt, men medaljen har en bakside. Internett forsterker menneskets naturlige tilbøyelighet til å oppsøke personer som deler politiske, religiøse og sosiale meninger – samtidig som vi filtrerer bort informasjon som gir oss motforestillinger. Allerede i 1995 spådde Nicholas Negroponte ved MIT at internett ville utvikle en Daily Me – en personlig nyhetsstrøm tilpasset hver enkelt – ikke helt ulikt hvordan Facebook fungerer i dag.
Problemet er at sosiale medier lettere skaper ekkokamre, der borgerne synes å være mer opptatt av å prate om hverandre enn med hverandre. Nettet bidrar således til flere parallelle offentligheter, med få eller ingen berøringspunkter, noe som bidrar til å undergrave et felles ordskifte. Faktum er at vi ikke helt vet hvordan internettrevolusjonen kommer til å påvirke demokratiet.
3) Deltakelse. Selv om Norge har en relativt høy valgdeltakelse, så valgte nesten en av fire velgere ikke å benytte seg av stemmeretten i 2013. Enda mer interessant er det å se på rekrutteringen til politikken: Visste du at i Norge er det bare 1,44 prosent av borgerne som bestemmer personsammensetningen på Stortinget? Dette fordi valgsystemet er utformet på en måte som gjør at velgerne reelt sett ikke har noen innflytelse over hvilke personer som velges til Stortinget – det er det partiene som bestemmer, og nærmere bestemt eliten som er aktiv i partienes nominasjonsprosesser. Dersom velgerne opplever at våre folkevalgte i større grad rekrutteres fra en egen politikerklasse, kan vi oppleve at motsetningen folk versus elite fort kan vokse seg større.
Det er ingen grunn til å overdrive utfordringene her til lands, ettersom vi scorer høyt på de fleste internasjonale rankinger. Men skal vi bevare og videreutvikle demokratiet så forutsetter det deltakelse. Det er noe vi alle har et ansvar for å bidra til.
Innlegget er publisert i Avisa Nordland 24.8.17.
Relatert
Vil populismen definere Europa i vårt århundre?
Et ideal på det totalitære mennesket
Ullevål sykehus-saken: Oslo tingrett kan komme i en vanskelig situasjon
Kan Ullevål sykehus reddes?
Norsk forvaltningsrett har en regel om at feil i saksbehandlingen ikke fører til ugyldighet, hvis det er grunn til å tro at feilen ikke kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold. EFTA-domstolen fikk spørsmål om regelen kunne brukes i en sak for Oslo tingrett.
Når politikere plukker velgerne
