Sympatisk mageplask fra NRK

«Diktaturet» er grei underholdning, men dårlig tenkt. NRK burde ha skrellet vekk innslagene av politisk oppdragelse, samt de noe hjelpeløse ambisjonene om å belyse diktaturets anatomi. Bård Larsen på Minervanett.no.

Bård Larsen

Publisert: 21. august 2015

Av Bård Larsen, historiker i Civita

«Diktaturet» er grei underholdning, men dårlig tenkt. NRK burde ha skrellet vekk innslagene av politisk oppdragelse, samt de noe hjelpeløse ambisjonene om å belyse diktaturets anatomi.

Diktaturet

NRK 1

Premiere: 24. august kl. 22:30

Diktaturet er i bunn og grunn en mer sympatisk versjon av tv-historiens kanskje skrekkeligste søppel, Big Brother. Big Brother hadde – på tross av tittelen – ingenting med George Orwell å gjøre, og det har sant å si ikke Diktaturet i noen særlig grad heller. Stikkordet er kontroll og overvåking av deltagere i et lukket lokale.

Jeg er forundret over hvor overfladisk det har blitt. Serien gir oss ikke noe særlig inntrykk av et diktatur, men snarere hvordan det kan være å sitte i fengsel – for eksempel i en uke for fyllekjøring – med det unntak at det vanker en belønning på hundre tusen kroner for den lureste spilleren av dem. Her er det muligens borget for at den deltageren som er best i datarollespill går av med gevinsten.

Serien er også overraskende upresis i tolkninger av ulike diktatoriske innretninger. For eksempel effektueres portforbud ved at deltagerne må sitte mutters alene på rommet sitt og stirre i veggen. I virkeligheten er et portforbud en begrensing av folks bevegelsesfrihet utendørs, fortrinnsvis sent om kvelden. Man er altså ikke frarøvet ethvert sosialt felleskap.

Lærer vi noe om det autoritære?

Diktaturet inneholder enkelte historiske klipp fra totalitær uhygge. Her finner vi både Stalin, Kim Jong-un, Hitler og Pinochet, men innslagene fremstår som ganske umotivert. Riktig ille blir det når det forklares at millioner av mennesker døde under slavearbeid i GULag for så å kryssklippe inn i Diktaturets deltagere som blir tvunget til å – hold dere fast – sortere binders.

Diktaturet er egentlig et ganske mislykket forsøk på å beskrive et totalitært habitat. Essensen i totalitære statsformer er en ideologi som samler flokken og visker ut forskjellen mellom stat og sivilsamfunn, et opphøyd kollektivt mål som legitimerer ensretting og blodslit. Deltagerne i Diktaturet innprentes i tyranniets motto: Vårt arbeid er vårt liv! Da gjenstår spørsmålet: Aber warum? I Diktaturet får vi ikke vite noe som helst om hvorfor ordre skal følges til punkt og prikke. Diktaturet fremstår altså som meningsløst, noe totalitære stater slett ikke var.

Bevingede ambisjoner

Håkon Moslet, som står bak Diktaturet, har uttalt at «Mange av oss tar demokratiet for gitt, men alternativet er jo faktisk diktatur. Dessverre er det mange unge som velger å ikke bruke stemmeretten. Det sier noe om at veldig mange tar friheten i det norske samfunnet for gitt, og vi har lyst til å vise alternativet gjennom denne serien…» Med respekt å melde står Moslets ambisjoner ikke i forhold til resultatet.

Men det er ikke en ny Stalin-æra som legger mørke skyer over det liberale demokratiet. Totalitarisme er et nesten utdødd fenomen, med Nord-Korea som et uhederlig unntak. Utfordringen ligger snarere der systemet kniper igjen, hybridregimer, som Russland eller utviklingen i Ungarn.

Det autoritære har også evnen til å opptre ganske subtilt. Endringer kommer slik at man ikke merker dem før det er for sent. NRK kunne uten de helt store vanskeligheter spunnet dramaturgien rundt kontroll av sosiale medier, som etter hvert har blitt et vannmerke for autokratier. Eller andre utslag av forskyvning av demokratiet, slik vi har sett under de uheldigste sidene ved kampen mot terror. I det hele tatt berører ikke serien det som er den mest utbredte begrunnelsen for å frata mennesker ytrings- og bevegelsesfrihet: Et større gode.

En av deltagerne er for eksempel filosofistudent og troende kommunist («Lenin var jævlig kul»), samtidig som han høylytt og ganske tidlig i serien takker Gud for at han bor i Norge. Paradoksalt selvsagt, og noe programskaperne ganske enkelt kunne ta tak i: Hvor langt er vi villige til å gå for å ofre frihet for noe «større»? Hvor mye frihet er vi villige til å gi fra oss i kampen mot den globale klimakrisen? Et annet element som hadde vært interessant å prøve ut er ytringsfrihetens grenser, i forhold til religionskritikk, innvandring og rasisme. Dette er forhold som de fleste, bevisst eller ubevisst, kan mene noe om og som er særlig relevant å reflektere over i vår tid. Sånn sett er NRKs ambisjoner rundt serien gode nok: Vi skal ikke ta demokratiet for gitt. Det er kanskje en tendens, særlig blant oss nordeuropeere, å leve i den forestilling at de liberaldemokratiske statene, med sine sterke institusjoner, er impregnert mot å bryte sammen og forfalle til autoritære samfunn. Men historien har gitt oss overraskelser før og kan gjøre det igjen. Under den kalde krigen pustet diktaturet oss i nakken gjennom nesten femti år. Bevissthet rundt demokratiets potensielle skrøpelighet i møte med det autoritære er like viktig som kunnskap om demokratiets begrunnelse og rettmessighet.

Er alt negativt?

Diktaturet kan i beste mening tolkes som en feltstudie i sosial og psykologisk adferd. Til en viss grad er det interessant å se hvordan deltagerne vekselvis går bak ryggen på hverandre og samarbeider, hvordan egoisme og altruisme arter seg under et strengt regime. Eller at egennytte og opportunisme (vel og merke etter de tre første episodene) ser ut til å være de vinnende faktorene i samspillet, noe som nok er sammenfallende med erfaringer fra reelle diktaturer.

Diktaturet er ikke så dårlig TV. Den er underholdende nok. Deltagerne er folkelige og sympatiske, selv om de nok virker mindre engasjert enn deltagerne i Big Brother. Det skyldes kanskje fraværet av sex, sprit og røyk, noe som er litt rart, i og med at diktaturer generelt har vært rimelig fuktige og promiskuøse. Er det noe totalitære stater aldri gikk tom for var det børst (og sex). Det er ikke vanskelig å forestille seg hvorfor. I Stalins Sovjet ble det sagt (uoffisielt selvfølgelig) at «mellomstadiet mellom sosialisme og kommunisme er alkoholisme».

Hvor mye kan man egentlig kreve av et underholdningsprogram på NRK? Dessverre faller NRK for eget grep, med et ambisiøst konsept som er uhyggelig vanskelig å gjennomføre uten at det mageplasker.

Konseptet i diktaturet forkludres betraktelig av at det viktigste for deltagerne er å spille kortene riktig for å vinne gevinsten på 100 000 kroner. Anmelderne har bare fått tilgang på tre av i alt åtte episoder, så det er uklart hvordan det utvikler seg. Selve konseptet og NRKs dramaturgi borger ikke for særlig intelligent TV, men mye avhenger av hvorvidt deltagerne tar valg utover i serien som muligens nærmer seg en viss psykologisk kompleksitet, og at de lar seg prege av det presset som autoritære omgivelser innebærer. Men jeg tviler. For det første sitter man med et inntrykk av at deltagerne tar lett på hele situasjonen. Hvor mye av det vi ser er «staget»? For det andre ligger det i sakens natur at åtte dager på ferie på et rart sted, vel vitende om at det bare er å vandre ut av døra for å ta seg en pils i friheten, eller å bite tennene sammen og få 100 000 frie norske kroner i neven, neppe byr på den helt store psykologiske omstillingen. Alle som har lest om å leve i autoritære eller totalitære samfunn vet at man blir solid preget av det, over generasjoner.

Programskapernes ganske slappe forsøk på å drive politisk oppdragelse er seriens virkelige akilleshæl. Da er det langt bedre å være ærlig: Å underholde. Sånn sett er TV2s Farmen en vel så god kilde til å se hvordan mennesker opererer og interagerer under diktat, med den forskjell at TV2 ikke postulerer. Kanskje er det NRKs formålsparagraf som folkeopplyser som gjør at NRK velger å servere reality-konseptet i høyverdig innpakking. Det er forståelig at de prøver, men da må det bedre forarbeid til.

At programmet lanseres i forbindelse med valgkamp, endog kommunevalgkamp, fremstår som kunstig og unødvendig. Selv tenåringssønnen min er godt klar over at Norge er et demokrati og at diktaturer er fæle greier, uten at han verken kan eller behøver å se hvilken relevans det har for spørsmål om eiendomsskatt eller eldreomsorg i kommunene. Som Kristin Clemet nylig skrev påbloggen sin: «Alternativet til å stemme er ikke diktatur – for det er faktisk helt legitimt ikke å stemme i et demokrati. Og den ”friheten mange tar for gitt”, avhenger selvsagt ikke av valgdeltakelsen i et kommunevalg.»

Det hadde vært langt mer spennende om NRK hadde satset på en dokumentarserie om frihetens utfordringer, både historisk og kontemporært. Eller som diskusjonsprogrammer, paneler osv, gjerne rettet mot ungdom, hvor slike temaer ble drøftet.

Mulige alternativ

For å bringe det ned på landjorda: Hvordan er det vi mennesker oppfører oss når vi føler at vi ikke har kontroll over situasjonen? Kan det si oss litt om menneskelig adferd, hvilke midler vi er villig til å ta i bruk for å «løse» situasjonen og hvordan vi gir utrykk for sinne og frustrasjon? Det er etter min mening her det interessante ligger når man vil utforske det autoritære, ikke i det som i Diktaturet fremstår som et ganske mislykket forsøk på å beskrive at det er forjævlig å leve i et diktatur.

Et anekdotisk skue er hvordan passasjerer reagerer når toget stopper for signalfeil. Etter fem minutter stiger irritasjonen, etter femten minutter begynner enkelte å miste besinnelsen og høylytt gi utrykk for å ønske NSB-ledelsens og sine medpassasjerers hoder på fat. Kommentarfeltene i avisene er et annet eksempel på hvordan frustrasjon og sinne ulmer under en ellers sindig overflate.

På slutten av sekstitallet gjennomførte historielæreren Ron Jones et sosialpsykologisk eksperiment ved Cubberley High School i California, kalt «The Third Wave», for å demonstrere for elevene hvordan en fascistisk bevegelse kan oppstå. Utgangspunktet var at elevene for harde livet ikke kunne fatte hvordan folk kunne henfalle til så mye hat og irrasjonelt sinne. Hvordan kunne naboer i løpet av en kort tidsperiode gå fra gode relasjoner til å ta livet av dem? På kort tid klart Jones å overbevise sine intetanende elever om at demokratiet var en bløff som truet gruppetilhørigheten, ved å spille på den frykt og de fiendeforestillinger som preget tiden.

På rekordtid lot elevene seg manipulere til å omfavne fascismelignende symboler og retorikk. Jones uttalte seg om den slik:

Det var besynderlig å være vitne til hvor raskt studentene tok til seg denne uniformerte koden for adferd. Jeg begynte å lure på hvor langt man kunne gå. Var lydigheten de ga utrykk for bare et bevisst rollespill eller var det noe mer? Var ønsket om disiplin og konformitet et naturlig behov? Et sosialt instinkt vi gjemmer bak alt konsum og TV-titting?

Eksperimentet gikk så langt, og deltagerne gikk med på så drøye handlinger, at det tok mange år før forsøket ble offentliggjort og de medvirkende orket å prate om det. Les mer om The Third Wave og Jones her.

Selv om slike eksperimenter (i likhet med de legendariske eksperimentene til Milgram) ikke er utformet etter empirisk og vitenskaplig kanon, er de uansett blitt stående som slående populærvitenskaplige eksempler på hvor lett sosiale og psykologiske forestillinger kan manipuleres, og at det ikke kreves all verdens ressurser for å (glimtvis) illustrere det. Noe for NRK?

Innlegget var publisert på minervanett.no fredag 21. august 2015.

Publisert: 4. desember 2023