Siste svar

Leraands debattstil begynner å ligne mer og mer på steinkasting enn saklig argumentasjon, skriver Bård Larsen og Morten Kinander i Klassekampen.

Morten Kinander

Bård Larsen

Publisert: 1. juli 2013

Av Bård Larsen og Morten Kinander, Civita

Det er sikkert vi som har dårlig fantasi, men nå skulle det vel nærme seg slutten på skjellsordene som det er mulig å utsette oss for uten å forgå seg mot Klassekampens presseetiske reglement. Ifølge Leraand er vi — ved siste oppsummering — reaksjonære, slaveeiertilhengende løgnhalser. Det er mye å si om Leraands debattstil, men sympatisk er den ikke. Nå sist er vi noe så forferdelig som «liberale løgnere». Leraand har en merkelig evne til å skrive historien på sin måte, inkludert definering av normative begreper og deretter kalle avvik fra denne tolkningen for løgner og uredeligheter.

Men vi skal gi henne ett poeng; det var feil av oss å inkludere konvensjonen om sivile og politiske rettigheter i oppramsingen av de menneskerettslige dokumentene som har eiendomsrett som en kjerne. Men løgnhalser? Vi skulle ha sagt FNs Verdenserklæring, EMK og Grunnloven istedenfor FNs Verdenserklæring, Konvensjonen om sivile og politiske rettigheter og EMK. Altså Grunnloven istedenfor Konvensjonen. Det endrer imidlertid ikke at eiendomsrett er en av de aller mest sentrale menneskerettighetene. Storstilt konfiskering av eiendom er som regel det første tegnet på at det er noe alvorlig galt med et samfunn. Bare spør jødene på 1930-tallet. Eller bøndene i Sovjet.

Det er først og fremst våre påstander om at statskupp er en del av Rødts program som får Leraand til å trekke løgnkortet. Leraand vil ha det til at programmet er skrevet med det forbehold at norske kapitalister, generaler og kontrarevolusjonære vil/kan ty til våpen mot de revolusjonære. Omtrent som i Chile under Allende, sier hun. Dette er mildt sagt en bisarr kontekst å forstå norsk virkelighet i. Det faller på sin egen tåpelighet.

I følge Rødts program skal ”arbeiderklassen” beslaglegge eiendomsretten og de sentrale institusjonene i samfunnet (domstolene antagelig?). Videre heter det: ”En sosialistisk revolusjon vil ikke kunne seire uten at borgerskapet avvæpnes og folket tar kontroll over militærmakten.” Ingen forbehold her altså. I Rødts program blir vi også forklart hva borgerskapet består i: En stor andel av statsapparatet og media, deler av kulturlivet (!) og mange interesseorganisasjoner, pampeveldet i fagbevegelsen, ledelsen i Arbeiderpartiet og SV. Da er vi altså ved tolkningen av statskupp mot sosialdemokratiet.

I Klassekampen (31.08.12) har Arild Rønsen omtalt Rødts program som «ml-skrot» og «uforståelig». Rønsen skrev at partiets program utmerket kan tolkes «dit hen at muligheten åpnes for væpna revolusjon», og til og med «statskupp». I tillegg hevder Rønsen at det i partiet finnes krefter som er tilhengere av proletariatets diktatur. Dette kommer fra en gammel sosialist tilknyttet rørsla og ikke fra reaksjonære som oss.

Det hjelper lite at Rødt forsøker å oppveie åpenbar autoritarisme med paternalistiske hensyn til ”et eventuelt mindretall”, eller at de vil ”arbeide for at maktovertakelsen skal skje fredelig” eller demokratisk. Har vi ikke hørt det før? Det går ikke i hop, rett og slett. Rødts program er Rødts problem, ikke vårt. Det har lenge vært en hemsko for partiet og er, etter det vi erfarer, under kraftig revisjon. Det er det altså god grunn til. I mellomtiden teller Rødt promiller ved valg.

Leraands debattstil begynner å ligne mer og mer på steinkasting enn saklig argumentasjon. Klassekampens lesere fortjener ikke mer av dette. Dette er siste ord fra oss i denne sammenhengen.

Innlegget stod på trykk i Klassekampen lørdag 29. juni 2013.