Sexkjøpsloven: Feil løsning på feil problem

Vi må slutte å behandle prostitusjon som en ensartet problemstilling, med én løsning som passer alle. Inntil vi får en debatt og en lovgivning som tar innover seg dette mangfoldet vil vi aldri komme noe nærmere en løsning på utfordringene, skriver Kristian Tonning Riise på Aftenposten.no.

Kristian Tonning Riise

Publisert: 6. mai 2013

Av Kristian Tonning Riise, prosjektmedarbeider i Civita

Den norske sexkjøpsdebatten preges av udokumentert synsing, radikale feminister og moralister på Stortinget, som er mer opptatt av egne kjepphester enn kunnskap.

Da forslaget om å kriminalisere kjøp av seksuelle tjenester ble sendt ut på høring 4. juli 2007, var det allerede klart at loven ville bli innført. I april 2007 gikk Arbeiderpartiets landsmøte inn for å kriminalisere sexkjøp. Ap utgjorde dermed et flertall for kriminalisering sammen med SV, Sp og KrF.

I høringsnotatet ba departementet derfor heller ikke om høringsinstansenes syn på hvorvidt seksuelle tjenester skulle kriminaliseres eller ikke. Konklusjonen var allerede klar. Riksadvokaten beklaget i denne anledning at ”nykriminalisering vedtas uten en grundig høring hvor også faginstansene gis anledning til å uttale seg”. Sterke protester fra prostituerte og advarsler fra Prostituertes Interesseorganisasjon i Norge (PION), og fra fagmiljøer som Fafo og Pro Senteret, klarte heller ikke å forhindre at loven ble vedtatt i november 2008.

Prosessen som ledet frem til sexkjøpsloven er betegnende for hvordan prostitusjonsdebatten i Norge har foregått. Sexarbeiderne behandles som brysomme innslag i en debatt som handler om dem selv. Frivillige prostituerte avskrives som legitime meningsbærere med påstander om «falsk bevissthet», eller viftes bort som en ubetydelig minoritet. Samtidig sitter fremtredende stortingspolitikere på direktesendt TV og gjør det de kan for å diskreditere faginstansene som forsøker å spre kunnskap om prostitusjonsmarkedet og nyansere debatten.

Kunnskap behandles nærmest som et angrep på loven. Det kanskje mest påfallende eksempelet er stortingsrepresentantene Marianne Marthinsen, Marit Nybakk, Anette Trettebergstuen og Jette F. Christensen, som rykket ut i Dagbladet og ville legge ned Pro Senteret fordi de ”motarbeidet sexkjøpsloven”.

En slik tilnærming til politikk er ganske sjelden kost i Norge. At organisasjoner og offentlige tiltak utrykker uenighet med rådende politikk er en ganske selvsagt del av et liberalt demokrati. Pro Sentret er et riksdekkende kompetansesenter for prostitusjon, og Oslo kommunes hjelpetiltak for kvinner og menn med prostitusjonserfaring. Som kompetansesenter skulle man tro at kunnskapsformidling var en ganske naturlig del av arbeidet. Prostitusjonsdebatten er imidlertid så betent at fremtredende politikere fra Norges største parti kan foreslå å trekke all offentlig støtte til et kompetansesenter, fordi de påpeker negative konsekvenser av regjeringens politikk.

Sexkjøpsdebatten i Norge preges av to ytterpunkter. For en som bare leser eller ser de jevnlige nyhetsoppslagene i pressen, kan man lett få inntrykk av at alle prostituerte enten tilhører en stor majoritet av tvangsarbeidere som lever under kummerlige forhold og i konstant frykt for undertrykkende bakmenn, eller en liten privilegert minoritet av luksusprostituerte som tegner et uriktig glansbilde av yrket sitt. Dette tegner imidlertid et karikert, forenklet og uriktig bilde. Prostitusjonsdebatten handler om mennesker som er like forskjellige som hver og en av oss. Prostitusjonsmarkedet består av kvinner og menn i alle samfunnslag, der de enkelte har svært ulike motiver og opplevelser av egen livssituasjon.

En av de mest etablerte mytene i den norske debatten om prostitusjon er at sexarbeidere flest er utsatt for tvang. Dette har imidlertid liten rot i virkeligheten. Stadig mer forskning bekrefter at de fleste prostituerte gjør det frivillig. I en omfattende dansk undersøkelse svarer eksempelvis hele 67 prosent av eskorteprostituerte at seksuell nysgjerrighet var en av de viktigste grunnene til at de begynte å selge sex. 50 prosent av jentene på massasjeklinikker svarer det samme. Ingen av eskortene og to prosent av jentene på massasjeklinikker svarte at de følte seg tvunget.

Blant gateprostituerte i undersøkelsen var situasjonen en ganske annen. Ingen av kvinnene på gaten oppga at seksuell nysgjerrighet var en viktig årsak til at de begynte med prostitusjon. 54 prosent av kvinnene på gaten hadde «manglende penger til å finansiere eget misbruk» som en av hovedgrunnene, og i sterk kontrast til kvinnene på innemarkedet svarte 26 prosent på gaten at de følte seg tvunget inn i yrket av noen andre. Det er altså et betydelig mindretall som føler seg utsatt for tvang, men langt ifra flertallet, som det ofte fremmes påstander om i debatten. Selv blant gateprostituerte, som gjennomgående representerer den minst privilegerte delen av markedet, er det antakelig et klart mindretall som er utsatt for tvang.

At prostitusjonen er frivillig er imidlertid ikke det samme som at de prostituerte oppfatter situasjonen som ideell. De fleste gateprostituerte mistrives sterkt og ønsker, ideelt sett, å gjøre noe annet enn å selge sex. Prostitusjonen er altså et villet valg mellom dårlige alternativer. Med andre ord: Det er ikke prostitusjon som er problemet for disse kvinnene, men mangelen på bedre alternativer. Da hjelper det lite å stenge den døren som disse oppfatter som minst ille. Et annet eksempel er rusavhengige kvinner. Rusavhengige selger sex fordi det er den enkleste måten å få penger til rus på. At politiet forfølger kundene deres medfører bare at kampen om penger til rus blir enda hardere. Sexkjøpsloven blir dermed feil løsning på feil problem.

På toppen av dette sørger andre deler av lovverket for å gjøre situasjonen enda verre. På grunn av hallikparagrafen og politiets forfølging av menneskehandelsparagrafen, opplever prostituerte å bli kastet ut av leiligheter og hotellrom, de må selge mer sex på grunn av tapt arbeidsinntekt, og flere har opplevd å måtte sove på gaten. Samtidig tvinges prostituerte, både i yrkeslivet og i privatlivet, til å være mest mulig alene i en vanskelig situasjon, fordi alle former for organisering med sikte på å gjøre hverdagen tryggere eller enklere kan medføre en hallikdom.

Den gjennomgående konsekvensen av nær sagt alle deler av norsk prostitusjonslovgivning synes å være at den fortrinnsvis går utover de prostituerte. Samtidig har vi en debatt som i stor grad foregår over hodet på dem det angår. Prostitusjon må være den eneste «arbeidskonflikten» i Norge der arbeiderne blir sett på som irrelevante.

Det er vanskelig å skissere noen idealløsning på prostitusjonsproblematikken. Det bør imidlertid være liten tvil om at vi trenger en helt ny prostitusjonslovgivning og en helt ny prostitusjonsdebatt i Norge.

Vi må slutte å behandle prostitusjon som en ensartet problemstilling, med én løsning som passer alle. Det finnes «lykkelige horer». De vil ikke ut av prostitusjon, men vil ha rettigheter og plikter på lik linje med alle andre, betale skatt og bli behandlet med respekt. Det finnes prostituerte som har valgt å selge sex på grunn av sosiale problemer og/eller mangel på alternative yrkesveier de ser på som mer attraktive. De trenger hjelpetiltak, og alternativer til prostitusjon. Det finnes også prostituerte som tvinges til å selge sex. De trenger at politiet straffeforfølger og stopper de kriminelle miljøene som holder dem fast i prostitusjon og hjelper dem ut av avhengighetsforholdet.

Inntil vi får en debatt og en lovgivning som tar innover seg dette mangfoldet vil vi aldri komme noe nærmere en løsning på utfordringene.

Innlegget er publisert hos Aftenposten 6.5.13.