Rettssikkerhet og korrupsjon
Vi er alle mot korrupsjon. Det er umoralsk i seg selv, det går utover en rettferdig konkurranse og det er skadelig for sosial og økonomisk utvikling. Men det bør utvikles klarere standarder for når og hvordan korrupsjon foreligger, for eksempel i kombinasjon med bransjens egne selvjustisorganer og ”best practice”-standarder, skriver Morten Kinander i DN.
Publisert: 16. april 2013
Av Morten Kinander, jurist og filosof hos Civita.
Økokrims virksomhet har i det siste vært gjenstand for særlig oppmerksomhet. Denne oppmerksomheten har vært rettet mot Økokrims oppførsel og lovgrunnlag, som går utover rettssikkerheten til mange av dem som blir utsatt for dette organets søkelys. Særlig sentralt har vært korrupsjonsbestemmelsene i straffeloven, og førstestatsadvokat Trond Erik Schea la i Dagens Næringsliv den 12. mars frem en ni-punkts sjekkliste for foretak som vil unngå straff, dersom noen i virksomheten har vært involvert i korrupsjon. Men selve korrupsjonsbestemmelsen i straffeloven har ikke vært drøftet i tilstrekkelig grad. Den reiser nemlig særlige rettssikkerhetsspørsmål.
Rettssikkerhet og samfunnets moralsyn
Med ”rettssikkerhet” siktes ikke her til noe mer ullent enn borgernes mulighet til å forutberegne sin rettsstilling, dvs til den anledning de har til med stor grad av sannsynlighet å vite hvordan offentlige myndigheter kommer til å gripe inn i deres liv. Denne forutberegneligheten synes særdeles lav ved nettopp anklager om korrupsjon og påvirkningshandel fra Økokrims side, og problemet ligger i loven.
I henhold til straffeloven § 276a straffes den som for seg eller andre krever, mottar, aksepterer eller gir et tilbud om en utilbørlig fordel i anledning av verv, stilling eller oppdrag. Men hva er nå en utilbørlig fordel? Svaret er både enkelt og vanskelig. Det er selvfølgelig en fordel du ikke skulle ha gitt eller fått på grunn av den stillingen du har. Men noe nærmere er det vanskelig å komme. Også, tydeligvis, for lovgiver, for her har lovgiver så å si strukket hendene i været, og sagt at hva som er utilbørlig vil ”utvikles på bakgrunn av det rådende moralsynet i samfunnet til enhver tid”. På én måte skjønner jo alle hensikten er god, og domstolene har ofte behov for en viss fleksibilitet når de skal tilpasse generelle lover til konkrete tilfeller. Men det får være grenser for fleksibilitet, og slike regler – som gir domstolene en stor adgang til selv å bestemme – er en særlig uting innen strafferetten. For der skal domstolene nemlig ikke ha denne typen fleksibilitet.
For det første; når vi er på strafferettens område, gjelder det et særlig strengt legalitetsprinsipp: Hva som er straffbart, skal følge med klarhet av loven. Og loven, den er det Stortinget som gir. Det er bare i unntakstilstander at lovgiver gir forvaltning og domstol direkte fullmakt til selv å bestemme hva som er straffbart. Korrupsjonsbestemmelsene ligner på slike fullmakter. Og for det andre, hva er nå ”det rådende moralsynet i samfunnet til enhver tid” når det gjelder korrupsjon? Står det til troende at det finnes en empirisk påvisbar ’korrupsjonsoppfatning’ i denne diffuse størrelsen ”samfunnet”? Og hvordan har man eventuelt tenkt seg at denne skal påvises i det konkrete tilfellet?
Forarbeidene til loven understreker at det ikke er opp til den enkelte dommer å avgjøre hva som er utilbørlig, siden det er ”samfunnets moralsyn” som skal legges til grunn. Dette er imidlertid, med respekt å melde, bare forsøk på å sminke til en posisjon som Justisdepartementet allerede vet er uholdbar. Vi er henvist til den enkelte dommers syn på hva som er utilbørlig, og intet mer enn det, og departementets argumentasjon for hvorfor dette generelt uakseptable likevel er akseptabelt, viser med all tydelighet at departementet selv er ukomfortabel med argumentasjonen. Etter å ha poengtert at slike bestemmelser kan reise problemer, gjøres det et unntak for korrupsjonstilfeller: Det er nemlig ”grunn til å understreke at under norske forhold har verken den som foretar en ”bestikkelse” eller den som mottar den, noen rimelig grunn til å balansere på kanten av en straffebestemmelse om korrupsjon”. Dette er oppsiktsvekkende av flere grunner. For det første er det underlig at det skal være noe spesielt med norske forhold i denne forbindelse, men mulig er dette uttrykk for vanlig norsk skinnhellighet og tro på at rettssikkerheten er ivaretatt fordi norske myndigheter uansett kun forfølger de virkelige ”bad guys”. Mer merkelig er imidlertid den underliggende antakelsen om at dette ikke skal gjelde for all straffelovgivning. Andre straffebestemmelser har klare krav til hva som skal gjelde for straffbar virksomhet, rett og slett for kun å ta dem som tråkker over en klar grense. Å legge seg nær opp til fartsgrensen er ikke straffbart, og bør heller ikke være det. Og en sekkebestemmelse som fanger for mange istedenfor for få, er en uholdbar bestemmelse.
Vi er alle mot korrupsjon. Det er umoralsk i seg selv, det går utover en rettferdig konkurranse og det er skadelig for sosial og økonomisk utvikling. Dette er altså ikke et argument mot at korrupsjon skal være straffbart. Men det bør utvikles klarere standarder for når og hvordan korrupsjon foreligger, for eksempel i kombinasjon med bransjens egne selvjustisorganer og ”best practice”-standarder.
Straffbar påvirkningshandel og kommunikasjonsrådgivere
Det er imidlertid ikke bare snakk om korrupsjon. Også såkalt ”påvirkningshandel” følger samme straffelogikk, jf straffeloven § 276c, som retter seg mot den som skal ”påvirke utføringen av stilling, verv eller oppdrag”. Det eneste som skiller vanlige lobbyister og informasjons- og kommunikasjonsrådgivere fra å utføre straffbar påvirkningshandel, er kravet om at påvirkningen ikke skal være utilbørlig. Og igjen er det opp til dommeren i den enkelte saken og trekke grensen for hva som er greit og ikke greit innen kommunikasjonsbransjen. Vi er altså henvist til samfunnets moralsyn på konsulentbransjen, sett gjennom dommerprismet. Samfunnets moralsyn på kommunikasjonsrådgivere er så mangt, og mye sies om ønskeligheten av denne uformelle kanalen. Men er det et godt grunnlag for hva som skal være straffbart?
Innlegget er på trykk i Dagens Næringsliv 16.4.13.
Relatert
Ungarsk suverenitetsvern
Ungarn har vedtatt et lovvern av den nasjonale suverenitet. Loven er imidlertid uklar, og gir muligheter for vilkårlighet og tiltak mot politiske motstandere. Kommisjonen mener loven krenker EU-retten.
Apple må tilbakebetale ulovlig støtte
Apple er en av verdens største foretaksgrupper. EU-domstolen fastslo nylig at foretak i gruppen har mottatt ulovlig statsstøtte fra Irland. Kommisjonen hadde beregnet fordelen til å være inntil 13 milliarder euro. Irland må kreve tilbakebetaling av den ulovlige støtte.
Klimasøksmål som aksjonsform
Klimaendringer gir felles utfordringer for menneskeheten, og de må møtes med tiltak fra alle. Derfor vil internasjonale avtaler mellom stater være viktige, særlig dersom avtalene konkretiserer hvordan utfordringene bør møtes. Slike avtaler kan dessuten gi rom for klimasøksmål som en aksjonsform. Her kan EU- og EØS-retten være til hjelp.
Støre stryker i historie
Innspill til ny stortingsmelding om industri