Rettsstat

Leketøy til besvær

Oslo Kommune bør snarest ta grep og forby utleie av elsparkesykler, eller i det minste regulere dem svært strengt. Bård Larsen i Minerva.

Bård Larsen

Publisert: 22. mai 2019

I Oslo har vi et byråd som har opphøyd sykkelen til et ikon for fremtidens miljøpolitikk. Det bygges ut sykkelfelt til den store gullmedalje – til glede for mange og ergrelse for andre. Selv er jeg blant dem som har stor sans for at bilene blir jaget ut av byen. Det er et rikt liv å kunne sykle (med ordentlig sykkel) til og fra jobb hver dag.

Dessverre ser det ut til at sykkelfeltene mange steder i Oslo ikke egentlig er sykkelfelt. Det går greit i utkanten, men nærmere sentrum er det vill vest. Der forvandler sykkelfeltene seg til et kaos av forvirrede borgere på farten, med eller uten hjelpemidler.

På Grünerløkka er det verst. I en bydel der MDG er tre ganger større enn Høyre ser det ut til at kunnskapen om at miljøpolitikk også er praktisk fornuft er mindre enn de fleste andre steder i byen – kanskje i landet.

Der vandres og vimses det – gjerne med barnevogn – i både sykkelfelt og gjerne i veibanen også, mens brede fortau er tomme for folk. Ingen andre steder i byen har jeg sett så mange biler parkert i sykkelfeltene som på Løkka. Ingen andre steder har jeg sett så mange sprette uanmeldt ut i sykkelfeltet, gjerne ikledd Sennheiser hodetelefoner til 4900 kroner på full guffe (spilleliste fra Øya-festivalen) og øynene ned i mobilen. I delte gang og sykkelfelt vimser fotgjengere nesten uten unntak på midten.

Det er ille på Løkka, men bare verre enn andre steder, der det også er ille.

Det siste tilskuddet til sykkelfeltenes glade kaos er de mye omtalte elsparkesyklene. Det finnes knapt ord som kan beskrive hvor irriterende de er. Nå er det nok altså!

Elsparkesykler gjør sykkelstien om til kaos. Fotgjengere benyttes som rundingsbøyer. Sparkesykler er leketøy som halvsmarte forretningsfolk tjener raske penger på. Hoppestokker med hjul og GPS. Hundrevis av dem står som totempeler med tomme øyne og batterier rundt i bylandskapet – eller på bunnen av havnebassenget – fordi 90 prosent av leietagerne ønsker å more seg og ikke gidder å gå 300 meter. Neppe bra for folkehelsa?

Problemet er at det bor mange folk i store byer. Og vi blir flere. Det krever logistikk. Transport er ikke bare et klimaspørsmål, men også om plass, fremkommelighet og sikkerhet. Ideelt sett bør det være sykkelfelt for sykler, veier til biler og fortau til fotgjengere. Hver sin plass, smidig og fint.

Alle disse leketøyene, døgnfluene, som bare unntaksvis benyttes til og fra jobb, skaper fuck ups når de er ute blant andre trafikanter. De vingler, er trege, okkuperer sykkelfeltene – og de fleste som benytter dem har ikke den minste forståelse for at sykkel til og fra jobb er transport. Det er rett og slett ikke plass til dem andre steder enn der effektive transportmidler allerede ferdes, på fortau (apostlenes hester), veibane eller i sykkelstiene, og det vil det heller aldri bli.

Vi som sykler eller elsykler til jobb hver dag, gjør det fordi vi skal på jobb, ikke for moro skyld. Vi vil komme raskt på jobb. Det er jo derfor det blir tilrettelagt for sykkel i Oslo. Og i de fleste andre store byer i Europa. Den dagen sykkel ikke lenger er et effektivt transportmiddel vil folk slutte å sykle til jobb. Derfor er det meningsløst å gjøre sykkelfeltene om til et mylder av temmelig ubrukelige leker.

Dessuten er det nok av folk som er irriterte på og redde for oss gale syklister allerede. Irritasjonen blir nok ikke mindre når vi må hoppe over i alternative kjørebaner, for eksempel fortau eller veibane, fordi saktegående og svaiende karavaner blokkerer sykkelstien.

Det verste er utleievirksomheten. Det er noe annet at enkelte investerer noen (sure) tusenlapper på en egen elsparkesykkel. For det første er det ikke så mange som tar seg råd til det, og for det andre blir brukere ganske gode til å traktere instrumenter som de faktisk eier.

Uten den minste empiri å vise til: Nesten alle som leier seg en elsparkesykkel, er glade amatører. Det er som å slippe fulle folk ut i trafikken. Faktum er at det er svært risikabelt å passere en elsparkesykkel som vingler i sneglefart bortover ferdselsåra.

I følge Aftenposten henger det en plakat på legevakta der pasienter med sparkesykkelskader må fylle ut et eget skjema. I følge samme avis oversvømmes byen av elsparkesykler. Hvem som helst kan leie ut. Minst 11 nye utleieaktører har meldt sin interesse, og i løpet av neste uke er to nye selskaper i gang. I tillegg har elsparkesyklene kort levetid, kanskje ikke mer enn en håndfull uker og batteriene er miljøskadelige som bare det.

Oslo Kommune bør derfor snarest ta grep og helst forby utleie av elsparkesykler! I det minste bør markedet og oppstilling reguleres uhyre strengt, omtrent slik tilfellet er med bysyklene.

Noen vil sikkert hevde at det er illiberalt å foreslå forbud av utleie av elsparkesykler. Det har de rett i. Men liberale prinsipper kan vanskelig rendyrkes ute i trafikken. Fulle folk får ikke lov til å kjøre bil selv om de har lyst. Det skal vi være glade for. Vi skal også være glade for at trafikklysene i byen vår ikke fungerer vilkårlig.

Like viktig er Mills skadeprinsipp: ”Det eneste formålet for hvilket makt med rette kan utøves mot noe medlem av et sivilisert fellesskap, mot dets vilje, er å forhindre skade på andre.”

Foruten at elsparkesykler er risikable doninger for alle i trafikken, kan ergrelse også føre til høyt blodtrykk og hjertefeil.

Innlegget var publisert i Minerva 21. mai 2019.