Jeg skulle ønske en samtykkelov løste alt. Men Danmarks erfaring tilsier noe annet.
Utviklingen man ser i Danmark, burde skremme alle tilhengere av en trygg og sikker rettsstat.
Publisert: 31. mai 2024
Debatten om samtykkelov har virkelig fått bein å gå på de siste månedene. Først gruppevoldtekts-saken i Bergen, og nå en ny vurdering av Danmarks samtykkelov.
Protestene som ble utløst av frifinnelsene i Bergen, hadde paroler som «Vi tror deg». Det er tilsynelatende en allmenn oppfatning at noen frifinnes fordi man ikke tror på offeret.
Realiteten er, som det også ble uttalt i Bergen-saken, at det ikke handler om hva man tror på eller ikke tror på, men hva man kan bevise.
Og selv om man i dag har samtykkelov i flere europeiske land, har ikke bevisspørsmålet blitt enklere. Kanskje tvert imot har det ført til at ord mot ord fører til at uskyldige mennesker dømmes.
Danmarks problem
Danmark innførte samtykkelov med virkning fra 1. januar 2021. Det var mot anbefalingen til ti av elleve medlemmer i det danske strafferådet.
Jusprofessor Lasse Lund Madsen ved Aarhus universitet er en av de tydeligste stemmene mot samtykkeloven i Danmark. Han uttalte i en høring at det bevismessige balansepunktet i slike saker har forskjøvet seg slik at tiltalte må sannsynliggjøre at det forelå samtykke. Det blir altså en forklaringsbyrde, og det i saker som ofte omhandler nettopp forklaringer.
Professoren uttaler at sakene i Danmark tilsynelatende ender opp med dom ut fra hvem som er mest troverdig. Også den danske forsvarsadvokatem Julie Stange uttaler at bevisførselen ikke lengre baseres på objektive og tekniske bevis i samme utstrekning som tidligere.
Fokuset er hva som er blitt sagt, heller enn hva som har blitt gjort.
Dette strider mot alle prinsipper som tilsier at noen er uskyldig til det motsatte er bevist. En slik utvikling burde skremme alle tilhengere av en trygg og sikker rettsstat.
Økningen i Sverige
De fleste som kjemper for samtykkelov i Norge, viser til rapporten fra Brottsförebyggande rådet i Sverige, som viser at antallet domfellelser for voldtekt økte med 75 prosent fra 190 i 2017 til 333 i 2019.
Ser man på disse tallene isolert, virker det intuitivt at samtykkeloven har løst et stort problem. Men realiteten er fortsatt at kun fem prosent av anmeldte voldtekter ender med domfellelse.
Dessuten må man også se på at Sverige så sent som i 2018 innførte en paragraf om grovt uaktsom voldtekt, det vil si for eksempel sovevoldtekt. Denne paragrafen har vært norsk lov siden år 2000.
Det er ikke rart at antall domfellelser har økt, når man nå kan dømme handlinger som ikke tidligere var dekket av paragrafer i Sveriges straffelov.
Verdien av bevis
I etterkant av Danmarks innføring opplever unge danske gutter å bli forhåndsdømt. For problemet er fortsatt det samme som her i Norge hvor vi ikke har samtykkelov: det blir ord mot ord.
For hva er egentlig et samtykke? I Danmark prøvde politikerne å definere det som «nytende lyder, eller aksepterende bevegelser». Problemet er at med en generell definisjon av samtykke, kan man ende opp i en situasjon hvor noen tilfeller som skulle vært definert som voldtekt, ikke blir det, fordi den ikke samsvarer med ordlyden i straffeloven. Da er man i prinsippet tilbake til start.
Den norske rettsstaten har, og skal ha, strenge vilkår for å straffe noen. Straff er et onde man påfører mennesker. Da er det minste en kan forvente, at rettsstaten har klare bevis for at handlingen man anklages for, faktisk har funnet sted.
Da kan ikke rettergangen ta utgangspunkt i et ja eller nei, men i handling og skyld.
Innlegget er publisert i Subjekt 29.5.2024.
Relatert
Dårlig eksempel, Robert Næss!
Kort oversikt over EUs traktatrett
EU-samarbeidet er utviklet siden 1951 gjennom flere traktater og traktatendringer – frem til siste formelle endring, ved Kroatias tiltredelse 2013. Teksten gir en summarisk oversikt over utviklingen.
Ullevål sykehus-saken: Oslo tingrett kan komme i en vanskelig situasjon
Kan Ullevål sykehus reddes?
Norsk forvaltningsrett har en regel om at feil i saksbehandlingen ikke fører til ugyldighet, hvis det er grunn til å tro at feilen ikke kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold. EFTA-domstolen fikk spørsmål om regelen kunne brukes i en sak for Oslo tingrett.
Myten om den domstolstyrte klimapolitikken
EØS og erstatningansvar for domstolers feil
Etter norsk rett kan staten, med få og snevre unntak, ikke bli erstatningsansvarlig for feil ved domstolenes bruk av rettsreglene i den dømmende virksomhet. Etter EU-retten gjelder derimot prinsippet om at slike feil kan utløse erstatningsansvar. Hva er situasjonen i EØS? Høyesterett i storkammer vil nå vurdere spørsmålet.