Kan man bevise samtykke?
Innføring av manglende samtykke som selvstendig vilkår for voldtekt er i beste fall ren symbolpolitikk. I verste fall er det en alvorlig trussel mot borgernes rettssikkerhet, skriver jurist i Civita, Torstein Ulserød i Dagbladet.
Publisert: 25. februar 2013
Av Torstein Ulserød, jurist i Civita.
Regjeringen har nylig sendt på høring et forslag om å skjerpe straffelovens bestemmelse om voldtekt, slik at manglende samtykke blir et selvstendig vilkår for å dømme noen for voldtekt. Det er meget viktig å adressere dette, ifølge justisminister Grete Faremo. Da Regjeringen utredet dette for få år siden, var det imidlertid «ikke noe markert praktisk behov for» innføring av et slikt vilkår. Det er det fortsatt ikke. Innføring av manglende samtykke som selvstendig vilkår for voldtekt er i beste fall ren symbolpolitikk. I verste fall er det en alvorlig trussel mot borgernes rettssikkerhet.
Forslaget kommer etter at Norge har fått kritikk fra FNs kvinnediskrimineringskomité for at manglende samtykke ikke eksplisitt står som det sentrale kriteriet i den norske straffebestemmelsen om voldtekt. Amnesty har lenge drevet en kampanje for å få igjennom dette i norsk rett, og mener at den norske straffeloven ikke er i samsvar med internasjonale menneskerettigheter.
Det er ikke opplagt hva påstanden om at norsk straffelov ikke er i samsvar med internasjonale menneskerettigheter skal bety. «Menneskerettigheter» er ikke et entydig begrep. Det kan dreie seg om rettslig bindende normer, eller rent politiske erklæringer. Amnesty bruker her menneskerettighetsbegrepet litt etter hva som passer med deres egne synspunkter, uten å redegjøre nærmere for hva slags type menneskerettigheter de egentlig påberoper seg.
Det høres dramatisk ut at «FN» mener Norge har lover som er i strid med «internasjonale menneskerettigheter». Men FNs kvinnekommisjon (CEDAW) er ikke «FN». Og komiteens anbefalinger, som er basert på komiteens tolkning av hva som utgjør diskriminering etter kvinnekonvensjonen, har omtrent ingen rettslig betydning. Norge har åpenbart ingen rettslig forpliktelse til å innføre en samtykke-regulering i voldtektsbestemmelsen basert på anbefalinger fra kvinnekommisjonen. Dette var også regjeringens konklusjon forrige gang de drøftet spørsmålet om mulig innføring av samtykkeregulering, og de fastholder dette utgangspunktet i høringsnotatet som nå er sendt ut.
Spørsmålet blir da om det likevel er ønskelig å endre straffeloven i tråd med anbefalingene. Selv om Norge ikke har noen rettslig forpliktelse, kan det selvsagt være grunn til å lytte til FNs kvinnekommisjon hvis den har fornuftige argumenter.
Det er lett å være enig i utgangspunktet om at all seksuell kontakt skal være frivillig og at ufrivillig seksuell kontakt er en integritetskrenkelse. Men dette er et felt med mange gråsoner. Seksuelle relasjoner mellom mennesker oppstår ofte ved «eksplisitte og implisitte «forhandlinger», i tillegg til at hele skalaen av motivasjon, følelser, lyst og begjær er til stede i uendelig mange kombinasjoner», som Anne Siri Koksrud skrev i Minerva nylig. Det er derfor virkelighetsfjernt å argumentere som om man kan bekjempe all uønsket seksuell atferd med lovregulering.
Dagens lovbestemmelse om voldtekt (straffeloven § 192) rammer den som skaffer seg seksuell omgang ved vold eller truende atferd, eller har slik omgang med en som er bevisstløs eller ute av stand til å motsette seg handlingen. Som Regjeringen skriver i høringsnotatet, stilles det ikke strenge krav til hva som anses som vold eller truende atferd. Hovedproblemet i dag er ikke at overgrep ikke rammes av gjerningsbeskrivelsen i straffelovens § 192, men at det ofte er vanskelig å bevise hva som har skjedd. Det er ikke lett å se hvordan innføring av et krav om samtykke som et selvstendig vilkår vil bedre dette.
Hva er et samtykke i denne sammenhengen? Og hvordan skal man bevise at det forelå samtykke? Det er ikke godt å si. Regjeringen gir heller ingen eksempler på tenkelige tilfeller av ufrivillig seksuell omgang der et krav om samtykke vil ha selvstendig betydning, altså tilfeller som ikke er dekket av gjeldende straffebestemmelser, og argumentasjonen koker ned til at samtykke-regulering i lovteksten «kan ha en pedagogisk effekt». Hvor sannsynlig en slik effekt er, sies det ingenting om.
Men vi bør ikke ha straffebud som ikke har noen annen begrunnelse enn at de skal gi et signal om et eller annet som noen er opptatt av. Uansett hvordan man velger å utforme de ulike straffebudene om seksualforbrytelser, er det et grunnleggende hensyn å sikre at ikke uskyldige dømmes for overgrep. Det såkalte legalitetsprinsippet, at inngrep i borgernes rettssfære krever lovhjemmel, setter særlige skranker i strafferetten.
Lovbestemmelser om straff må være så klare at borgerne vet hva som er straffbart og hva som ikke er det. Straffebud som bare er skrevet fordi de «kan ha en pedagogisk effekt» gjør det åpenbart vanskeligere for borgerne å forutberegne sin rettsstilling. Dessuten vil en bestemmelse om samtykke-regulering i praksis skape ytterligere bevisproblemer, med en åpenbar fare for at uskyldige blir dømt. For hvilke krav skal man stille til samtykket? En avtale? Et eksplisitt «ja»? Et håndtrykk, eller vitner?
Denne saken faller inn i et mønster som dessverre er typisk for norsk debatt: Menneskerettigheter brukes først og fremst som argument for at staten må gjøre mer for å beskytte flertallet av borgerne mot noen «slemme» enkeltmennesker, sjelden for å beskytte enkeltmennesker mot overgrep fra statlige myndigheter. Menneskerettighetene handler selvsagt om begge deler. Men den harde kjernen i menneskerettighetene er at disse skal være mindretallets trumfkort mot myndighetene i form av uskyldspresumsjoner og andre rettsstatsgarantier.
I denne sammenhengen er det først og fremst den som anklages for voldtekt som har behov for rettsstatsgarantiene. Det er derfor oppsiktsvekkende at kjerneelementene i menneskerettighetstanken, som legalitetsprinsipp og uskyldspresumpsjon, ikke drøftes av regjeringen med ett ord. Samtidig gjør man seg flid med å redegjøre i detalj for hva FNs kvinnekommisjon mener om behovet for skjerpet lovgivning. Som om den kommisjonen var mer relevant for norsk strafferett.
Kronikken stod på trykk i Dagbladet mandag 25. februar 2013
Relatert
EU og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon
EU-statene er parter i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. EU har imidlertid sin egen Pakt om grunnleggende rettigheter. Hvordan kan dette forenes?
Venezuela blir stadig mer autoritært. Heldigvis finnes det motkrefter
Ungarsk suverenitetsvern
Ungarn har vedtatt et lovvern av den nasjonale suverenitet. Loven er imidlertid uklar, og gir muligheter for vilkårlighet og tiltak mot politiske motstandere. Kommisjonen mener loven krenker EU-retten.
Apple må tilbakebetale ulovlig støtte
Apple er en av verdens største foretaksgrupper. EU-domstolen fastslo nylig at foretak i gruppen har mottatt ulovlig statsstøtte fra Irland. Kommisjonen hadde beregnet fordelen til å være inntil 13 milliarder euro. Irland må kreve tilbakebetaling av den ulovlige støtte.
Klimasøksmål som aksjonsform
Klimaendringer gir felles utfordringer for menneskeheten, og de må møtes med tiltak fra alle. Derfor vil internasjonale avtaler mellom stater være viktige, særlig dersom avtalene konkretiserer hvordan utfordringene bør møtes. Slike avtaler kan dessuten gi rom for klimasøksmål som en aksjonsform. Her kan EU- og EØS-retten være til hjelp.
