FrP har foreslått noe drøyt igjen
Forslagene fra FrPs innvandrings- og integreringsutvalg om skjerpede straffesoner fremstår som lettvint populisme. Det er ikke FrP alene i norsk politikk om å drive med, skriver Torstein Ulserød i VG.
Publisert: 8. mai 2019
FrPs innvandrings- og integreringsutvalg la forrige uke frem sin første delrapport. Utvalget, som ledes av Sylvi Listhaug, foreslo blant annet en rekke tiltak mot gjengkriminalitet. Mest oppmerksomhet har det vært knyttet til et forslag om å innføre dobbel straff for visse lovbrudd i «særlig utsatte boligområder eller i sentrumsområder som har høy dokumentert kriminalitetshyppighet», som det heter i rapporten. Utvalget foreslår også at gjengkriminelle skal få dobbel straff.
Den kraftige kritikken forslagene har blitt møtt med er i hvert fall til dels berettiget. Særlig forslaget om skjerpede straffesoner er problematisk. Stortinget kan i utgangspunktet bestemme fritt hva slags strafferettslig system vi skal ha, innenfor de beskrankningene som følger av menneskerettslige forpliktelser. Også skjerpet straff i visse geografiske områder ligger antagelig innenfor dette. I utgangspunktet. Men det er ingen tvil om hva som kjennetegner de «særlig utsatte boligområdene» FrP-utvalget tenker seg at dette skal gjelde for. Det fremgår av rapporten at dette vil gjelde områder med høy andel ikke-vestlige innvandrere (over 50 prosent). Det må være legitimt å iverksette særlige justispolitiske tiltak i slike områder når flere slike områder faktisk er kjennetegnet av særlig mye kriminalitet. Men det er problematisk å bestemme at samme lovbrudd skal straffes ulikt ene og alene ut fra hvor det er begått. Og det blir enda mer problematisk hvis de skjerpede straffene i praksis vil ramme bestemte minoritetsgrupper særlig hardt. Da innebærer tiltaket en form for diskriminering som er av en annen karakter enn det at risikoen for å bli tatt for et lovbrudd kan være større i visse områder som følge av for eksempel økt tilstedeværelse av politiet.
Det er som forventet, men likevel forstemmende, at FrP tar så lett på slike innvendinger, som blant annet har blitt fremmet av flere jurister. «Det sier den gjengen om alt», uttalte Listhaug til Aftenposten. Nestlederen i FrP-utvalget, Jon Engen-Helgheim, fulgte opp med å slå fast at «de drar alltid frem en eller annen konvensjon, og så viser det seg hver gang at de tar feil likevel.» Tolket i beste mening, kan man forstå Engen-Helgheims utblåsing som en irritasjon over noe som er sant: Det fremmes en god del synspunkter fra jurister og andre fagfolk innvandrings- og integreringsdebatten som åpenbart er politiske synspunkter forkledd som faglige innvendinger. De fremste representantene for et regjeringsparti kan likevel ikke signalisere at de nærmest gir blaffen i menneskerettigheter på denne måten.
Men selv om det finnes gode grunner til å kritisere FrP-utvalgets forslag er det også noe rituelt over den massive motstanden som på sett og vis gjør at man kan forstå at man i FrP trekker på skuldrene av hva «den gjengen» alltid kommer med. Det kan nemlig se ut til at det har noe å si at forslagene kommer fra nettopp FrP. For bare et par måneder siden behandlet Stortingets justiskomité en rekke forslag fra Arbeiderpartiet til tiltak mot gjengkriminalitet. Mange av FrP-utvalgets forslag ligner mye på det Ap foreslo. Arbeiderpartiet foreslo ikke skjerpede straffesoner, slik FrP gjør, men ellers er påfallende mye likt. Arbeiderpartiet foreslo, i likhet med FrP-utvalget, «tillegg i straffeprosesslovens bestemmelser om besøks- og oppholdsforbud, slik at de som begår kriminalitet i bestemte områder, kan nektes å oppholde seg i en større omkrets og i et betydelig tidsrom, samt vurdere bruk av elektronisk kontroll for å håndheve dette.» Oppholdsforbud er ikke straff, men forslaget er en idé langs noen av de samme linjene som FrP-forslaget om straffesoner, ved at det knyttes særskilte reaksjoner til det å begå kriminalitet i bestemte områder. Arbeiderpartiet foreslo også at deltakelse i kriminelle gjenger skulle forbys. Dette er identisk med ett av FrP-forslagene som ifølge Dagbladets leder 3.5. «vil ryste rettsstaten».
FrPs forslag om skjerpede straffesoner er mer problematisk enn det Ap foreslo. Men samlet sett er det ikke akkurat et hav av forskjell i tankegang. Også flere av forslagene fra Ap kan dessuten med god grunn mistenkes for å være utslag av en «vi må gjøre noe, dette er noe»-logikk, snarere enn basert på solid kunnskap om effekten av tiltakene. Men ingen aviser skrev harmdirrende ledere om at dette viser Aps kynisme når det nærmer seg valg.
Det fremmes også stadig forslag i norsk politikk med et «progressivt» fortegn, som ut fra grunnleggende rettsstatsprinsipper er minst like problematiske som de mest ytterliggående Frp-forslagene på innvandrings- og integreringsfeltet. Ett eksempel er en sak SV har fremmet gjentatte ganger de siste årene om såkalt samtykkelov for voldtekt. Forslaget fra SV er i likhet med Aps tiltak mot gjengkriminalitet også fremmet i Stortinget, og ikke bare til intern diskusjon i partiet, slik FrPs gjengkriminalitets-forslag er. Det er ikke plass til å gjennomgå hvorfor ideen om en samtykkelov er så problematisk her. Men det er vanskelig å se for seg at et slikt forslag kan operasjonaliseres som noe annet enn en ren symbolbestemmelse, noe SV insisterer på at det ikke er tenkt å være, uten at bevisbyrden for at det forelå samtykke snus. Det bør være opplagt hvor problematisk det er. SV samtykkelov-forslag har møtt motstand. Men det er ikke en flokk av jurister og kommentatorer i mediene som roper i kor om hvor uanstendige SV er, slik det typisk er når FrP foreslår noe «drøyt».
Dermed opprettholdes en dynamikk rundt Frps mest ytterliggående utspill som bare er mulig fordi Listhaug og andre, som åpenbart liker å fremstå som underdogs, har litt rett. Forslag fra FrP blir trolig dømt på en hardere måte i mediene enn tilsvarende «uanstendige» forslag fra andre.
Innlegget er publisert hos VG 6.5.19.
Relatert
Kort oversikt over EUs traktatrett
EU-samarbeidet er utviklet siden 1951 gjennom flere traktater og traktatendringer – frem til siste formelle endring, ved Kroatias tiltredelse 2013. Teksten gir en summarisk oversikt over utviklingen.
Vil populismen definere Europa i vårt århundre?
Ullevål sykehus-saken: Oslo tingrett kan komme i en vanskelig situasjon
Kan Ullevål sykehus reddes?
Norsk forvaltningsrett har en regel om at feil i saksbehandlingen ikke fører til ugyldighet, hvis det er grunn til å tro at feilen ikke kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold. EFTA-domstolen fikk spørsmål om regelen kunne brukes i en sak for Oslo tingrett.
Myten om den domstolstyrte klimapolitikken
