Forvaltning og rettssikkerhet
Jeg ser ingen grunner til at den statens makt skal øke enda mer på bekostning av grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper, selv om hensynet til effektivitet er viktig. Men effektivitet er vel ikke viktigere på dette området enn på den rene kriminalitetens områder? Så hvorfor skal det da være en slik forskjell på forvaltningssanksjonene og straffesanksjonene?, skriver Morten Kinander til Fornyingsdepartementet.
Publisert: 23. januar 2012
Av Morten Kinander, jurist og filosof i Civita.
Avdelingsdirektør i Fornyingsdepartementet, Nils Ola Widme, reiser i et svarinnlegg til min kronikk i DN prinsipielle spørsmål om forholdet mellom effektivitet og rettssikkerhet på næringslivets område.
Dette er et område som etter min har vært stemoderlig behandlet i et rettssikkerhetsperspektiv, hvor hensynet til effektivitet har blitt foretrukket i for stor grad. Med rettssikkerhet siktes det i denne sammenheng til forutbergnelighet for egen rettslig stilling og avgrensning mot vilkårlig maktutøvelse fra forvaltningens side.
Konkurranseloven – sammen med for eksempel skatteklageordningen – utgjør i denne sammenheng et treffende eksempel på nettopp denne problemstillingen. Det er forøvrig ikke riktig at jeg mener det er fullstendig fritt fram for Konkurransetilsynet å buse inn hos folk. Tilsynet trenger, som Widme påpeker, «rimelig grunn til å anta» at det har skjedd misligheter. Men det er et langt sprang fra at tilsynet ikke må være uforsvarlig i sin antagelse, til den skjellige grunnen til mistanke som politiet må ha når de skal gjøre det samme.
Og det er det som er poenget i denne sammenheng; den moderne lovgivningsteknikken benytter seg i større og større grad av forvaltningssanksjoner i stedet for straffesanksjoner. Det kan man mene mye om, men man bør etablere de samme rettssikkerhetsgarantiene som finnes i straffeprosessen. Straffeprosessen følger EMK, og jeg kan ikke se hvorfor ikke forvaltningen skal måtte gjøre det samme når deres virkemidler er like dramatiske som politiets. Flere og flere forhold sanksjonerers med gebyrer istedenfor med bøter, noe som har den direkte følge at forvaltningen lettere slipper å ta de vurderingene som politiet må ta før de f.eks. kan beslaglegge datamaskinene til folk.
Det er riktig som Widme påpeker at disse virkemidlene blir brukt i beskjeden grad. Men det er ikke fordi systemet i seg selv er til hinder for det; det er fordi konkurransetilsynet består av byråkrater som etterhvert vet å utøve maktmidlene med varsomhet.
Jeg ser ingen grunner til at den statens makt skal øke enda mer på bekostning av grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper, selv om hensynet til effektivitet er viktig. Men effektivitet er vel ikke viktigere på dette området enn på den rene kriminalitetens områder? Så hvorfor skal det da være en slik forskjell på forvaltningssanksjonene og straffesanksjonene?
En forkortet versjon av innlegget er på trykk i Dagens Næringsliv 21.1.12.
Relatert
Ullevål sykehus-saken: Oslo tingrett kan komme i en vanskelig situasjon
Kan Ullevål sykehus reddes?
Norsk forvaltningsrett har en regel om at feil i saksbehandlingen ikke fører til ugyldighet, hvis det er grunn til å tro at feilen ikke kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold. EFTA-domstolen fikk spørsmål om regelen kunne brukes i en sak for Oslo tingrett.
De rike bidrar til mye
Janteloven synes å være avskaffet
Myten om den domstolstyrte klimapolitikken
