Rett til å vite – eller rett til å bli glemt?
Det er verken nøytralt eller tilfeldig hva du finner av informasjon på nettet, skriver Eirik Løkke hos Nettavisen.
Publisert: 16. oktober 2016
Den 29. august 2008 ble Sarah Palin offentliggjort som John McCains visepresidentkandidat under et arrangement i Dayton, Ohio. Ettersom de færreste kjente til Palin, ble det i timene etter annonseringen rekordstor trafikk på Google og Wikipedia.
Jeg husker jeg selv leste Wikipedia-artikkelen om Sarah Palin, som i hovedsak var en positiv omtale. Det jeg ikke visste, var at artikkelen ble endret like før annonseringen, av personer som var sympatisk innstilt til McCain-kampanjen.
Den enorme økningen av digital informasjon fører med seg en rekke utfordringer knyttet til spørsmål om retten til informasjon versus privatliv. Dette er langt fra en ny problemstilling innen presseetikken, men den voksende bruken av internett, især bruk av søketjenester som Google, forsterker denne spenningen. Dette fordi hvem som helst kan dele hva som helst på nettet, hvoretter dette kan bli spredd til millioner av mennesker på bare noen timer, uten at man nødvendigvis har anledning til å sjekke sannhetsgehalten.
Som Palin-eksempelet illustrerer: Det er verken nøytralt eller tilfeldig hva du finner av informasjon på nettet. I en ny bok, Personvern etter Snowden, drøfter jeg konsekvensene av at mye av det som skrives og spres på nettet, ikke er underlagt redaktøransvar.
Artikler vil kunne bli lagret på nettet for alltid, og inneholde informasjon om personer som åpenbart kan utfordre deres offentlige omdømme, men som samtidig vil kunne ha offentlig interesse og være beskyttet av ytringsfriheten. Den iboende spenningen mellom ytringsfrihet og personvern, kombinert med folks omfattende bruk av søk, har medført krav om at Google også åpner opp for å påvirke eller slette søkeresultater, populært omtalt som The right to be forgotten. EU-domstolen slo i mai 2014 fast at EU-borgere har en rett til å kreve at søkemotorer må utelate personlig informasjon fra søkeresultatene, dersom informasjonen vedrørende en person fremstår som ukorrekt, utdatert, irrelevant eller utilstrekkelig.
Dommen falt i en sak mellom Google og det spanske datatilsynet (sammen med Mario Costeja González). Selve saken dreide seg om at en spansk avis hadde omtalt González’ involvering i en gjeldstvist. Sannhetsgehalten ble interessant nok ikke utfordret, men domstolen mente at González likevel hadde krav på at informasjonen ble slettet fra selve nettsøket. Det spanske datatilsynet mente at avisen ikke kunne bebreides, fordi opplysningene var korrekte da saken ble publisert, men at Google burde slette koblingen til avisen fra sine søkeresultater. Google argumenterte for at de ikke er ansvarlig for opplysninger de ikke selv lagrer. EU-domstolen fastslo likevel at søkemotorer har ansvar for informasjon som kommer opp i deres søk. I siste instans kan også nasjonale tilsyn pålegge Google å fjerne informasjon fra søk.
Dommen er problematisk av flere grunner, særlig fordi den utfordrer den frie flyten av informasjon og i siste instans ytringsfriheten. For det er ikke lett å avgjøre hvilken informasjon som kan sies å være utdatert eller irrelevant. Vil f.eks. kritikkverdige forhold om personer som søker maktposisjoner være av allmenn interesse, selv om hendelsene fant sted mange år tilbake i tid? Eller vil disse kvalifisere som «utdaterte»? Hva om en politiker i USA i 2028 – omtrent like ukjent som Palin var i 2008 – stiller til valg som president ? har ikke da personens tidligere aktivitet svært stor offentlig interesse? I slike tilfeller finnes det knapt informasjon som er «utdatert». Enda mer problematisk er reguleringen av søk i stater som har et ikke-demokratisk styresett, og autoritære regimer vil garantert legitimere samme type «redigering» ut fra argumenter om at – dere jo gjøre det samme i vesten?.
En siste innvending mot dommen er spørsmålet om hvem som skal avgjøre dette. Er det primærkilden for publiseringen (aviser, blogger, private Facebook-statuser etc)? Er det Google selv som skal fatte avgjørelser, eller er det domstoler og tilsyn?
Den økende bruken av søk og større tilgang til personlig informasjon gjør det antagelig nødvendig å regulere søk, og det er helt åpenbart at uriktig informasjon i alle tilfeller bør slettes. Men det mest presserende er behovet for transparens i måten dette skjer på, slik at grunnleggende ytringsfrihetshensyn blir ivaretatt på en helhetlig måte, og ikke gjennom tilfeldige avgjørelser, slik det langt på vei er i dag.
Innlegget er publisert hos Nettavisen 14.10.16.