Personvern

Kampen om historien?

Denne uken ble det kjent at justisministeren gir grønt lys for å søke om innsyn i de såkalte Rosenholz-kartotekene som CIA har råderett over. Forskere mener at over 30 norske borgere var agenter og at mer enn 300 Stasi-agenter rapporterte om norske forhold. Historiefaglig handler innsyn i arkiver om noe ganske annet enn snever verdikamp, skriver Bård Larsen i VG.

Bård Larsen

Publisert: 21. juni 2014

Av Bård Larsen, historiker i Civita.

Denne uken ble det kjent at justisministeren gir grønt lys for å søke om innsyn i de såkalte Rosenholz-kartotekene som CIA har råderett over. Forskere ved Stasi-arkivet i Berlin mener at over 30 norske borgere var agenter og at mer enn 300 Stasi-agenter rapporterte om norske forhold. Kartotekene er nøkkelen til å finne de norske forbindelsene i det kolossale Stasi-arkivet.

I en interpellasjon på Stortinget fremmet Anders Werp fra Høyre allerede i 2011 en forespørsel til justisminister Grete Faremo om å søke innsyn. De rødgrønne hadde all mulighet til å få fortgang i prosessen, men det skjedde ikke.

Da Werp ymtet frempå at regjeringen hadde vist lite interesse repliserte Faremo at hun kun hadde sittet i ministerstolen en måned. Videre sa Faremo at ”Jeg har lovet nå at det vil vi gjøre … og jeg kan love at jeg gjør dette med stor kraft.”

For å rydde eventuelle spekulasjoner av verden kan det være på sin plass å rette spørsmålet direkte til Grete Faremo: Hva var de konkrete årsakene til at saken likevel ikke ble løftet frem under Faremos ministertid?

Det er selvsagt ingen grunn til å tro at Arbeiderpartiet frykter innsyn. Snarere dreier det seg om prioriteringer (skjønt mangel på vilje er jo også et signal å sende). At initiativet kommer fra de borgerlige er kanskje heller ikke med på å fremme motivasjonen på venstresiden. Og slik går dagene i politikken.

Rent historiefaglig handler innsyn i arkiver om noe ganske annet enn snever verdikamp.

En av Danmarks fremste kaldkrigsforskere, Thomas Wegener Friis, har tatt til orde for fullt innsyn i Stasis hemmelige arkivskuffer. For ham handler det ikke om at ‘hænge nogle ud’, men om retten til felles historie. Det er ”umuligt at tegne et helt billede af, hvad der skete i Danmark under den kolde krig, og dermed er det umuligt at drage nogen lære af det, der skete dengang. Hvis man tror på, og det gør jeg som historiker, at historieskrivning er vigtigt, også for fremtiden”, sier han. Uten innsyn står vi igjen ”med en amputeret fortælling om en af de mest interessante perioder i nyere Danmarkshistorie.’

Spørsmålet som melder er seg er om vi ser konturene av en verdikamp, eller historiekniving, mellom de borgerlige og venstresiden, slik vi har sett det i Danmark. Noen paralleller er der.

Eksempelet Danmark

Den danske historikeren Bent Jensen har vært gjenstand for kontrovers i mange år. Siden utgivelsen av Stalinismens fascination og danske venstreintellektuelle i 1984 – en tittel det neppe er nødvendig å utdype – har han lagt seg ut med danske kulturradikalere.Nylig ga han ut Ulve, får og vogtere – Den kolde krigen i Danmark, en uhyre kritisk gjennomgang av den danske venstresiden under den kalde krigen, i grenselandet mellom uklarhet i forhold til Sovjetunionen og informantvirksomhet for fremmed makt.

I 2007 ble Jensen leder av Center for Koldkrigsforskning. Senteret ble opprettet for en treårsperiode av det borgerlige flertallet, etter at en rapport fra Dansk Institut for Internationale Studier – laget på bestilling fra den foregående sosialdemokratiske regjeringen – ble kritisert av for å være mangelfull. Senteret ble pålagt følgende plakat: » … forskningen [skal] klarlægge aspekter af de militære trusler rettet mod Danmark og Østersøområdet, herunder østblokkens indflydelse på danske beslutningstagere». Senteret var omstridt fra unnfangelsen av, og venstresiden og sosialdemokratene protesterte høylydt. I Danmark (og Sverige) har etableringen av kaldkrigsnarrativet større grad enn i Norge blitt en del av en slags utvidet ”kulturkamp”.

Bakteppet

Sovjet proklamerte etter andre verdenskrig at verden var delt mellom fredselskende folkedemokratier ledet av Sovjet og politisk militarisme og imperialisme under USAs ledelse. Og her lå, i følge Bent Jensen, den radikale venstresidens raison d’être (men også dens hodepine): På tross av mangler og feil måtte ”Sovjetunionen ifølge sin sosialistiske natur være fredselskende”. Her hjemme mente SVs Berit Ås at Sovjet var en «fredspioner». I Orientering lurte Johan Galtung på hvorfor det var «så mange soldater i et så fredselskende land?» Dette (tve)synet preget venstreradikale verden over.

Blant de ikke-kommunistiske venstrepartiene og deler av fredsbevegelsen sto forestillinger som “brobyggerrollen” mellom øst og vest og ”fredlig sameksistens” sterkt, noe Jensen oppfatter som nær absurd, all den tid den universalistiske kommunismen var kilden til den labile verdensordenen. Brobyggingen var ikke primært tuftet på skillet mellom øst og vest, men mellom sosialisme og kommunisme. I Norge valgte SF å gå i valgforbund med NKP i 1973.

Russerne vurderte internt slike posisjoner som ”naive, antihistoriske og antisosiale”. Det var en klar strategi fra øverste partihold at kampen mot Vesten skulle føres på to fronter: Militært – og ikke minst – gjennom ”finlandisering” og gjennom å avvæpne ”imperialismen” ved å underminere demokratiene. Brohodet for denne kampen var de kommunistiske partiene i Vest-Europa og dets sympatiserende omland. Man kan bli paranoid av mindre.

Det vesentlige må her være en analyse av ideologiske, politiske og organisatoriske føringer i dette samarbeidet, i skjæringspunktet mellom doktrine, idealisme og uvitenhet. Det samme gjelder kontakter norske venstrepartier hadde med blant annet DDR, og eventuell agentvirksomhet i forlengelsen av disse, som etter erfaringer fra land hvor arkiver har blitt åpnet, ikke er helt usannsynlig. Det er under slike grensedragninger en av de største utfordringene ligger om man nå skulle få tilgang på Stasiarkivene. Det vil være langt mellom storfangstene. Det meste man vil finne er assosiativt, og kan leses med ideologiske fordommer. Industrispionasje og kunnskapsspionasje er egne underkatergorier. Erfaringene fra andre land viser at spioner også var personer som ikke var særlig venstreorienterte, fordi slike sjelden kom i posisjoner hvor de hadde tilgang til sensitiv informasjon. Arne Treholt er jo et interessant navn i så måte.

Innlegget er på trykk i VG 21.6.14.