Nå vipper det over
Kristin Clemet svarer Mimir Kristjansson.
Publisert: 10. januar 2020
I Klassekampen 27. desember påstår Mímir Kristjánsson at jeg ikke tåler «regjeringskritiske kommentatorer». Det er en påstand han ikke gjentar i sitt innlegg 4. januar, med god grunn. Det var rett og slett ikke sant.
Nå gjentar han i stedet påstanden om at jeg vil redusere pressestøtten til Dagsavisen, fordi jeg ikke liker det som står der. Påstanden er basert på en twittermelding, som visstnok skal vise at jeg er «illiberal». Også dette er tøv.
Jeg har ingen problemer med å stå inne for twittermeldingen min. Jeg mener at det er noe som skurrer når Dagsavisen i 2018 fikk nesten 25 ganger så mye og i 2019 om lag 15 ganger så mye som Minerva i pressestøtte. Totalopplaget til Dagsavisen er om lag 6–7 ganger større enn abonnementstallet til Minerva.
Denne skjevheten illustrerer nemlig at pressestøtteordningen kan virke konserverende og gjøre det vanskelig for nye medier å etablere seg. Det kan også reises spørsmål ved om ordningen bidrar til det mangfoldet den foregir å skulle bidra til. Ingen av de såkalte meningsbærende avisene Dagsavisen, Klassekampen, Nationen, Vårt Land og Dagen, som mottar nesten halvparten av all pressestøtte, dekker det borgerlige perspektivet og segmentet som Minerva dekker. I 2018 fikk Minerva 1,3 millioner kroner i pressestøtte, mens de fem andre avisene fikk til sammen 157 millioner kroner.
Kristjánsson tar feil når han tror at jeg ikke skjønner at også «blå», «grønne» eller «gule» forskere påvirkes av sitt eget politiske ståsted. Selvsagt gjør de det.
Om forskere med ulikt politiske ståsted påvirkes helt likt, kreves det nok litt forskning å finne ut av. Det kan jo avhenge av mange forhold, herunder forskningsfelt og medienes dekning av feltet.
At det også har betydning hvilket kjønn forskere har, hvor de bor og hva de tjener – eller for den sakens skyld om de er allergikere, har hunder, er unge eller gamle, overvektige, har barn, er homofile eller miljøbevisste, er sikkert også riktig.
Noe av dette bør forskningsmiljøene selv ta hensyn til, og vi vet at det også tas hensyn til i mange andre sammenhenger.
I et liberalt demokrati står det dessuten enhver fritt å gi uttrykk for sine bekymringer for at for eksempel et forskningsmiljø eller dekningen av et forskningsfelt blir for lite nyansert eller balansert. Jeg gjør det, og det kan også andre gjøre. Det er helt legitimt.
Men debatten behøver kanskje ikke å drives ut i parodien.
Innlegget var publisert i Klassekampen 7. januar 2020.