Mer overvåkning er ikke svaret på terroren. Si stopp!

Regjeringens siste forslag om videre fullmakter til politiet kan ende opp med å virke mot sin hensikt. Anne Sirik Koksrud Bekkelund i Aftenposten.

Anne Siri Koksrud Bekkelund

Publisert: 7. april 2016

Regjeringens siste forslag om videre fullmakter til politiet kan ende opp med å virke mot sin hensikt.

En stadig utvidelse av mulighetene for overvåking er ikke svaret på terroren vi har opplevd de siste årene.

Digitalt sårbarhetsutvalg kom nylig med en klar anbefaling om at mer inngripende overvåkingsmetoder ikke burde innføres uten en grundig offentlig utredning, blant annet av personvernhensyn. Denne anbefalingen ignorerte Regjeringen, og like før påske foreslo den nok en utvidelse av politiets fullmakter til å bruke såkalte «skjulte tvangsmidler».

Et av de mer oppsiktsvekkende forslagene i proposisjonen er at politiet skal kunne overvåke tastetrykkene dine (såkalt dataavlesing) – selv om du hverken lagrer eller videresender det du skriver. Flere har reagert kraftig på forslaget og kalt det digital tankekontroll.

Uskyldige kan overvåkes

Mindre omtalt er det at proposisjonen fjerner nok en skranke mot å overvåke personer som ikke har gjort noe ulovlig. Grunnlovens paragraf 102 sier at «husransakelse (ikke må) finne sted, unntatt i kriminelle tilfeller». I 2005 ble politiet likevel gitt lovadgang til å anvende for eksempel romavlytting med sikte på å avverge og forebygge alvorlig kriminalitet.

I 2009 konkluderte Metodekontrollutvalgets flertall med at dette var i strid med Grunnloven. I det foreliggende forslaget forkastes denne konklusjonen: «Kriminelle tilfeller» kan inkludere potensielle lovbrudd.

Fra før har politiet lov til å overvåke all datatrafikk i et gitt geografisk område (slik Aftenposten har vist foregår i stor stil). Også uskyldige tredjeparter kan altså få sin kommunikasjon overvåket og kontrollert.

Mer data, mindre informasjon

Når politiet stadig får videre fullmakter til overvåking, kan det ifølge forskere undergrave tilliten i samfunnet. Føler man seg urettmessig mistenkeliggjort, kan man bli mindre innstilt på å gå til politi og myndigheter med konkrete mistanker om andre. Dermed får politiet mer data, men mindre informasjon.

En stor svakhet ved overvåking for å avdekke terrorplaner er nettopp at det gir svært mange såkalt falske positive treff:

Adferd og kommunikasjon kan virke mistenkelig, men vise seg å være uskyldig.

Å undersøke slike «falske positive» treff legger beslag på store ressurser, det er tidkrevende og vanskelig. Og de faktiske truslene drukner i mengden. Både en av Boston-bomberne og en av de belgiske terroristene var på myndighetenes lister over mistenkelige personer – men likevel ble de ikke avslørt før de hadde utført ugjerningene sine.

Undergraver demokratiet

Statens mest grunnleggende oppgave er å verne om vårt liv. Dette ville kanskje (men ikke nødvendigvis) vært enklere, dersom politiet fikk lov til å overvåke alt og alle, alltid. Men da ville vi raskt ende med at mange ikke våget å si hva de tenkte. Fravær av effektivt kildevern ville hindre viktig innsikt. Forskerne mener de allerede kan se en slik «chilling effect» i USA.

Folk skremmes fra å si hva de mener, noe som undergraver den offentlige debatten og dermed selve demokratiet.

Derfor har vi ikke bare rett til liv, men også til privatliv. Vernet om privatlivet er også en av statens kjerneoppgaver.

Spørsmålet er hvor langt på veien mot den totale overvåkning regjeringen er villig til å gå i sin søken etter å vise handlekraft. De siste årene har politiet fått stadig videre fullmakter. Nå er det på tide å si stopp.

Innlegget var publisert i Aftenposten onsdag 6. april 2016. Internrevisjonen er en ukentlig spalte hvor Anne Siri Koksrud Bekkelund skriver om norsk politikk.

Publisert: 7. april 2016