Menneskerettigheter

Reagan, Thatcher og Mandela

Selvsagt kunne Reagan og Thatcher gjort mer for å avvikle apartheid, de var ikke drivkraften bak dens avvikling. Men det er noe ganske annet enn å støtte det hvite mindretallet, skriver Eirik Løkke i Dagsavisen, i et svar til Håvard Friis Nilsen.

Eirik Løkke

Publisert: 15. januar 2014

Av Eirik Løkke, rådgiver i Civita.

I Dagsavisen (7. jan) beskylder Håvard Friis Nilsen meg for å være tendensiøs i framstillingen av Thatchers og Reagans forhold til Sør-Afrika. Men framfor å adressere innlegget, velger han å konstruere en vindmølle som han deretter argumenterer imot.

Allerede i første avsnitt bærer det galt av sted. Friis Nilsen skriver: «I sitt innlegg går Løkke langt i å framstille Thatcher og Reagan som sentrale i avviklingen av apartheidregimet.» Det er feil. Det jeg tok opp, var Dagsavisens påstand om at Reagan og Thatcher støttet det hvite mindretallet.

Thatchers motstand mot apartheid er godt dokumentert, noe ikke minst forfatteren Henning Mankell har vektlagt. Og enda viktigere, Mandela understreket selv, etter møtet med Thatcher, at «vår uenighet gikk kun på metode, ikke mål». At Friis Nilsen unnlater å kommentere at Mandela selv framhevet Thatchers støtte, er oppsiktsvekkende. Man kan si mye om Ronald Reagan, blant annet at han kom med flere pinlige uttalelser. Radiointervjuet i august 1985, der han uttalte at Sør-Afrika hadde kvittet seg med segregering, er et slikt eksempel.

Men selv om det var et usedvanlig lite velinformert utsagn, forandrer ikke det Reagans grunnleggende motstand mot apartheid. Reagans innvending mot økonomiske sanksjoner bunnet i en manglende tro på middelet, ikke målet. Nettopp derfor innførte han målrettede våpenrestriksjoner. Reagan utførte dessuten en viktig symbolhandling da han utnevnte Edward Perkins som den første svarte ambassadøren, noe han neppe ville ha gjort, dersom han hadde sympatier for mindretallsstyret. Selvsagt kunne Reagan og Thatcher gjort mer for å avvikle apartheid, de var ikke drivkraften bak dens avvikling. Men det er noe ganske annet enn å støtte det hvite mindretallet.

Innlegget er på trykk i Dagsavisen 15.1.14.

Relatert

Skjalg Stokke Hougen

Norge må innse at verden er endret

Det nytter ikke å møte fremtiden med gårsdagens verdenssyn.

Utenrikspolitikk

Torkel BrekkeSkjalg Stokke Hougen

Norges alenegang er ikke en styrke

Hvorfor kommer ikke flere kritiske stemmer, ikke minst fra opposisjonen på Stortinget, på banen?

UtenrikspolitikkInternasjonalt

Oda Oline Omdal

Her hoppet vi bukk over viktige spørsmål

Mange har skrytt av at abortdebatten har vært nyansert, og at det har vært rom for å være både for og mot på alle punktene. Jeg deler ikke den oppfatningen. Ved å utvide abortgrensen så tett opp til grensen for levedyktighet, konstruerer vi en etisk gråsone mellom liv og død.

Bioteknologi og etikk

Kristin Clemet

Ny abortlov: Spørsmål som burde vært grundigere belyst

Det som har vært mest fraværende i debatten, er hva det vil si at barnet i mors liv skal og bør ha et rettsvern.

Bioteknologi og etikk

Lars Peder Nordbakken

Tyskland står foran et valg i misnøyens tegn

Friedrich Merz gjør seg klar til lose Tyskland gjennom farlig farvann.

InternasjonaltPolitikk og samfunn

Torkel BrekkeSkjalg Stokke Hougen

Folkeretten forsvares best av demokratier

Redaktør Mari Skurdal skriver om vår kritikk av regjeringens utenrikspolitikk, under tittelen «Et lydrike under USA?» i Klassekampen 26. november. Kritikken hun fremmer i lederartikkelen er blendet av anti-amerikansk ideologi.

UtenrikspolitikkInternasjonalt