Om armenere og hårda bud for kristne i den muslimske verden

24. april er minnedagen for det armenske folkemordet. Neste år er det hundreårsmarkering. I de syriske byene Aleppo og Kessab snakkes det om at folkemordet fra 1915 er i ferd med å gjenta seg, skriver Bård Larsen hos Minerva.

Bård Larsen

Publisert: 4. april 2014

Av Bård Larsen, historiker i Civita.

24. april er minnedagen for det armenske folkemordet. Neste år er det hundreårsmarkering. I de syriske byene Aleppo og Kessab snakkes det om at folkemordet fra 1915 er i ferd med å gjenta seg.

I den syriske borgerkrigen skånes ingen. I disse dager har islamistiske fundamentalister tatt kontroll over landsbyen Kessab i den nordlige provinsen Latakia. 80 prosent av Kessabs innbyggere er kristne armenere, mens resten er sjiamuslimske alawitter. Armenerne er allerede en utsatt prygelknabe blant jihadister, og mange syriske armenere støtter også Assad i den pågående borgerkrigen. Flere hundre armenere har rømt Kessab og søkt tilflukt i den armenske kirken i provinshovedstaden Latakia. Det er kanskje et tidsspørsmål før også denne byen inntas av fundamentalister.

Den syriske tragedien har vokst seg stor og kanskje uløselig, mens verdenssamfunnet har tvinnet tomler og FN sittet ringside med Russland og Kina som portvoktere. Mye tyder nå på at intervensjon er både umulig og farlig.

Før det syriske opprøret var det 70 000 etniske armenere i Syria, særlig konsentrert i den nordlige byen Aleppo og området rundt Kessab. De var en del av Syrias rike mosaikk av gamle kristne og muslimske minoriteter. Etter hvert som borgerkrigen kverner videre, har armenere reist til land som Libanon, Armenia, Canada og USA. Det anslås at ca. 15.000 armenere er igjen i Syria. Det sekteriske innslaget blant opprørerne vokser for hver dag, og særlig fundamentalistiske sunnier strømmer til. Syriske minoriteter søker derfor gjerne tilflukt bak Assad, i frykt for følgene hvis ekstremister kommer til makten.

Kristne minoriteter er i ferd med å forsvinne fra Midtøsten. I 1990 var 20 prosent av befolkningen kristne, i dag er det bare fire prosent igjen. I Egypt har Det Muslimske Brorskapet i lang tid angrepet kristne koptere som beskyldes for å ha støttet militæret og motarbeidet tidligere president Mohammed Morsi. Over 50 kirker har blitt påtent. Men det er sjelden kost å se protester og demonstrasjoner mot egypternes forfølgelse av koptere, eller av andre kristne i regionen.

Det er det flere årsaker til. Den viktigste er nok rett og slett det enorme omfanget og alvoret i situasjonen: Hvordan skal verdenssamfunnet forholde seg saklig til at den islamske verden er i ferd med å miste eller fordrive egne årtusenlange religiøse minoriteter og bli homogene samfunn – helt i revers av den økende globalisering og toleranse som dominerer i store deler av den øvrige verden?

24. april er minnedagen for det armenske folkemordet. Neste år er det hundreårsmarkering. I de syriske byene Aleppo og Kessab snakkes det om at folkemordet fra 1915 er i ferd med å gjenta seg.

Det var nemlig i Syria de tyrkiske deportasjonene som kostet flere hundre tusen menneskeliv oftest endte: De armenske innbyggerne i Sivas, Erzerum, Van, Diarbekir og Bitlis ble sendt mot Aleppo eller Deir ez-Zori, som ligger i dagens Syria. Andre endte i Mosul og Kirkuk, som ligger i dagens Irak. Deportasjoner fra vest ble sendt mot Aleppo, hvorav mange også ble sendt i kvegvogner med Berlin-Bagdad-jernbanen. Armenere bosatt i nordlige provinser, som Trebizond, ble fraktet med skip ut i Svartehavet og druknet.

Den historiske parallellen til 1915 er selvsagt ikke bare av geografisk natur. Opptakten til folkemordet var ikke et brudd med osmansk tradisjon, men snarere et kumulativt, radikalt utslag av den. Og parallellene til dagens situasjon for kristne i Midtøsten er dessverre til stede.

I desember 1914, etter at ungtyrkerne (den politiske bevegelsen som ville modernisere det osmanske riket) gjorde det katastrofale valg å gå inn på sentralmaktenes side i den første verdenskrig, og gikk på et knusende nederlag mot tsarens hær i Kaukasus, flyktet tusenvis av armenere i panikk fra det hevngjerrige osmanske tilbaketoget. Mange armenere søkte tilflukt ved den russiske grensen, noe som overbeviste ungtyrkernes leder Enver Pasha om ”forræderiet som kjennetegnet de kristne minoriteter”. Enver erklærte Jihad mot de kristne på Anatolia, selv om ungtyrkerne hadde et relativt sekulært program. Formålet var åpenbart: Å spille på folkelige forestillinger, som var langt fra sekulære og moderne. Det trengs, som vi vet, i folkemorderiske tider, politiske iscenesettere som er villige til å spille på latent sekterisk vold.

Halvparten av rikets to millioner armenere ble myrdet, noe som gjør det armenske folkemordet til det forholdsmessig sett mest ødeleggende forsøk på å uslette en etnisk gruppe i moderne historie.

En ganske gjenstridig myte som har festet seg i folks historieoppfatning, er forestillingen om at det osmanske riket var et imperium bygget på religiøs toleranse. Det osmanske riket var med noen få periodevise unntak, et segregert samfunn. Sosial og kulturell identitet og status var bestemt etter religiøs tilhørighet. Sharialovene var det autoritative lovverket, og ikke-muslimer hadde liten eller ingen rettsikkerhet. I realiteten var derfor det ottomanske riket et sosialt system med første- og andrerangsborgere, med en ”inn”- gruppe bestående av muslimer og en ”ut”- gruppe bestående av ikke-muslimer. Den muslimske klerikale ulemaen omtalte kristne som vantro som ikke hadde rett til å bestemme over en muslim, og derfor ikke kunne ta del i det osmanske rikets styre og stell. Osmansk filosofi og politisk ideologi hadde i lang tid vært preget av klare etnosentriske og religionssekteriske trekk. Det samme hadde de dypereliggende kulturelle oppfatninger av hvordan de så på seg selv og omverdenen, inkludert sine egne religiøse minoriteter.

I alt sitt mangfold var tyrkisk tekning preget av oppfatningen at det tyrkiske og/eller muslimske var andre identiteter eller kulturer overlegent. Den osmanske praktiseringen av islam likeså; både som religiøse forestillinger og som politisk verktøy. Disse forestillingene vedvarte og kom til utrykk blant moderne tyrkiske tenkere, selv om de så mot det sekulære Europa for å finne løsninger som kunne redde imperiet. Selv tilsynelatende liberale og reformvennlige osmaner var skeptiske til løsninger som innebar likhet på bekostning av tyrkisk/muslimsk suveren autoritet og sharialoven. Ungtyrkerne hadde et ordtak for dette: ”Vitenskap er elitens religion, mens religion er massenes vitenskap”.

De regjerende ungtyrkerne presenterte en demagogisk og fremmedfiendtlig hybrid av nasjonalisme og islam. Den alminnelige befolkningen assosierte seg primært med sin muslimske identitet. Osmanske politikere og intellektuelle var ikke fremmede for opportunistisk bruk av aggressiv religiøs retorikk for å mobilisere, noe som førte til en ytterligere polarisering av forholdene mellom muslimer og ikke-muslimer. Slik kunne de manipulere frem hat. Folkemordet på armenerne skjedde med et betydelig innslag av sivile overgripere. Forvarsler på dette skjedde i flere bølger av massakrer på armenere, i 1894 under den despotiske sultan Abdul Hamids styre, og senere i 1909 under ungtyrkerne.

Den moderne tyrkiske nasjonalstaten ble etablert i 1923, etter at i islam i praksis hadde rent hegemoni i regionen. Kristne, ortodokse og jøder var myrdet eller fordrevet. Hundrevis av kirkebygg var brent ned, kristne gravplasser jevnet med jorden. Ironisk nok var altså det vi kjenner som det sekulære Tyrkia først mulig da de muslimske lærde kunne leve i visshet om at islam ikke ville blitt utfordret som kulturelt og religiøst fundament. Anatolia ble renset for konkurrerende religioner, så vel som konkurrerende nasjoner, med unntak av kurderne. Sekularitet var derfor ingen trussel mot islam og den ungtyrkiske ideologen Zia Gøkalps slagord Tyrkia for tyrkiskspråklige muslimer hadde blitt en realitet.

Under osmanene var 30 prosent av befolkningen i Anatolia kristne. Tyrkia består i dag 99.8 % muslimer. Det sekulære Tyrkia har sluppet store religiøse motsetninger fordi folkemordet, på et grotesk vis, var det mest vellykkede i historien.

I utgangspunktet skulle det ikke være nødvendig for en stat å ha kanoniserte meninger om historiske hendelser. Men i noen tilfeller kan det være moralsk nødvendig. Og dette inntrykket forsterkes med begivenhetene nordvest i Syria. Det er derfor på tide at den norske regjering anerkjenner folkemordet på armenerne, slik Sverige og en lang rekke europeiske land etter hvert har gjort. Det er liten tvil om at den egentlige grunnen til at Norge ikke offisielt slutter seg til en anerkjennelse av folkemordet, er basert på uro for tyrkiske reaksjoner, særlig på sikkerhetsfronten. Men det er liten grunn til uro. Selv om Tyrkia rasler med sablene, har de også næringsvett. Tyrkia er like avhengig av et rimelig forhold til Vesten som vi er av dem. Land som Frankrike og Canada har anerkjent folkemordet, og har siden den gang faktisk opplevd en økning av både handel og bilateralt samarbeid.

Innlegget er publisert hos Minerva 4.4.14.