Kvoterte kvinner
De forventede ringvirkningene av styrekvoteringsloven har uteblitt, viser en ny bok. Næringslivet selv må komme mer aktivt på banen dersom kjønnsbalansen skal bli bedre. Mathilde Fasting skriver om boken Virkninger av kjønnskvotering i norsk næringsliv, av Mari Teigen (red).
Publisert: 27. mai 2015
Av Mathilde Fasting, prosjektleder i Civita.
Mari Teigen (red.) Virkninger av kjønnskvotering i norsk næringsliv.
I VG 22. februar 2002 foreslo daværende næringsminister Ansgar Gabrielsen fra Høyre et krav om minimum 40 prosent av hvert kjønn i styrene til allmennaksjeselskaper (ASA). Kvoteringsloven ble vedtatt av et nesten samlet Storting i 2003 (FrP stemte mot). Tolv år senere foreligger en samling av forskningsartikler om virkningene av loven.
Den eneste sikre konklusjonen man kommer med i boken, er at kravet om kjønnsfordeling i ASA-styrer er oppfylt. Noe annet hadde vært merkelig, fordi loven gir adgang til sanksjoner dersom ikke kravet på 40 prosent oppfylles. Man har altså oppnådd en bedre kjønnsbalanse i ASA-styrene. I dag er det 238 allmennaksjeselskap. Da loven ble vedtatt, var det 520. Det poengteres i boken at reduksjonen i antall ASA kan ha vært påvirket av lovkravet, men at også andre årsaker har spilt inn. Det stemmer nok godt med realitetene.
De som gikk inn for loven, hadde mange forhåpninger til hva som skulle oppnås. I Ot.prp. nr. 97 (2002-2003) hevdet Bondevik II-regjeringen at «Økt mangfold i styrerommene, … kan bidra til bedre strategiske valg, mer innovasjon, raskere omstillinger, og gjennom dette bedre lønnsomhet.» Videre hevdet regjeringen følgende: «Regler om kjønnsrepresentasjon vil bidra til at kvinners næringslivsrelevante kompetanse utnyttes bedre, noe som generelt vil styrke ledelsen i næringslivet.»
Alle disse forholdene er undersøkt av forskerne, og de er redelige i konklusjonene. Det er klart at mange forskere har vært positive til kvotering som virkemiddel, men i denne boken trekkes ingen konklusjoner lengre enn det faktagrunnlaget tilsier. Derfor er det heller ingen klare konklusjoner. Det er klart at med all den «ønsketenkningen» som lå til grunn for de ringvirkningene man håpet at loven skulle ha, ville det nesten vært overraskende om man ville finne klare årsakssammenhenger mellom styrekvoteringsloven og eksempelvis selskapenes lønnsomhet. Det å skulle bevise at det blir flere kvinnelige toppledere, bedre lønnsomhet i selskapene eller bedre likestilling i toppledelsen som følge av styrekvotering, er uansett vanskelig. Det er for mange andre faktorer som i tilfelle kunne vært årsakene.
Det man derimot kunne ha funnet, men som ikke har skjedd, er en større andel kvinner blant topplederne eller i konsernledelsen. Det er dog en svak bedring i de offentlig eide selskapene. Det er positivt, men det er ikke mulig å si at det skyldes styrekvoteringsloven. I de private ASA-selskapene er det ingen endring, og de kvinnene som finnes har nesten uten unntak stabsfunksjoner. Her ligger nok også noe av årsaken til at det er få kvinnelige toppledere. Linjeerfaring, operativ erfaring med resultatansvar, er alfa og omega for å være kvalifisert til en topplederjobb, uavhengig av kjønn.
I kapitlene om holdninger blir det mer interessant. De viser blant annet at kvinnelige ledere oftere er skilt, noen har ikke barn, og om de har barn, har de «bakkemannskap» hjemme. Mannlige toppledere har «hjemmeværende» koner. Dessuten mener menn at årsakene til at kvinner ikke er toppledere skyldes «glasstak» eller uformelle nettverk, mens kvinner i større grad vil hevde at fravær av en aktiv rekrutteringspolitikk gjør veien opp til topplederjobben vanskeligere. Blant begge kjønn er man enig om at linjeansvar er nødvendig og at en aktiv rekrutteringspolitikk er viktig og positivt.
Når det gjelder sammensetningen av ASA-styrene, har det tidligere vært hevdet at noen sentrale kvinner, såkalte «golden skirts», har hatt mange styreverv. Her avdekker boken at det i løpet av tiåret har skjedd utskiftninger av kvinner og at kvinner med mange styreverv nå er mer uvanlig. Det er bra at det er dynamikk, selv om dette uansett gjelder en liten gruppe kvinner. Det er i dag 238 ASA-selskaper, og med et gjennomsnittlig styre på seks personer, snakker vi kanskje om rundt 400 kvinner. De er få, men viktige.
En bieffekt av den norske styrekvoteringsloven er at den er blitt en eksportvare. Norge er et internasjonalt forbilde. Flere land har sett på innføring av kvotering i Norge som en suksess og har vedtatt tilsvarende lover. Det mener forskerne ved ISF at vi kan være stolte av, og det ble fremhevet under lanseringen av boken. Det er det i mine øyne ikke så stor grunn til, så lenge effektene man trodde på, ikke har kommet. Det kan være at en kvoteringsdebatt fører til mer oppmerksomhet rundt skjevheter, men så lenge virkemiddelet er radikal kvotering, som det å vedta en kvoteringslov, er det bedre å se til Finland. Finnene har et selvreguleringssystem. En rapport fra 2012 som oppsummerer erfaringene fra Finland konkluderer med at selvregulering er bedre enn kvotering. I Finland er kvinneandelen i styrene i 2012 på 22 prosent for alle børsnoterte selskaper. 28 prosent av de store selskapene har kvinnelige ledere.
Dessverre ser det ut til at det sterke virkemiddelet, som lovbestemt kvotering er, ikke hadde i nærheten av noen sterk virkning. Riktignok har man kjønnsbalanse i ASA-styrene, men ringvirkningene uteble. Boken går ikke særlig langt inn i hva som egentlig skal til for at kjønnsbalansen i næringslivet skal bli bedre. Nå kan det hevdes at det heller ikke var mandatet, men siden det er lite sannsynlig at kravet om styrekvotering for ASA-styrer vil oppheves, er det mer konstruktivt og fruktbart om man kunne forske mer på hva som faktisk skal til, noe Solveig Horne i sitt innlegg på ISFs lanseringsmøte også oppfordret til. Min hypotese er at det ikke er politikk, men aktiv vilje og rekrutteringsarbeid i næringslivet selv. Basen er der allerede. Kvinnelige jurister, økonomer og MBAs har vi flust med, mange av dem har etter hvert lang næringslivserfaring også.
Oppsummert er konklusjonen at vi er kommet lenger enn i 2003, men utover kvinner i ASA-styrer, skyldes det ikke styrekvoteringsloven. Det skyldes at flere kvinner har relevant utdanning og erfaring.
Innlegget er publisert hos Minerva 27.5.15. Se også:
Civita-notat nr.1 2014: Styrekvotering
Har kvoteringen vært en suksess? Etter ti år med kvoteringslov i Norge er det ingen overraskelse at kravet til antall kvinner i ASA-styrer er oppfylt. Noe annet hadde vært merkelig, fordi loven gir adgang til sanksjoner, dersom ikke kravet på 40 prosent oppfylles.
Spørsmålet om kvotering, som virkemiddel generelt, er stadig fremme i den offentlige debatten og flere tar nå til orde for å utvide kvoteringsloven til også å omfatte AS-styrer.
Dette notatet har til hensikt å se på hvordan kvotering til ASA-styrer har fungert, samt redegjøre for pågående debatter og forslag om utvidelse av kvoteringsbestemmelsene. Intensjonene med kvoteringsloven blir gjennomgått, for å få frem hva man ønsket å oppnå, og hvordan argumentasjonen har endret seg frem til i dag.
Last ned notatet her: Civita-notat_01_2014
Relatert
25 år siden Equinor gikk på børs
Hvite elefanter i næringspolitikken
Likestillingspolitikken trenger mindre visjoner
De rike bidrar til mye
Janteloven synes å være avskaffet