Likestilling og feminisme

Kvinner som engasjerer seg

Det er mange kvinner i toppen av norsk politikk, men det er, relativt sett, få kvinner som deltar i samfunnsdebatten. Hvorfor er det slik?

Kristin Clemet

Publisert: 14. mars 2016

Etter noen stille år har den internasjonale kvinnedagen igjen utviklet seg til å bli en durabelig kampdag i Norge. Det er blitt en kampdag, ikke bare for kvinner, men også mellom kvinner. Skjellsordene sitter løst når kvinner nå diskuterer hva som er best for kvinner.

Bare i år har jeg sett at kvinner har karakterisert det andre kvinner står for, som «frihetsfundamentalisme», «kvinnefiendtlig», «rik, hvit pike-tilnærming» og «likestilling i revers». Og utskjellingen av unge, borgerlige feminister gjentar seg hvert år.

På mange måter er dette et godt tegn. Den uforsonlige tonen viser at begrepet søstersolidaritet ikke har så mye for seg når det kommer til meninger og politikk. Forskjellen mellom kvinner og mellom menn kan være større enn forskjellen mellom kvinner og menn. Solveig Horne (Frp) og Anette Trettebergstuen (Ap), som åpnet kvinnedagen i NRK, var knapt enige om noe. Horne mente riktignok at både røde og blå politikere kunne ha noe å bidra med i likestillingsdebatten, men Trettebergstuen var ikke enig. Hun mente at alt er blitt verre under den nåværende regjeringen.

Kvinner er altså like uenige som menn er, og det skulle bare mangle. Det finnes ikke kun én riktig mening, hverken om pappaperm, kvotering, kontantstøtte, deltid, abort, nattåpne barnehager eller sexkjøpslov. Det kan argumenteres på ulike vis, selv hvis man bare har kvinners interesser for øyet. Og selv det er ikke lett, siden kvinners interesser ikke er like.

Noe av det som «forstyrrer» debatten, er dessuten at man sjelden bare har ett mål for øye.

Familiepolitikken, for eksempel, som vi har hørt mye om i det siste, skal oppfylle en rekke mål: Vi ønsker at det fødes mange nok barn, og at barna får en god og trygg oppvekst. Vi ønsker likestilling mellom kjønnene. Vi ønsker størst mulig livskvalitet for foreldre og barn, og vi ønsker at alle skal ha valgfrihet – eller reell valgfrihet, som noen sier. Vi ønsker at det skal være mulig å kombinere arbeid og familieliv, blant annet fordi de fleste kvinner og menn ønsker både å bruke utdanningen sin og ha en trygg familieøkonomi. Samtidig trenger vi, som samfunn, både arbeidskraften og skatteinntektene fra flest mulig dersom vi fortsatt vil ha en stor velferdsstat.

Problemet er at disse målene kan komme i konflikt med hverandre, og at det er delte meninger om hva som er det gode liv. Alle passer ikke inn i den standarden politikerne har skapt, og det er ikke sikkert ettåringen mener det samme om livskvalitet som politikerne gjør.

Derfor er det bra med debatt, selv om kvinnene som deltar, er i mindretall. Det er mange kvinner i toppen av norsk politikk, men det er, relativt sett, få kvinner som deltar i samfunnsdebatten. Både medier og debattarrangører erfarer det samme: Det er vanskeligere å få med kvinner enn menn, og av og til blir man henvist til å «kvotere» inn kvinner for å unngå kritikk.

Hvorfor er det slik?

Jeg har hørt mange forklaringer.

En typisk forklaring er at kvinner blir hetset, sjikanert og trakassert mer enn menn blir i det offentlige rom, og at de frykter kommentarfeltene. Ikke sjelden advarer derfor kvinner andre kvinner mot å delta i offentlig debatt.

Dette er en forklaring jeg er uenig i.

Jeg har selvsagt tillit til at de som sier at de blir hetset, snakker sant. Men det er ingen naturlov som tilsier at kvinner hetses og sjikaneres mer enn menn, eller at man er nødt til å oppsøke kommentarfeltene, som uansett ofte er lite leseverdige. Selvsagt opplever man av og til ubehag når man stikker hodet frem, men jeg tror ikke det er mulig å bevise at dette er verre for kvinner enn for menn. Min generelle erfaring som samfunnsdebattant gjennom cirka 30 år, er at man får mer ros enn ris, og at det er mye mer hygge enn uhygge forbundet med deltagelse i samfunnsdebatten. Kvinner som ønsker det, bør derfor ikke være redde for å engasjere seg.

En annen forklaring, som man også hører, er at kvinner er mindre engasjerte enn menn, og at de bryr seg mindre om samfunnet. Om dette er sant, vet jeg ikke, og det må uansett være vanskelig å måle. En undersøkelse viste for eksempel at færre kvinner enn menn vet hva «handlingsregelen» er, men handlingsregelen er tross alt ikke meningen med livet. Mange spørsmål, som dreier seg om «de nære ting», kan være like viktige.

En tredje forklaring er at det er en ubehagelig tøff tone i den politiske debatten – eller «krangelen», som mange journalister sier. Det er ikke uten videre greit å bli møtt med en oppfordring om «å suge pikk ti ganger i døgnet», å bli bedt om å pelle seg vekk fra 8. mars-toget eller bli kalt «kvinnefiendtlig», bare fordi man har et annet syn på likestillingspolitikk enn andre har. Det krever trening og hard hud for å omgås garvede samfunnsdebattanter. Selv kvinner som sier at de støtter andre kvinner, gjør det nemlig ikke hvis de kan vinne debatten. Men heller ikke på dette området bør det være mulig å skremme noen til taushet.

Når det gjelder temaet likestilling, er det neppe heller befordrende for debatten at vi holder oss med et statlig ombud som kan fremstå med «fasitsvar» på spørsmål som åpenbart kan ha mange forskjellige svar. Det vil være en stor bragd om det nye likestillingsombudet, på en annen måte enn flere av forgjengerne, greier å vise respekt, nysgjerrighet og ekte interesse for kvinner (og menn) som mener noe annet enn ombudet selv gjør.

En fjerde forklaring er mer prosaisk, men kanskje like plausibel. Jeg tror mange kvinner er lei av den skråsikkerheten som preger mye av den politiske debatten. Debatten mellom Horne og Trettebergstuen på kvinnedagen kan tjene som et «perfekt» eksempel, for her var det ikke tegn til dialog eller nyanser.

Jeg tror denne skråsikkerheten virker kunstig for mange.

Ifølge min «svogerforskning» fremstår menn ofte mer sikre og påståelige enn kvinner, mens kvinner tviler og virker mer nyanserte enn menn. Det ser man også foran et valg: Kvinner tør, mer enn menn, å gi uttrykk for tvil om hva de skal stemme. Om vi er født sånn eller blitt sånn, aner jeg ikke, men det spiller heller ingen rolle.

Det viktige er at særlig mediene tenker over muligheten av at kvinner takker mer nei, fordi de misliker formen på debatten.

Innlegget er på trykk i Aftenposten 13.3.16.