Karrierekvinner i skvis

Norske karrierekvinner er i skvis, mellom mann, barn, arbeidsgiver og ambisjoner. Likestillingspolitikken har ikke vært en fordel for karrierekvinnene.

Mathilde Fasting

Publisert: 16. juni 2020

Norske karrierekvinner er i skvis, mellom mann, barn, arbeidsgiver og ambisjoner. Likestillingspolitikken har ikke vært en fordel for karrierekvinnene.

Norge og de nordiske landene er internasjonalt ansett for å være verdens mest likestilte land, men vi har likevel noen av verdens mest kjønnsdelte arbeidsmarkeder, både horisontalt og vertikalt. Topplederbarometeret til CORE viser så langt få tegn til at flere kvinner blir toppledere.

Dette mønsteret skyldes ikke bare individuelle tilpasninger, men har også med politikk å gjøre. Utbyggingen av velferdsstaten har skapt mange jobber innen helse, omsorg og undervisning. Kvinner velger ifølge forskningen trygghet fremfor karriere. Offentlig sektor er skreddersydd for å kombinere arbeid og familieliv. Men baksiden av medaljen er at kvinner ikke tar risiko, ikke blir selvstendig næringsdrivende, ikke får karrierer i privat sektor og ikke eier og driver private bedrifter.

Norsk likestillingspolitikk begrenser nordiske kvinners og menns valg til ett hovedvalg: Foreldre skal dele opp tiden sin mellom arbeid og familie, gjerne i et helt spesifikt mønster. Alternativene én forelder hjemme og én med karriere, eller begge foreldre med karrierer og tilhørende kjøp av tjenester som husarbeid og barnepass, er ikke-valg. Kvinner som ønsker topplederkarrierer, er atypiske i dette mønsteret, og om hun er gift eller samboer med en hjemmeværende mann, er det enda mer atypisk.

Familiepolitikken legger til rette for en utstrakt mulighet til både å arbeide og få barn, men den oppmuntrer ikke til valg som innebærer mer arbeid og mindre tid til barn, eller til det motsatte. Det er bare én modell som er akseptert. Foreldrepermisjonen er sjenerøs, og med flere barn og litt sykefravær under graviditeten blir det lang tid borte fra jobb for kvinnene. Og vi hører stadig om menn som har så viktige jobber at de ikke kan forlate den, men hva med kvinnenes jobber? For kvinner som er selvstendig næringsdrivende eller vil gjøre karriere i privat sektor, er det en norm som begrenser dem. Karriere kommer ikke av seg selv, og kunder blir ikke værende hos den selvstendige når pausene blir for lange. Generelt er det flere velferdsordninger som passer mye bedre for ansatte med tariffavtaler enn for selvstendig næringsdrivende og for kvinner med karrierejobber i privat næringsliv.

Høy skatt fører til at flere velger deltid, mens det motsatte gir sterkere insentiver til å arbeide og til å kjøpe tjenester til hjemmet. En utilsiktet konsekvens er at kvinner velger deltid, fordi det er dyrt å kjøpe hjemmetjenester og barnepass. Med et høyt skattenivå er det mer lønnsomt å gjøre oppgavene selv.

Det er vanskelig å oppnå drømmen om full likestilling og samtidig dyrke frem enerne som gjør karriere. Men noe går det an å vurdere.

Livet har mange faser, og vi vet at vi i fremtiden må arbeide til vi er godt over 70 år som følge av pensjonsreformene og høyere levealder. Mesteparten av yrkeslivet ligger trolig etter barnefasen for de aller fleste. Så spørsmålet er: Må alle, både menn og kvinner, bygge topplederkarriere i 30-årene? Dersom menn og kvinner som har topplederambisjoner, får like mye betalt eller kompensert, slik at økonomi ikke blir en joker i forhandlingene om permisjon på hjemmebane, hvorfor kan de da ikke dele permisjonen mellom seg? Begge bør være like ønsket både på jobb og hjemme.

Dessuten er det et annet valg som foreldre med karriereambisjoner må ta. Er det sosialt akseptert å ha hjelp i hjemmet når barna er små og begge foreldrene arbeider? Det å få barn er en glede, men det er også hardt arbeid og krever prioriteringer i hverdagen, noe som ofte ikke går opp hvis begge foreldrene har krevende jobber. Men det å ha hjelp i hjemmet er fremdeles stigmatiserende.

Hvem skal få i pose, og hvem skal få i sekk? Mor får barneposen, far får karrieresekken? Det er en utopi å tro at mor og far med hver sin lederstilling ikke vil merke forandringer når de får barn. Noen ytterst få kvinner løftes frem som stjerneeksempler på at karriere, barn, fritid, venner og ekteskap er som en dans på roser, alt organiseres smertefritt, og det diskes til og med opp med nybakte boller til skoleavslutningen. Sannheten er ikke fullt så rosenrød. Og det er jo unødvendig å si at menn aldri løftes frem som stjerneeksempler i denne sammenhengen.

De ordningene vi har for barnefamilier, har vært tilgjengelige i snart en generasjon. Det er ikke bare opp til kvinner å ha ambisjoner om å bli toppledere og ta ansvaret for det. Menn blir også fedre. Arbeidsgivere må etter en generasjon skjønne at dette ikke går av seg selv. Vi trenger et trepartssamarbeid for å få karrierekvinner ut av skvisen.

Innlegget er på trykk i Econas tidsskrift Magma i juni 2020.